Det muslimske ekstremhøyre

For kort tid siden sirkulerte det en plansje på internett. Den skulle angivelig vise hvor farlig det fascistiske høyre er i Europa. Men så man nærmere på den, viste det seg at plansjen var ganske merkelig. På toppen av lista tronte Norge og Sveits som land der fascismen står sterkt – langt foran land som Hellas og Ungarn der fascistliknende grupper sitter i parlamentet og der innvandrere bankes opp regelmessig av fascistiske bander. Hva var dette?

Kilde: Al-Jazeera

Plansjen var satt sammen av Al-Jazeera, og når man så nærmere på den, viste det seg at grunnlagsdataene var upålitelige. Det som gjør at Norge kommer på topp av lista er at man har regnet FRP som et ekstremt høyreparti. Ikke det at jeg har noen sans for det partiets politikk og ideologi, men å likestille det med Jobbik i Ungarn og Gyllent daggry i Hellas er simpelthen ikke riktig. FRP er i dag et sentrum-høyre-parti, mens de to nevnte partiene er reine fascistpartier.

Plansjen er fra Al-Jazeera, men den er klipt sammen for å ta mindre plass.Som man ser: Norge er mest ekstremt.

Ser man nøyere på kriteriene, så ser man at euroscepticism er ett av dem, sammen med nasjonalisme og motstand mot innvandring. Er du negativ til EU, så står du i fare for å bli definert som ytre-høyre. Er du dessuten tilhenger av nasjonal sjølråderett, så har du treff på to av tre. Og skulle du i tillegg være mot Schengen, så har al-Jazeera konklusjonen klar: da tilhører du det  ekstreme høyre i Europa.

(Les også Den forunderlige fascismediskusjonen og Den forunderlige fascismediskusjonen (2) )

Feil kriterier

Det er EU-kommisjonen og folk som Thorbjørn Jagland som har definert motstand mot deres overnasjonale og anti-demokratiske prosjekt som ultrahøyre. Dette er en hersketeknikk som eliten i Brussel bruker for å stemple alle og enhver som ikke slutter opp om planene om å gjøre Europa til en overnasjonal superstat som kan konkurrere på verdensmarkedet med USA og Kina. Det er de som har definert de fire frihetene som sjølve grunnmuren i det europeiske prosjektet, altså fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Dette er kapitalens prinsipper og ikke arbeiderklassens. Dette er instrumenter for å ødelegge lokalt næringsliv til fordel for store multinasjonale kjeder. Det er verktøy for å rive ned faglige og sosiale rettigheter og tvinge arbeiderklassen til å være med på et kappløp mot bunnen.

Og hva med Al-Jazeeras egen bakgård?

Al-Jazeera eies av Qatar, et av de mest autoritære og diktatoriske regimene i verden. Qatar er et av verdens rikeste land og bruker en del av rikdommen til å sponse de mest ytterliggående, de mest voldelige og brutale terroristene i verden, jihadistene i Libya, Mali og Syria. Nyhetskanalen har mange interessante nyheter, men med slike eiere er det ikke å forvente at den vil være den skarpeste kniven i skuffen når det gjelder å rapportere og analysere det ekstreme islamske høyre.

Det islamske ekstremhøyre, finnes det?

Saudi-Arabia og Qatar bruker hundrevis av millioner dollar på å spre sin svært spesielle versjon av islam, nemlig wahhabismen. Dette dreier seg ikke bare om misjon i vanlig forstand. Dette handler om politikk, og det handler om imperialistiske økonomiske interesser. De autokratiske og reaksjonære oljeregimene bruker religionen som brekkstang for sine egne økonomiske og maktpolitiske interesser.

Folk får nå tro hva de vil, hvis de bare lar andre gjøre det samme. Jeg skal ikke blande meg inn i de teologiske diskusjonene. Men i det øyeblikket religionen begrunner politiske krav, paroler og strategier, er jeg og enhver annen fullt meningsberettiget.

Ikke helt jihadi: En sufi, vinkrukka og skjønnheten. Miniatyr på kamelbein, Iran.

Noen av verdens fineste vitenskapsfolk, filosofer og kunstnere har bekjent seg til islam. Jeg har beundret den muslimske kunsten i Córdoba, Granada, Istanbul og Esfahan. Jeg har med stor glede latt meg inspirere av humanistiske muslimske filosofer som Ibn Rusjd eller diktere som Ibn Al-Arabi, Hafez, Saadi og Omar Khayam. De store muslimske matematikerne og astronomene lyser fortsatt på vitenskapens stjernehimmel, som de stjernene de studerte og satte navn på. Men jihadistene som brenner bøker og helligdommer og myrder for fote har like lite felles med disse intellektuelle gigantene som Mussolini hadde med Leonardo da Vinci.

Wahhabistene og jihadistene står for et menneskesyn og en samfunnsmodell som i ett og alt tramper på og håner det beste i den muslimske kulturen. Det lar seg ikke gjøre å forene Rumis budskap om at kjærligheten er universets drivkraft med holdningene og handlingene til Mokhtar Belmokhtar.

Hvis vi ser på hva slags politikk jihadistene står for i teori og praksis, er det ikke så vanskelig å plassere dem. Det er nyanseforskjeller dem i mellom, og noen er enda mer ekstreme enn andre.

Hovedprinsipper

IslamNet i Norge viser til Haitham al-Haddad og Zakir Naik som sine ideologiske forbilder. Dette er ekstreme politiske predikanter. I Storbritannia finnes det en hel rekke ekstreme islamister som står for mer eller mindre det samme. De bruker vekkelsen som metode, men budskapet deres er først og fremst politisk.

• De er fundamentalister i den forstand at de ønsker et samfunn som er organisert slik de mener Koranen forordner det.
• De ønsker et religiøst tyranni med en totalitær og altomfattende stat.
• De tar avstand fra demokratiet og de liberale friheter som ugudelige.
• De ønsker et tvers gjennom patriarkalsk samfunn der kvinnen er underlagt og må adlyde mannen.
• Kvinners arverett skal være den halve av mannens. Hennes vitnemål i økonomiske saker skal telle som halvparten av en manns. Vold mot kvinnen i familien er en privatsak.
• Kvinner skal helst ikke jobbe, men være hjemme og føde barn. Kvinnen skal dekkes til.
• Utroskap og sex utenfor ekteskap skal straffes med steining. Homofili anses som en grov forbrytelse og skal straffes med alt fra pisking til dødsstraff. Enkelte forbrytelser skal straffes med amputasjoner.
• Frafall fra troen straffes med døden.
• De er kreasjonister og mener at jordas, artenes og menneskets opprinnelse er slik det står skrevet i Koranen.
• Klassekamp hører ikke hjemme i islamistenes samfunn og ei heller fagforeninger. Marxister er ugudelige og bør utryddes.
• De støtter jihadistene i Libya, Mali, Syria og andre steder i deres kamp for å opprette religiøst tyranni der.
• De er anti-moderne og imot moderne vitenskap.
• De er anti-jødiske.

Dette er mer eller mindre felles tankegods for det muslimske ekstremhøyre.

