Å tenke det utenkelige

En gang tidlig på åttitallet hørte jeg en ukrainsk general som deltok i en protest mot krigen i Afghanistan si at Sovjetunionen kommer til å gå i oppløsning. Jeg trodde mannen var sprø, og jeg hørte heller ingen andre som tok ham alvorlig. Ganske få år etterpå skjedde det utenkelige.

Sovjetunionen, som den gangen var verdens nest største supermakt, og som utfordret USA både i Asia og Afrika, falt sammen som et korthus. Kan noe liknende skje igjen? La oss gjøre et forsøk på å tenke det utenkelige. Kan EU, eller for den saks skyld, USA, gå i oppløsning?

I Sammenbruddet viser jeg hvor store problemer EU og USA har. Boka kom ut samtidig med at Barack Obama hadde problemer med å sikre at USA hadde midler til å betale gjelda si ved forfall og samtidig med at Hellas har store problemer med å fortsette innenfor eurosonen. Og det er like klart at problemene ikke bare gjelder Hellas, men også Portugal, Spania og Italia. Italia, som er blant verdens ti største økonomier, er på randen av ei krise som kan sette hele EU-samarbeidet i fare.

Utvikling av rentene på enkelte lands gjeld

Det er knapt noen i Europa som tør å vedde på at eurosamarbeidet er hogd i stein. Mange peker på, slik jeg gjør i boka, at det knapt er mulig over tid å opprettholde en felles valuta for økonomier som er så grunnleggende forskjellige som for eksempel Tyskland og Hellas. Enten må de gå sammen i en mye tettere union, med felles finans- og budsjettpolitikk, eller også må valutaunionen gå i oppløsning.

I EU finnes det mange byråkrater og politikere som leker med tanken om et felles budsjett og en knallhard overnasjonal styring. Tyske Commerzbank har tatt til orde for en felles finansminister i EU med rett til å styre medlemslandas skatte- og budsjettpolitikk.

Problemet er at det finnes knapt velgere i Europa som ønsker noe sånt. Skal det skje, må det skje gjennom tvang. Den europeiske sentralbanken, ECB, gjør allerede forsøk på å behandle Hellas som et umyndig protektorat. Men som vi har sett, skjer ikke dette uten voldsom motstand i Hellas.

Det er ikke bare i EUs sørlige land at tanken om enda mer overnasjonalitet vekker harme og motstand. Tyskerne vil heller ikke ha noe sånt. Angela Merkels parti, CDU, taper stadig delstatsvalg fordi hun oppfattes som representant for en slik politikk.

I Hellas snakkes det om å forlate euroen og gjeninnføre drakhmer, og i Tyskland, Østerrike, Nederland og Finland er det dem som vil ha en «nordlig euro». Elitene i disse landa har lenge vært sterke talsmenn for tettere europeisk samarbeid, men i det siste har velgerne straffet dem hardt, i stor grad ved å gi støtte til EU-fiendtlige partier på ytre høyre.

Som jeg viste i bloggen i går, blir krisa i Europas «virkelige økonomi» stadig verre. Italiensk politikere håpet at de skulle få Kina til å løse den italienske gjeldskrisa, men oppdaget snart at kineserne, merkelig nok, var mer interessert i å kjøpe virkelige verdier, heller enn å kjøpe opp råtne italienske lån. Og Kina går ikke inn uten gjenytelser.

Det mest utenkelige er ikke at eurosonen vil sprekke. Det mest utenkelige er at EU kan fortsette som nå.

Hva så med USA?

Men USA er da vel samlet for alltid? USA vant jo den kalde krigen, har verdens reservevaluta og er verdens sterkeste militærmakt.

Men som jeg påviser i Sammenbruddet, er delstatene i USA like hardt ute å kjøre som mange europeiske land. 33 stater er på randen av konkurs, og kan ikke betale for sin egen infrastruktur, veier, vedlikehold, helse, politi og brannvesen. Tallet på fattige når stadig nye høyder. Men fortsatt har USA verdens største økonomi, og i motsetning til i EU-landa finnes det ett politisk-økonomisk senter og en felles budsjett- og finanspolitikk. Sant nok, men anti-føderalismen er sterk i USA, og krisa rammer delstatene ulikt.