Ekstrem praksis

Hvis vi ser på hva forbildene til det muslimske ekstremhøyre foretar seg, så er det terror, massakrer, bokbål og brutal undertrykkelse. Dette rammer aller mest andre muslimer i land som Mali, Libya, Syria, Irak og Pakistan. Nylig utstedte Salafi Sheikh Yasir al-‘Ajlawni en fatwa som erklærte at det er tillatt for jihadister å voldta vantro kvinner.

Likhetstrekk med fascismen

Det politiske programmet deres og det menneskesynet det representerer har mye til felles med fascismen, som jeg behandlet i forrige artikkel. Det gjelder særlig:

• Ønsket om en voldelig og totalitær stat.
• Motstanden mot de liberale frihetene og demokratiet.
• Hatet mot annerledes tenkende.
• Motstand mot marxisme og klassekamp.
• Det patriarkalske synet på familien.
• Rettferdiggjøring av angrepskrig for å nå sitt mål.
• I mange tilfeller vil det islamske ekstremhøyre og fascistene finne hverandre i synet på jødene.

Men det finnes også markante forskjeller:

• Fascismen er modernistisk og i prinsippet tilhenger av vitenskap, mens det islamske ekstremhøyre er anti-vitenskapelig og anti-moderne.
• Sjøl om også fascismen er kvinnefiendtlig, er den ikke så ekstrem som det ytterliggående muslimske høyre.
• Fascismen var (og kan bli) en løsning på den moderne kapitalismens krise. Det muslimske ekstremhøyre kan ikke tilby noe sånt, men passer derimot ypperlig til de hegemoniske og ekspansjonistiske planene til autokratier som Saudi-Arabia og Qatar. De kan også være et nyttig redskap for å splitte arbeiderklassen etter religiøse og kulturelle skiller.
• Imperialismen oppfatter tydeligvis jihadistene som verdifulle redskaper, og vi ser svært ofte at imperialismen allierer seg med det muslimske ekstremhøyre. (Libya, Syria, Afghanistan, Irak osv.) Vesten, inklusive Norge, er nært alliert med sponsorene til det muslimske ekstrem-høyre, nemlig Saudi-Arabia og Qatar.

På en høyre-venstre skala er det ingen tvil om hvor denne typen ekstrem islamisme befinner seg. Det er en fascistliknende ideologi og politikk som bare kan kalles ekstrem-høyre.

Arbeiderklassen er midt oppe i en svært vanskelig kamp mot internasjonal storfinans og i mange land har arbeiderklassen allerede tapt posisjoner og rettigheter som det har tatt generasjoners kamp å kjempe fram. Det arbeiderklassen trenger i denne situasjonen er enhet på tvers av nasjonalitet, kultur og religion. Det vil være til stor skade for arbeiderklassen om det muslimske ekstremhøyre og/eller det tradisjonelle fascistiske høyre vinner fram. Derfor må disse retningene avsløres og bekjempes.

Den forunderlige fascismediskusjonen (del 2)

Den svenske forfatteren Henrik Arnstad har i boka «Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia» redusert fascismens kjerne til ultranasjonalisme. Det er historisk ukorrekt og det fører svært galt av sted.

Del 1 av denne artikkelen leser du her.

(Refusert i Klassekampen)

Den italienske fascismen

Fascismen som ideologi og program oppsto i Italia, og det er fullt mulig å studere fascismens dokumenter, erklæringer og praksis for å se hva  den sto for, og det er ikke riktig å redusere den til ultranasjonalisme. (Ultranasjonalismen var normen og ikke unntaket blant de imperialistiske statene på den tida.)

Ordet fascisme er avledet av fasces, som var et maktsymbol i Romerriket. Det var et

Partisymbolet til Mussolinis parti, Partito Nazionale Fascista

knippe av kjepper bundet sammen med ei øks. Kjeppene symboliserte embetsmannens rett til å utøve piskestraff. Øksa symboliserte dødsstraffen.

Dette viser i hvor stor grad autoritet og vold er sentrale for fascismen. Benito Mussolini mente at mens det nittende århundre hadde vært sosialismens og liberalismens århundre, så skulle det tjuende århundre være århundret til den totalitære og voldelige staten.  Samfunnet skulle være militarisert.

Mussolini erkjente at fagforeningene hadde spilt en viktig historisk rolle, men i fascismen skulle klassekampen erstattes av klassesamarbeid. Arbeidere, sjefer og eiere skulle organiseres i korporasjoner ovenfra og ned. Disse korporasjonene skulle igjen underordnes den autoritære fascistiske staten. Fagforeninger utenom korporasjonene skulle forbys.

Den fascistiske staten skulle være altomfattende og ta seg av alle sider ved livet til undersåttene, alt fra det åndelige til idrett, kultur, arbeid og økonomi. Samfunnsborgerne hadde å vise disiplin og lydighet. Til gjengjeld ville den fascistiske staten være en sosial stat, som sørget for velferd, skolegang, boliger, helsevesen og så videre.

Mussolini ville gjenreise Romerrikets storhet, og det er lett å se i alle symbolene og proklamasjonene. I dette inngikk det også en revansjisme for å gjenerobre områder som Italia hadde tapt i historias gang, som den franske rivieraen inkludert Nice, Korsika, Ticino i Sveits, Dalmatiakysten i Jugoslavia, Malta pluss en del til. I denne forstand var fascismen ultranasjonalistisk, men dette trekket skiller den ikke fra annen imperialisme i samtida. (Husk at på denne tida hersket Storbritannia over store deler av verden, og så på det som sin naturlige rett.)

I familiepolitikken var fascismen sterkt patriarkalsk. Kvinner fikk statlig støtte til å være hjemme og føde barn.

Fasistisk modernisme: Casa del Fascismo, Como. Foto: Pål Steigan

Oppsummert noen hovedpunkter ved fascismen:

• Den autoritære, voldelige og militariserte staten
• Klassesamarbeid i stedet for klassekamp
• En korporativ stat med en sammensmelting ovenfra mellom staten og næringslivet
• En patriarkalsk og altomfattende stat
• Førerprinsippet, Mussolini så seg i rollen som en romersk keiser, Il Duce, fyrsten
• Modernisme og futurisme, fascistene så på seg sjøl som en morderniserende kraft
• En patriarkalsk familie, anti-homofili
• Revansjistisk, imperialistisk, nasjonalistisk og rasistisk
• Anti-demokratisk
• Anti-liberalistisk
• Anti-sosialistisk
• Anti-kommunistisk

Fascismen var et svar på klassekonfliktene i samtida. Det var en mulig løsning på kapitalismens problemer. For å slå ned klassekampen og hindre en sosialistisk revolusjon og samtidig revitalisere den italienske kapitalismen, fant fascismen løsninga i en korporativ, altomfattende og autoritær stat.

Henrik Arnstad sier til Klassekampen at “- Fascismen er en utpreget middelklasseideologi.” Dette er så upresist at det blir helt feil. Fascismen var først og fremst til fordel for de store kapitalistene i industrien og de store jordeierne, latifundistene. Det var ingen tilfeldighet at Italias største industrikapitalist Giovanni Agnelli (FIAT) var en sterk tilhenger av fascismen og sørget for å profittere på den.

Det man kan si er at fascismen svarte på småborgerskapets redsel for krisa og for arbeiderbevegelsen, og at det derfor utgjorde et massegrunnlag for fascismen. Men fascismen var en ideologi for storkapitalens uinnskrenkede og voldelige diktatur.

I sitt opprinnelige manifest tok fascistene også opp progressive saker, som stemmerett for kvinner, minstelønn, førtitimers uke og lavere pensjonsalder. Til å begynne med fantes det også ei gruppe med fascistiske feminister, men de ble fort marginalisert. Fascismen var opprinnelig ikke spesielt anti-semittisk. Fem framtredende jøder var blant partiets første medlemmer, og grupper av jøder var også med på den fascistiske marsjen mot Roma i 1922. Fascisten Italo Balbo, som ble generalguvernør over det erobrede Libya, var prinsipiell motstander av de anti-jødiske lovene som ble innført med Mussolinis allianse med Hitler. Fra siste halvdel av trettiåra var den italienske fascismen utvetydig anti-semittisk.

Da Italia erobret Libya ble svært mange muslimer drept, men siden forsøkte fascistene å etablere et godt forhold til islam. Staten bygde moskeer og da Mussolini besøkte Libya i 1937, erklærte han seg som Islams beskytter og lot seg overrekke et sverd (“islams sverd”) som skulle symbolisere dette. Muslimer ble oppmuntret til å slutte seg til fascistpartiet. Italia rekrutterte 30.000 muslimer som sloss på aksemaktenes side i Nord-Afrika.

Benito Mussolini i Tripoli i 1937 da han lot seg utrope til “Islams beskytter” og som symbol på dette fikk ovverrakt “Islams sverd”.

Fascismen var også et svar på konfliktene i Italia. (På kapitalistisk grunn, naturligvis.) Gjennom Il Risorgimento, Italias samling i 1861, hadde man “skapt Italia, men det gjensto å skape italienere”. Det var store regionale forskjeller, landet var tilbakeliggende på mange områder, det manglet skolegang, helsevesen og lovverket var så som så. Fascismen stilte seg som oppgave å løse disse problemene samtidig som man holdt arbeiderklassen nede og deporterte og drepte sosialister og marxister.

Arven etter fascismen

Fascismen døde ikke i 1945, og i Italia etablerte Mussolinis tilhengere i 1946 det fascistiske partiet Movimento Sociale Italiano, som var et støtteparti for utallige kristelig-demokratiske regjeringer. Det var Italias fjerde største parti i en lang periode. Mange av fascistenes ideer er også videreført av andre. Den moderne kapitalistiske staten er for eksempel både basert på korporativisme og forbud mot klassekamp, uten at man kan kalle den fascistisk av den grunn.

Kapitalismens krise og fascismen

Fascismen var liksom nazismen i Tyskland et autoritært svar på den daværende krisa i kapitalismen. Dagens kapitalisme er oppe i ei krise som antakelig er mye verre, og som kan se ut til å vare veldig lenge. I dag finnes ikke det småborgerskapet som fascistene kunne bruke som massegrunnlag mot arbeiderbevegelsen. Kapitalismen er blitt enormt mye mer konsentert og monopolisert. Derfor ser vi at dagens kapitalisme henter verktøy fra fascismens verktøyskuff. Vi ser:

• Imperialistisk krigføring som en permanent tilstand
• Militarisering av samfunnet
• Økninga av den voldelige undertrykkinga
• Innskrenkning av de liberale, demokratiske rettighetene (Patriot Act et al.)
• Hel eller delvis opphevelse av det parlamentariske demokratiet til fordel for en ikke-valgt elite (Hellas, Kypros osv.)
• Rasisme

I dagens Europa er foreløpig den ikke-valgte europeiske eliten med EU-kommisjonen og Troikaen i spissen en større trussel mot demokratiet enn svartskjortene på høyre fløy.

Dagens kapitalisme har ikke hatt noen grunn til å revitalisere enkelte andre sider ved fascismen, som førerprinsippet, ettpartisystemet og uniformeringa. Derimot ser vi at disse ideene finnes i rikt monn i diverse reaksjonære bevegelser som viderefører et større spekter av det fascistiske tankegodset. Skulle kapitalismen trenge dem, så er de der.

Den forunderlige fascismediskusjonen

Klassekampen har hatt en del artikler med utgangspunkt i ei bok av den svenske forfatteren Henrik Arnstad med tittelen «Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia». Det har vært forunderlig lesning. Arnstad reduserer fascismens kjerne til ultranasjonalisme, og da bærer det virkelig galt av sted.

(Refusert i Klassekampen) 

Langrenn og fascisme

Boka ble anmeldt Expressen av Anita Goldman og hun tar Arnstads begrepsbruk noen vasse steg videre. I anmeldelsen Ett renad folk finner hun en klar forbindelse mellom norske bunader og norsk langrenn på den ene sida og fascismen på den andre:

“Under det tidiga 1900-talet utformade norska nationalister typiska folkdräkter som skulle bäras vid offentliga nationalistiska högtidligheter som nationaldagen 17 maj. På politiska grunder utformades urgamla och typiskt norska sedvänjor, folksagor och hantverk, som i själva verket varken var urgamla eller typiskt norska. Jag läser och minns med en rysning Jimmie Åkesson i folkdräkt när den neofascistiska rörelsen gjorde sitt inträde i vårt lands parlament.”

“Om detta med norrmän och skidor verkar som en naturlig koppling, som inget har med politik – och fascism! – att göra, så tänker man annorlunda när man läst Henrik Arnstads “Älskade fascism”.”

Er det Petter Northug som har gjort Anita Goldman så bitter på norsk langrenn? Uansett viser Arnstads bok, og ikke minst Goldmans artikkel hvor galt det bærer av sted å bruke en så ensidig og ahistorisk definisjon av fascismen.

Den norske bunaden og fascismen

Nasjonalismen hadde sitt store gjennombrudd på 1800-tallet og var ideologisk drivkraft bak de anti-føydale og demokratiske bevegelsene. Den norske nasjonalismen, som ble utforma av demokrater og framskrittsvennlige folk, retta seg naturligvis mot den svenske overhøyheten. (Er det nederlaget i unionsstriden som ennå henger igjen hos vårt kjære broderfolk?) Siden bunader er nevnt, så var det et nasjonalt prosjekt som i første rekke ble ført fram av Hulda Garborg. Dels tok hun utgangspunkt i folkedrakter som allerede fantes, og dels mobiliserte hun kvinner over hele landet til å skape nye folkedrakter i tradisjonell stil. Dette var en del av de demokratiske folkebevegelsene i Norge for hundre år siden, og helt spesielt en kvinnebevegelse. Hulda Garborg var opptatt av arbeiderbevegelsen, av målsaka og av kampen mot imperialisme og barnearbeid. Hun var grunnlegger av Det norske teatret. Å knytte hennes bevegelse til fascismen markerer et intellektuelt lavmål.

Nordisk nasjonalisme

Jeg vet ikke om Arnstad og Goldman kan sitt eget lands nasjonalsang. For å friske på hukommelsen, skal jeg bare sitere et par strofer.