Blant republikanerne er det nå flere kandidater som leker med ulike former for løsrivelse fra føderasjonen. Dette er blitt et populært tema innen Tea Party-bevegelsen. Guvernør Rick Perry i Texas, som er en mulig republikansk motkandidat til Obama i 2012, har flere ganger ymtet frampå om at Texas kan bryte ut av USA. Dette bygger på prinsipper som er bygd inn i den amerikanske grunnloven, prinsipper som har vært glemt et århundre, men som nå dukker opp fordi USA er oppe i sin verste krise noensinne.

USA står overfor en del tøffe valg. Landet har ei militærmakt spredd over hele kloden, som koster mer enn USA i dag klarer å bære. USAs hjemlige økonomi råtner på rot og landet taper i den økonomiske konkurransen med Kina. Men i spillet mellom Demokratene og Republikanerne tar USAs politiske ledelse stort sett alle de gale valgene. Krisa bare fortsetter, konfliktene og de indre spenningene bare bygger seg opp.

Flere historikere har sammenliknet USA av i dag med Romerriket i dets siste dager. Alle paralleller halter, men imperier har noe felles som det er all grunn til å merke seg. Uansett hvor sterkt USA så ut til å være etter Sovjetunionens sammenbrudd, så finnes det ingen garanti mot at også det amerikanske imperiet kan følge det sovjetiske over på historiens skraphaug.

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, Opprør, USA. Bokmerk permalenken.

4 svar til Å tenke det utenkelige

  1. Tilbaketråkk: Kinesiske demonstrasjoner til støtte for Occupy Wall Street | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  2. Tilbaketråkk: Barn og sult i USA | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  3. Det er en ting jeg gjerne så deg identifisere som et primært problemfokus: Frankrike. Flere progressive analytikere av den globale økonomiske krisa peker på Frankrike. De franske bankene står på randen av kollaps. Og så er det en ting til.

    Et skjult element som blokkerer for en åpen drøfting av løsninger for euro-samarbeidet er, fantastisk nok, Versailles-traktaten. Denne bindende forliksavtalen mellom stridsmaktene i første verdenskrig binder nemlig sammen to land, Tyskland og Frankrike, i et symbiotisk fellesskap som begge nasjoner både av historiske og kulturelle grunner opplever høyst unaturlig, og nå kommer de økonomiske grunnene inn i tillegg. Men den politiske og styringsmessige sammensveisingen av Tyskland og Frankrike består, og de to landene er fortsatt tvunget til å koordinere seg med den andre part på mange områder hvor de mer enn gjerne skulle ønske å handle hver for seg. I forhold til den økonomiske krisa befinner de to seg i hver sin ende av skalaen.

    Så når vi stiller opp liste over ting som kan og bør gjøres, så bør Frankrikes skjøre stilling erkjennes mye mer tydelig enn hva det hittil er gjort. Og for at lista skal bli realistisk bør det veldig spesielle bilaterale forholdet mellom Frankrike og Tyskland belyses. Da ser man med ett hvorfor ting ikke blir gjort som «burde» gjøres, hvorfor ting står i stampe.

    • psteigan sier:

      Hei

      Du har helt rett i at Frankrike er helt sentralt. Den ny-napoleosnke politikken til Sarkozy har ikke noe grunnlag. Han støtter seg tungt på die Merkel. Men ryker Italia, så veit vi at landet skylder Frankrike tre norske oljefond. Det er bare Tyskland som har en mulighet til å ta ansvar. Men Tyskland vil ikke. Og ganske riktig, Versailles kommer tilbake igjen, også i den formen at «Frankfurt-gruppa» nå pålegger eurosonen et økonomisk program som vil drepe økonomien deres i tjue år, og det uten noen form for demokratiske fullmakter. Gjett om det legger grunnlaget for nye Weimar-republikker! Dette er en meget farlig situasjon. Tittelen på boka mi er helt på sin plass.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s