Du tronar på minnen från fornstora dar,
då ärat Ditt namn flög över jorden.
Jag vet att Du är och Du blir vad du var.

–

Med Gud skall jag kämpa, för hem och för härd,
för Sverige, den kära fosterjorden.
Jag byter Dig ej, mot allt i en värld

Og hva var så disse fornstora dar, som man her ikke bare hyller, men forsikrer om at man vil gjenreise? Det dreier seg naturligvis om 1600-tallet, da Sverige var en av de aller største krigermaktene i Europa. Anført av kong Gustav II Adolf herjet svenske krigere på det polske og det tyske slettelandet i mer enn ti år. De plyndret, voldtok og drepte for fote. Trettiårskrigen førte til at ca. 40% av innbyggerne på landsbygda og 30% av innbyggerne i byene ble drept eller døde som følge av krigen. I Pommeren sa man under Trettiårskrigen: “Kind, hüte dich, sonst kommt der Schwede”. (Barn, pass deg, ellers kommer svensken.)

Massehengning under Trettiårskrigen. Les Grandes Misères de la guerre av Jacques Callot, 1632.

Richard Dybeck, som skrev den svenske nasjonalsangen, kan også ha tenkt på den nordiske sjuårskrigen. Da angrep svenske tropper Norge i 1567 og etterlot seg blant annet en nedbrent Hamar domkirke. Sarpsborg ble også satt i brann av de svenske invasjonsstyrkene.

Og Du gamla, du fria viser naturligvis også til Kong Karl XII som herjet over store deler av Europa til han med troppene sine angrep Norge i 1718. De beleiret Fredriksten festning i Fredrikshald (nå Halden), og der falt Karl XII. Dette markerte på mange måter slutten på de fornstora dar.

Denne episoden er forresten omtalt i den norske nasjonalsangen. I fjerde vers av Ja vi elsker heter det:

ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

Det Bjørnson her viser til er brødrene Hans og Peder Colbjørnsen, som ledet motstandskampen i Fredrikshald. Da de svenske styrkene var i ferd med å få et militært overtak i byen, lot brødrene sine tjenere stikke husene deres i brann. Dermed brant byen ned, og svenskene tapte sitt overtak og måtte forlate byen.

(Nå skal det sies at Bjørnson også påberoper seg Gud som en slags spesiell beskytter av Norge, når han i sjuende vers av nasjonalsangen skriver at Alt hvad fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett. Så akkurat på det punktet har de to nasjonalsangene et fellestrekk. Det overgås bare av den danske nasjonalmyten der angivelig Gud skal ha gitt det danske flagget Dannebrog til kong Valdemar Sejr under et slag ved Estland i 1219.)

Angrepskrig eller motstandskamp

Mens den svenske nasjonalismen gjennom århundrer har vært den svenske adelens og krigerkastens ideologi for å drive erobringskrig, har den norske nasjonalismen vært det nasjonale borgerskapets og småkårsfolkets ideologi for å føre motstandskamp mot slik undertrykking. At så Gustav II Adolfs landsmann Henrik Arnstad synes at det er den norske nasjonalismen som er spesielt skummel, får vi bare ta til etterretning.

Den svenske overklassen var også på nippet til å gå til ny angrepskrig i 1905 da Norge var i ferd med å bryte ut av unionen. Den viktigste grunnen til at det ikke ble noen krig, var at den svenske arbeiderklassen mobiliserte mot krigen og til støtte for Norges rett til fredelig løsrivelse. Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen fikk full støtte fra sosialdemokratiske og liberale kretser for kravet «Fred med Norge – rättvisa åt Norge!» Aristokraten og arbeiderlederen Hjalmar Branting førte an i denne kampen og gikk så langt at han i en 1. mai-tale oppfordret svenske soldater til mytteri mot offiserer som ville føre krig mot Norge. (Noe han ble dømt for.)
Det tyske overfallet på Norge og okkupasjonen fra 1940–45 førte til at den norske nasjonalismen igjen fikk spille en progressiv og anti-imperialistisk rolle. Mens det svenske kongehuset og den svenske adelen sympatiserte med Hitler, førte det norske folket en motstandskamp med livet som innsats. Igjen er det vel verdt å merke seg at at framtredende svensker som redaktør Torgny Segerstedt støttet den norske motstandskampen og kampen mot nazismen.

Men det blir noe underlig at Brantings og Segerstedts landsmann Henrik Arnstad fordømmer den norske nasjonalismen så sterkt og forbinder den med fascismen.

Frigjøringsdagen 8. mai 1945. Muttern på slottsplassen. Hun deltok aktivt i motstandskampen og var både kurér og redaksjonell medarbeider i den illegale fagforeningspressa. Foto: Oliver Steigan

Motstand mot Europaunionen

I 1972 og 1994 sjokkerte og overrasket det norske folket den norske og europeiske eliten ved å stemme nei til norsk medlemskap i EU. I Brussel og EU-kommisjonen regnes euroscepticism som et av de fremste kjennetegnene på høyreekstremisme og fascisme. Så der har Henrik Arnstad funnet sine partnere, ikke i Brantings og Segerstedts tradisjon, men på parti med folk som José Manuel Barroso og Herman van Rompuy, som nå gjennom Troikaen legger land etter land inn under finanskapitalens direkte diktatur. Disse herrene ser også på nasjonalisme og nasjonal sjølråderett som den verste styggedom som de i sin opphøyde visdom skal nedkjempe uten brysom innblanding fra det uopplyste folket. Journalister og forskere i EU-landa, og ikke minst i et tradisjonelt så servilt land som Sverige, er hjernevasket inn i dette tankesettet. Henrik Arnstad bare føyer seg inn i rekka.

Den nye norske nasjonalismen

I motsetning til Sverige har ikke Norge vært noen krigerstat, og norsk nasjonalisme har i all hovedsak vært uttrykk for kamp mot undertrykking. Til nå! Fra 1990-tallet har Norge i stigende grad blitt et land som i likhet med Sverige i gamle dager sender soldater for å krige i fremmede land for imperialistiske og kolonialistiske interesser. Anført av den rødgrønne regjeringa ser vi nå opptakten til en hyllest til norsk militarisme som vi stort sett har vært spart for tidligere. De har kuppet frigjøringsdagen for å gjøre den til NATOs krigsdag og feiring av norske styrkers krigføring i Kosovo, Afghanistan og Libya. Norge har langt igjen til vi tar igjen Sverige i utenlandsherjinger, men det er tradisjonen til Karl XII og Gustav II Adolf våre ledere nå vil føye oss inn i.

I del 2 av denne artikkelen skal jeg ta for meg den virkelige fascismen og kanskje kommer det også en del 3 som eventuelt vil ta opp annen høyreekstremisme. Følg med!

Del 2

Nigeria: Et terrorregime, ekstreme jihadister og et norsk oljeselskap

Han er en av disse unge afrikanske mennene i Italia som bærer rundt på store bylter med varer som de neppe selger stort av. Jeg holdt på med noe arbeid ute og vi kom i snakk. “Jeg er en utdannet mann,” sa han. “Jeg har et diploma, men hjemme i Nigeria finnes det ikke arbeid, og jeg kom hit fordi jeg ville jobbe. Og så endte jeg opp med dette. Fattigfolk kjøper av meg, ikke fordi de trenger det, men fordi de synes synd på meg.”

Nigeria – Afrikas nest rikeste land

Nigeria er blant de 40 rikeste landa i verden – målt etter bruttonasjonalprodukt. I Afrika er det bare Sør-Afrika som ligger foran. Landet er verdens 8. største oljeeksportør, og oljen står for 40% av landets inntekter og dekker 80% av regjeringas kostnader. Nigeria har også andre rikdommer, ikke minst store mineralressurser. Men de er lite utviklet, så grunnlaget for Nigerias vekst er olje.

Nigeria er også verdens 7. største land etter innbyggertall, dobbelt så stort som Afrikas nest største, Etiopia. Nigeria har en høyt utviklet infrastruktur, ikke minst innenfor telekommunikasjon, og landet har også et eget romfartsprogram. Tradisjonelt har Nigeria hatt et rikt landbruk og en svært sammensatt kultur. Men rikdommen er ekstremt ulikt fordelt. I følge UNICEF lever 71% av innbyggerne på mindre enn 1 dollar om dagen og 92% på mindre enn 2 dollar.

Løvens del av landets rikdommer tilfaller en svært liten og ekstremt rik elite. Afrikas rikeste mann er Aliko Dangote. I følge Forbes har han i 2013 en nettoformue på 16.100 milliarder dollar, og er inne på lista over de 50 rikeste i verden. (Formuen hans er lik bruttonasjonalproduktet til Ekvatorial-Guinea.) Nigeria er også et av verdens mest korrupte land, på linje med Aserbajdsjan, et annet av Norges viktige samarbeidsland.

De rikeste delene av landet finner vi i Niger-deltaet, der også oljeindustrien finnes. Der er flertallet av befolkninga kristne (i en eller annen betydning av ordet). Mens det overveiende muslimske nord er svært fattig.

Et svært brutalt regime

For å opprettholde så ekstreme forskjeller og verne om de rikes privilegier holder Nigeria seg med et meget brutalt voldsapparat. Det militære har gjentatte ganger slått voldsomt ned på opposisjonen i Niger-deltaet, og mot den islamistiske opposisjonen i nord. I april 2013 skal så byen Baga i Nord ha blitt utsatt for et omfattende angrep fra de militære. Human Rights Watch har undersøkt høyoppløselige satelittbilder fra byen og mener de viser at 2275 hus ble brent ned og ytterligere 125 bygg fikk alvorlige skader mellom 6 og 26 april. Over 200 mennesker skal ha blitt drept.

Satellittbilder skal vise over 2000 nedbrente hus i Baga, sier Human Rights Watch

Islamister og jihadister i nord

I de nordlige provinsene i Nigeria praktiseres sharia og ytterliggående islamister har drevet fram en terrorkampanje mot kristne i området. Bevegelsen Boko Haram (etter bøker, dvs. vestlig utdanning = synd på haussa-språket) er en ekstrem jihadistgruppering som slåss for å innføre et muslimsk religiøst diktatur i hele Nigeria.

Boko Haram har mye til felles med Al-Qaeda i det Islamske Maghreb (AQIM) som sto bak angrepet på gassanlegget In Amenas i Algerie, der også Statoil-ansatte ble drept.

Statoil i Nigeria

Statoil har 20% andel av Agbami-feltet på sokkelen utenfor Nigeria. Det er det største dypvannsfeltet i landet hittil. Statoil Nigeria AS hadde i 2011 driftsinntekter på 9,8 milliarder kroner og et driftsresultat på 7,4 milliarder, så vi snakker om en svært lukrativ virksomhet.

Statoil lager norsk utenrikspolitikk

Som Nordens største selskap med en omsetning på nivå med et halvt norsk statsbudsjett har Statoil muskler til å definere norsk politikk, både innenriks og utenriks. USAs visepresident Dick Cheney sa i sin tid:

Gud så seg ikke i stand til å legge olje og gass bare der hvor det er demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt til USA. … Så vi drar dit den finnes.

Dette ser også ut til å være Statoils filosofi, og Nigeria er et godt eksempel på dette. Statoils satsing i Algerie var også en satsing i et høyrisikoland med store utfordringer når det gjelder menneskerettighetene, som det heter i forskjønnende byråkratspråk.

Det er ikke noe fantasifullt scenario å tenke seg at Boko Haram kan komme til å gjennomføre en aksjon à la den i In Amenas, med for eksempel Statoil-ansatte blant gislene. Man skal være ganske naiv hvis man tror at dette ikke ville ha noen virkning på norsk politikk.

Og det lar seg ikke stikke under stol at gjennom sine investeringer i Nigeria er Statoil med på å profitere på et regime som på område etter område står for det motsatte av hva som uttrykkes i høytidelige erklæringer om Norges verdier og mål.

– Hadde jeg hatt penger skulle jeg ha reist hjem igjen til Nigeria, sa selgeren i Italia.

– Men jeg klarer ikke en gang å tjene penger til billetten. Jeg har en gammel mor og kone og barn å forsørge, men i Nigeria er det heller ingen jobb. Det er de rike som får alt.

Et oljeselskap med et land på slep

Nesten daglig får vi eksempler på at Statoil, praktisk talt uten motforestillinger, får legge premissene for norsk politikk. Politikere og journalister står i stram givakt når Statoil gir sine direktiver. Jeg har derfor lansert karakteristikken: “Norge er et oljeselskap med et land på slep”. Men karakteristikker til side, la oss se på tall!

Norges 30 største selskaper

Lista over Norges 1000 største selskaper (2011) foreligger nå. Jeg har ennå ikke hatt tid til å analysere hele lista. Men jeg har sett på de tretti største, og det er mildt sagt spennende og avslørende lesning.

Statoil hadde i 2011 en samlet omsetning på svimlende 533 milliarder kroner! (Statsbudsjettet hadde samme år ei inntektsside på ca. 1100 milliarder.)

Ut over seks Statoil-selskaper var det hele sju oljeselskaper blant de 30 største. Disse selskapene solgte for 832 milliarder eller 70% av den samlede omsetninga for de 30 største. Seks av de ti største er oljeselskaper. Så ved siden av at Statoil er en Gulliver blant Liliputene i norsk næringsliv, så er oljesektoren samlet fullstendig dominerende. De 30 største selskapene omsatte for 1200 milliarder, altså mer enn den norske staten. Og de hadde over 50% av den samlede omsetninga for Norges 500 største selskaper.

Statoil utgjør 44% av omsetninga til Norges største bedrifter. Das ist der Pudels Kern! – Der ligger hunden begravet!

Hvis det virker som om Statoil eier Norge, så er det fordi Statoil eier Norge.

Det er ikke Stoltenberg som styrer Norge, det er Helge Lund, og han er ikke på valg i høst.

Statoil størst i Norden

Statoil er også uten sammenlikning det største selskapet i Norden. I 2012 hadde selskapet en omsetning som var større enn de to neste på lista, danske A.P. Møller og finske Nokia, tilsammen!

Kilde: largestcompanies.no

Når det virkelig gjelder…

Gjesteblogger Audun Orstad:

(Det militære skal få oppgaver i det sivile samfunnet, er vi på vei mot militarisering?)

I en tid med økonomisk krise, sosial uro og store miljømessige utfordringer, har et regjeringsoppnevnt utvalg levert en innstilling; ”Når det virkelig gjelder…” (NOU 2013:5).

I en tid med økonomisk krise, sosial uro og store miljømessige utfordringer, har et regjeringsoppnevnt utvalg levert en innstilling; ”Når det virkelig gjelder…” (NOU 2013:5).

Marinejegerkommandoens beredskap kommer i tillegg til den Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando allerede har. Dermed styrkes Forsvarets evne til å bistå politiet i terrorbekjempelse. (Illustrasjonsfoto: Forsvarets mediesenter)

Utvalgets mandat var å se på en ”effektiv organisering av statlige forsterkningsressurser”. Bakteppet er, i tillegg til problemene nevnt ovenfor, naturligvis 22. juli, samt ulykker og naturkatastrofer som er nevnt konkret i utvalgets innstilling. En del av tiltakene som foreslås synes, tross en byråkratisk språkdrakt, fornuftige (spesielt sett på bakgrunn av hendelsene 22. juli 2011). Ved gjennomgang av NOU 2013:5, ser man at utvalget både formulerer seg konkret og generelt (abstrakt). Og det er de generelle formuleringene som bør få folk til å notere spørsmålstegn i margen, fordi de setter søkelys på grunnlovens paragraf 99 (og foreslår at det bør nedsettes et nytt utvalg som skal ”se nærmere på” denne delen av Grunnloven):

Ingen maa fængslig anholdes, uden i lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene foreskrevne Maade. For ubeføiet Arrest, eller ulovligt Ophold, staa Vedkommende den Fængslede til Ansvar.

Regjeringen er ikke berettiget til militær Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden efter de i Lovgivningen bestemte Former, medmindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed og den ikke øieblikkelig adskilles, efterat de Artikler i Landsloven, som angaa Oprør, ere den trende Gange lydelig forelæste af den civile Øvrighed”.

Gjennom diskusjoner med folk fra hele det politiske spektret – Frp til Rødt – har jeg innsett at svært mange ser på demokratiet som et samfunnssystem, og staten som et (byråkratisk, men nødvendig) instrument for å administrere samfunnet. Dette har ikke overrasket meg, bortsett fra når jeg har fått høre det fra personer som definerer seg som venstreradikale eller marxister. Demokratiet er en styringsform! Samfunnssystemet vi lever under er kapitalisme. Og demokratiet er ikke boltet fast i det norske grunnfjellet, det har ingen holdbarhetsdato som sier ”uendelig”, og er heller ikke evig beskyttet mot uthuling av det vi i dag oppfatter som grunnleggende rettigheter. Staten er rett nok et administrativt instrument, men har også en annen side; et voldsapparat (politiet, forsvaret – og domstoler og fengsler). Noe av det sentrale ved NOU 2013:5, når det gjelder voldsapparatet, er hva jeg oppfatter som en politisk/ideologisk manøvrering i retning av et lovverk som sikrer at staten legitimt – altså innenfor lovens rammer, og dermed innenfor vårt ”demokratiske system” – kan benytte voldsapparatet mot befolkningen i en gitt situasjon (for eksempel kraftig politisk og sosial uro som oppfattes som truende av makthaverne). Og med voldsapparatet mener jeg både politiet og forsvaret! For å forstå hva utvalget synes å legge opp til, kan det være nyttig å ta noen skritt tilbake i historien:

Jeg nevner tre hendelser (for ikke å gjøre det for langt):

1. Menstadslaget er navnet på en konfrontasjon som fant sted i 8. juni 1931 på Menstad (nær Skien i Telemark) mellom arbeidere på den ene siden og politistyrker og militæravdelinger på den andre. Peder Kolstads regjering, hvor Vidkun Quisling var forsvarsminister, sendte et helt gardekompani på 145 soldater fra Oslo. Fire marinefartøyer ble også sendt opp Skienselva. – M.a.o. en situasjon hvor militære styrker ble satt inn mot streikende og demonstrerende arbeidere! Denne hendelsen ble aldri glemt av arbeiderbevegelsen.

2. Under de dramatiske aprildagene 1940, var det mange mobiliserte og ”selvmobiliserte” som møtte opp på sine mobiliseringsplasser og fikk utdelt ubrukelige våpen. Historikeren Lars Borgersrud (”Ottar Strømme”) skriver følgende i boka ”Stille mobilisering”, Oktober forlag 1977: ”…mobiliseringsbeholdningene av våpen og ammunisjon …(blei)… i all hemmelighet «beskytta» mot den «indre fienden» og «ondsindede» arbeidere helt fra oppsvinget i arbeiderbevegelsen under den 1. verdenskrigen og framover i mellomkrigstida. Dette systemet gikk ut på å gjøre våpna som var lagra ved mobiliseringsplassene ubrukelige. Slagfjærene og tennstemplene i geværene, og vitale deler i andre våpen blei fjerna og oppbevart i god avstand på sikre festninger. Denne metoden blei tatt i bruk av svenskekongen i 1851 og av embetsmannsregjeringa under riksrettssaka i 1884. – … Dette blei systematisk tatt i bruk fra 1918, og stadig forbedra utover 20- og 30-tallet. Trass i den stadig økende krigsfaren mot slutten av 30-tallet, blei systemet med ubrukeliggjøring av mobiliseringsbeholdningene beviselig opprettholdt. Det kan ikke være noen tvil om at beredskapen mot ”den indre fienden” og ”ondsindede” arbeidere var høy”.

3. Selv i mer moderne tid, under den s.k. Alta-konflikten, vurderte regjeringen (Arbeiderpartiet!) bruk av militærmakt mot sivile. I november 2010 avslørte NRK Brennpunkt at Odvar Nordlis regjering hadde gitt ordre til Garnisonen i Porsanger om å sende et geværkompani for å støtte en politiaksjon i 1979. Daværende sjef for Garnisonen i Porsanger og generalmajor, Torkjell Hovland, bekrefter dette. – Vi fikk ordre om å sette i gang, og vi var vel klare til å dra den morgenen da det plutselig kom en kontraordre om at det var avlyst. Og da var vi jo veldig glade. Det var nyutnevnt forsvarsminister Thorvald Stoltenberg som fikk regjeringa til å snu. Arbeiderpartiet var altså bare timer fra å bruke en militæravdeling mot en fredelig demonstrasjon. (Nå ble rett nok militære kjøretøyer likevel rekvirert av regjeringen for politistyrkene som ble sendt til Alta – til ergrelse for bl.a. store deler av det militære offiserskorpset).

Hvorfor til ergrelse for mange offiserer? Da er vi nødt til kikke litt på diskusjonen om re-etablering av et norsk forsvar etter krigens slutt i 1945. Selv om Norge bidro til okkupasjonen av Vest-Tyskland med de s.k. Tysklandsbrigadene etter krigen, og disse – etter Norges medlemsskap i NATO – til slutt endte opp som ”reisverket” for brigaden i Nord-Norge, gikk selve oppbyggingen av det norske forsvaret langsomt i årene etter krigen. Det som imidlertid var av størst interesse for folk flest var debatten om det nye forsvarets rammer, betingelser og politiske føringer (forsvarsdoktriner). Flertallet av befolkningen hadde et ønske om å unngå et nytt 9. april. Og et nytt Menstad. I debatten var Stortinget en større pådriver enn regjeringene (både samlingsregjeringen rett etter krigen, og den påfølgende). Det viktigste i denne diskusjonen var at (de fleste) politikerne uttrykte et behov for en demokratisk ”legitimering” av forsvaret, gjennom å fastslå at det skulle være et vernepliktbasert invasjonsforsvar, og at det ikke skulle oppfattes som ”de herskende klassers” redskap for å beskytte sin posisjon! Det skulle altså ikke kunne benyttes til ”politimessige oppgaver”. En holdning som ble stående sterkt både blant folk generelt, og blant offiserer, befal og menige, selv mange år etter at Norge ble medlem av NATO. (Selv om NATO-medlemsskapet forpliktet Norge til å engasjere seg i forsvaret av andre medlemsland. Dvs. at man allerede i 1948 gikk bort fra at det norske forsvaret skulle være et rent invasjonsforsvar!). Oppfatningen om at forsvaret ikke skulle benyttes til politimessige oppgaver, altså mot sivilbefolkningen, holdt seg imidlertid sterkt, i befolkningen og blant menige og offiserer innen forsvaret. Derfor var så mange offiserer misfornøyde med regjeringens rekvirering av forsvarets materiell under Alta-konflikten.

Kilde: Forsvaret

I dag er det norske forsvaret en av de ivrigste guttene i ”NATO-klassen”, og har for lengst påtatt seg oppdrag også utover Atlanterhavspaktens opprinnelig rammer. Det lar jeg ligge i denne omgang, og konsentrer meg om NOU 2013:5; – Grunnloven og demokratiet.

Paragraf 99 i Grunnloven åpner faktisk for bruk av militære styrker mot befolkningen, så det ligger m.a.o. ingen garanti mot dette i den nåværende teksten. Men bruk av militærmakt i forbindelse med interne, sivile konflikter formuleres som unntak (”…medmindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed og den ikke øieblikkelig adskilles, efterat de Artikler i Landsloven, som angaa Oprør…”). Men når man i NOU 2013:5 ønsker å se kritisk på denne Grunnlovsteksten med begrunnelse i uklare, ikke konkretiserte formuleringer som ”samfunnssikkerhet”, ”omfattende kriser” og ”tilsiktede handlinger”, bør det begynne å ringe i noen varselbjeller:

Her følger noen sitater fra NOU 2013:5. Uthevingene i fet skrift er mine. (Og bare så det er nevnt; – det fins mange flere formuleringer av samme type i dokumentet).

Risiko, trusselbildet og grunnberedskapen gir viktige premisser for arbeidet med å utforme statlige forsterkningsressurser for best mulig samfunnssikkerhet. (Kap. 1, s. 10)

Evnen til smidig samarbeid med det sivile samfunn er følgelig blitt stadig mer sentral for Forsvaret. Dette gjelder både i en normalsituasjon, under kriser og i krig. Også i flernasjonale operasjoner utenfor Norges grenser er det økte krav til samarbeid og samordning med sivile aktører. (Kap 3, s. 12)

Forsvaret disponerer betydelige ressurser som det sivile samfunn kan gjøre seg nytte av i flere sammenhenger. Forsvarets ressurser må kunne settes inn hurtig og effektivt dersom politiet anmoder om bistand. Tidlig varsling om mulig behov for bistand er avgjørende for å starte nødvendige forberedelser og redusere responstiden så mye som mulig. (Kap. 3, s. 12)

NRB beskriver analyser av scenarioer innenfor 14 ulike risikoområder fordelt på tre hovedkategorier; naturhendelser (ekstremvær, flom, fjellskred, influensaepidemi, skogbrann, solstorm og vulkanutbrudd), store ulykker (farlige stoffer, skipsulykker, atomulykker og offshoreulykker) og tilsiktede handlinger (terrorangrep, sikkerhetspolitiske kriser og cyberangrep). (Kap.3, s. 13)

(NRB = Nasjonalt risikobilde).

Risikoområdene med tilhørende scenarioer dekker ikke alle utfordringer samfunnet står ovenfor, men må betraktes som et utgangspunkt for det nasjonale risikobildet. (Kap. 3, s. 13)

Det etablerte risikobildet vil være skiftende og dynamisk, både hva angår sannsynlighet og konsekvens. Trusselbildet knyttet til ondsinnede handlinger vil påvirkes av internasjonale forhold. (Kap. 3, s. 14)

Omfattende økonomiske kriser kan også ha internasjonale virkninger for kritiske samfunnsfunksjoner. (Kap. 3, s. 14)

På tross av at Forsvarets hovedrasjonale er å forsvare landet mot ekstern aggresjon eller press, blir evnen til å bidra til samfunnssikkerhet stadig viktigere. (Kap. 4, s. 27)

Alle Forsvarets tilgjengelige ressurser skal kunne bistå i sivil krisehåndtering. (Kap. 4, s. 27)

Distriktsstabene skal styrkeprodusere og sette opp avdelinger under generalinspektøren for heimevernet. Distriktsstabene inngår samtidig i den nasjonale kommandostrukturen og ivaretar i denne rollen et territorielt ansvar på vegne av sjef Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOH). Det siste innebærer ansvar for planlegging og ledelse av militær innsats i fred, krise, og krig samt planlegging, koordinering og gjennomføring av sivil-militært samarbeid. (Kap. 5, s. 41)

Det er lov om Heimevernet med forskrift til lov som gir utfyllende regler blant annet til tjenesteplikten og hvilke tjeneste heimevernsoldaten kan pålegges. Ut over den pliktige tjeneste kan heimevernssoldater pålegges tjeneste som tar sikte på å avverge eller begrense naturkatastrofer eller andre alvorlige ulykker. Det samme gjelder tjeneste, herunder vakthold og sikring av objekter og infrastruktur, som tar sikte på å avverge eller begrense anslag av omfattende eller av annen årsak særlig skadevoldende karakter, rettet mot vesentlige samfunnsinteresser. (Kap. 5, s. 45)

Politiet benytter Heimevernet når de øvrige redningsressursene er uttømt eller ikke strekker til, eller ved stort mannskaps- og utstyrsbehov. (Kap.5, s. 47)

Heimevernet har personell, ledelsesapparat og materiell tilgjengelig i et utbygd system som dekker alle deler av landet og består av 245 Heimevernsområder. Heimevernet er en lokalt forankret ressurs med kort responstid. Mannskapene er gjennomgående godt trent og utrustet, herunder har de fått trening i maktanvendelse i fredstid. (Kap. 6, s. 62)

Utvalget peker på at det nå synes å være hensiktsmessig å avklare den rettslige situasjonen ved å utrede de juridiske aspektene ved å bruke militære vakter på sivile objekter når dette sannsynligvis vil medføre kontakt med publikum. Utvalget viser til at det pågår et arbeid med ny lov om bistand fra HV til politiet, og mener at man bør bestrebe seg på å forenkle rutinene knyttet til bistandsanmodninger og gi lettere tilgang til Forsvarets ressurser. Dette bør også gjelde tilgang til objektstyrker og spesielle kapasiteter fra Forsvaret. (Kap. 7, s. 66, 67)

Og om nedsettelsen av et evt. nytt utvalg:

Utvalgets hovedoppgave er å vurdere om dagens organisering, grad av samordning og anvendelse av de tre kapasitetene er hensiktsmessig og tilstrekkelig effektiv for å ivareta de samfunnssikkerhetsmessige behov i fredstid. Dette skal sees i sammenheng med organisasjonenes oppgaver i væpnet konflikt. (Vedlegg 1, s. 76)

Dette utvalget av sitatet fra NOU 2013:5 bør tale for seg selv. I det minste for de som ikke anser demokratiet og våre demokratiske rettigheter for urørlige og urokkelige.

Den observante leser vil nå naturligvis si: ”Han motsier seg selv! Han påstår at demokratiet er en styringsform – ideell for makthaverne når det rår ro og fred blant befolkningen – men samtidig hevder han at dette demokratiet i en ”krisesituasjon” kan uthules eller feies til side. Hvis demokratiet ikke kommer med en livsvarig garanti, hva er da poenget med å henge seg opp i en grunnlovstekst?“. Godt observert!

De demokratiske rettighetene vi har i dag er resultatet av mer enn to hundre års politisk kamp, og en (stort sett) politisk og sosial fredelig situasjon. Det er rettigheter verdt å forsvare.

Det ideelle ville vært en Grunnlovsbestemmelse som konsekvent og på prinsipielt grunnlag forbød enhver bruk av militære styrker (eller utstyr) i en sivil politisk konflikt. Ikke fordi man da hadde en garanti for evig bevaring av demokratiske rettigheter, men fordi det i befolkningens bevissthet ville frata makthaverne enhver legitimitet ved bruk av militære styrker mot folket.

Derimot vil en endring av Grunnloven, slik at den direkte og åpent godkjenner bruk av militæret i en sivil konflikt, gi makthaverne en ”demokratisk legitimitet” som svekker folks politiske bevissthet og motstand mot en slik handling.

Nå vil folk med et annet politisk ståsted enn mitt sikkert hevde at jeg har lest NOU 2013:5 som fanden leser bibelen. Men hvorfor ikke innrømme fanden litt leseferdighet? Og så var det dette med å være ”føre var…”.

Audun Orstad

Fagbevegelsen og krisa i Europa

Jeg fikk et vanskelig spørsmål her om dagen. Det lød sånn: – Pål, nå mister fagorganiserte over hele Europa hevdvunne rettigheter, tariffavtaler blir revet i stykker som verdiløst papir, lønningene stuper, folk mister jobben og pensjonen. Og folk kastes ut i fattigdom og elendighet. Hvorfor er ikke protestene kraftigere?

Raseriet er der

14. november 2012 gjennomførte 25 millioner fagorganiserte i mange europeiske land den første internasjonale generalstreiken mot krisepolitikken. Millioner av folk var ute i gatene og demonstrerte. Talene og parolene gjenspeilte et voldsomt raseri mot de styrende og den økonomiske politikken som nå tres ned over hodene på folk over hele kontinentet.

Valget i Italia var et protestvalg der over halvparten av velgerne i en eller annen form stemte imot nedskjæringspolitikken. Bare sosialdemokratene i Partito Democratico (PD) hadde tatt klart stilling for Troikaens nedskjæringsdirektiver, og de fikk bare 29% av stemmene. (Valget ble avsluttet 25. februar og fortsatt 20. april har ikke Italia klart å få seg noen regjering.)

På gata i Italia er raseriet og avmakten til å ta og føle på. I utgangspunktet har ikke politikerne noen høy status i folkemeningen. Det vanligste utsagnet er sono ladri tutti, de er tjuver alle sammen! Og det stemmer stort sett også. Korrupsjonen og uhederligheten er satt i system, og den er størst på toppen, der samtlige partier som satt i parlamentet, også de såkalte “venstrepartiene”, har vært med på å gjøre italienske parlamentarikere til de mest priviligerte i Europe, ja kanskje i verden. Jeg kom i diskusjon om dette med en småhandler på markedet og vi utvekslet meninger om den politiske elendigheten i Italia. Det falt meg naturlig å gjenta munnhellet sono ladri tutti, med tilføyelsen: de burde ha vært satt i fengsel. “I fengsel?” ropte småhandleren. “Vi burde ha buntet dem sammen på torget og satt fyr på dem alle sammen i et digert bål.”

Savonarola ble brent på bålet i Firenze i 1498 etter at han prøvde å gjøre Firenze til et teokrati med brodd mot de rike.

Jeg fortalte mine venstreorienterte venner om denne episoden. De er også rasende på politikerne og korrupsjonen, men da de hørte denne reaksjonen, ble de betenkte. Hvis ikke det oppstår et virkelig anti-kapitalistisk alternativ til den rådende politikken, sa de, så risikerer vi at sånne holdninger tar overhånd, og da havner vi rett i fascismen.

Demokratiet overkjørt av finanseliten

Det finnes ikke folkelig mandat for den nedskjæringspolitikken som nå gjennomføres i land etter land. Politikken er vedtatt av EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet og den gjennomføres som et diktat overfor medlemsland som får betalingsproblemer, totalt uavhengig av hva folkene i disse landa måtte mene. Demokratiet er satt til side i Hellas, Italia, Spania, Portugal og Kypros, og flere land vil følge.

Så hvorfor er motstandskampen så svak?

Noe av forklaringa ligger i at fagbevegelsen er blitt dramatisk svekket de siste 30 åra. I Frankrike er organisasjonsgraden nede i 8%. 

Kilde: http://www.worker-participation.eu

Spania og Portugal er også blant de landa som har lavest organisasjonsgrad, samtidig som de er blant de landa som kunne trengt fagbevegelsen mest. (De baltiske landa har også svært lav organisasjonsgrad. Se hele oversikten her.) I EU totalt er organisasjonsgraden 23%.

Men dette forklarer ikke alt. Vel så viktig er det at de nasjonale fagforeningsledelsene er styrt av sosialdemokrater og reformister som politisk ligger svært nær de sosialdemokratiske partiene, og som derfor prøver å unngå en full konfrontasjon.

Prøver ikke å vinne. Til nå har vi sett millioner av mennesker i gatedemonstrasjoner og vi har sett endags generalstreiker. Men vi har ikke sett noe virkelig forsøk på å vinne! Elitene blir nok betenkte over å se millioner i gatene. Men det hindrer dem ikke i å gjøre det de gjør. Det hjelper heller ikke at rasende smågrupper kaster molotovcoctails og slåss med politiet. Det gir sikkert utløp for frustrasjon, men det stopper ikke nedskjæringspolitikken. Skulle arbeiderklassen ha noen som helst forhåpninger om å stoppe det som skjer, måtte den ha gått til en langvarig generalstreik under mottoet: vi streiker til politikken legges om. Men for at det skal skje må det sosialdemokratiske hegemoniet over fagbevegelsen brytes.