Båtliknelsen

Du står på ei brygge sammen med fem andre mennesker. Bak dere lurer en katastrofe. Den eneste muligheten dere har, er å komme dere videre med en skrøpelig båt som ligger ved brygga. Du har en masse tung bagasje. Det samme har en av de andre. To av de andre har også ganske mye vesker og bager, mens de to siste har med seg bare ei håndveske hver.

Båten er så skrøpelig at dersom du og han andre med masse bagasje tar med dere alt, så vil det ikke bli plass til noen av de andre. Da ville dere to overlate de fire andre til katastrofen. Ja, selv hvis dere setter igjen noen av de tyngste koffertene, slik at dere kommer mer på linje med dem som har nest mest, vil det bli plass til bare fire passasjerer. Skal alle overleve, blir det plass til bare ei håndveske til hver. I de tunge koffertene ligger hele den måten du er vant til å leve på, alt det du har vært vant til å ta som en selvfølge. Skal du bare la alt dette stå igjen? På den andre sida: Kan du bare la de fire andre stå igjen på brygga, overlatt til en sikker undergang?

Denne lille scenen beskriver et klassisk dilemma, men jeg tror at slik det er beskrevet, ville over 90 prosent av de spurte sagt seg villige til å sette igjen det meste av sin kjære bagasje for å redde sine medmennesker. Overført på verdenspolitikken er det en annen sak.

Det økologiske fotavtrykket er et mål på menneskehetens belastning på jordas økosystemer. Det sammenlikner den belastninga menneskene representerer, med jordas økologiske evne til å regenerere, gjenskape seg. Fotavtrykket tilsvarer den mengden biologisk produktiv jord og sjøområde som trengs for å tilfredsstille vårt forbruk samt å bryte ned vårt avfall. På denne måten er det mulig å beregne hvor mye av jorda (eller hvor mange jordkloder) det ville kreve for at hele menneskeheten skulle ha en gitt livsstil og et gitt forbruk. Per i dag (2011) tilsvarer menneskehetens totale økologiske fotavtrykk ressursene til 1,4 jordkloder. Det vil si at menneskeheten bruker økologiske ressurser 1,4 ganger fortere enn det som skal til for å fornye dem.

Det betyr at menneskeheten som helhet i dag lever over evne. Forbruket av råvarer, vann og matjord, utslipp av klimagasser, ja alle typer belastning på miljøet er så omfattende at vi måtte ha hatt enda en halv planet til for å fortsette på denne måten i det lange løp. Det vil si: Dette forbruket er svært skeivt fordelt. I dag lever det nesten 7 milliarder mennesker på jorda, men dersom alle skulle ha samme levemåte som USA, ville det være plass til bare 1,4 milliarder. Hvis alle skulle ha samme økologiske fotavtrykk som Norge, ville det være plass til 2 milliarder.

Og ikke bare det. I 2060 vil jorda antakelig ikke ha sju, men ni milliarder mennesker. Alle vil trenge mat, energi, reint vann, skolegang, kultur, tak over hodet og alt det andre. Norske langtidsplaner tilsier at vi i Norge skal ha en vekst på 3 prosent i året. Det høres ikke så mye ut, men det betyr at vårt fotavtrykk skal dobles to ganger fram mot 2060. I 2060 planlegger altså Norge å sette et så stort fotavtrykk at det ville være plass til bare én av jordas ni milliarder dersom alle skulle gjøre som oss.

På individnivå har heldigvis de fleste av oss en etikk og moral som gjør at vi antakelig ville ha satt igjen den tunge bagasjen for at alle de andre også skulle få plass i båten. Men når vi kommer opp på samfunnsnivå, tar vi det som en selvfølge at Norge skal fortsette med å sette et så stort fotavtrykk at det ville blitt plass til bare 2 av verdens 7 milliarder mennesker dersom alle skulle gjort som oss. Ikke bare det, men du ville få store problemer som politiker i Norge hvis du seriøst gikk inn for at norsk forbruk skulle ned på et nivå som ville være bærekraftig i det lange løp. Men det er slike politikere vi trenger.

Norge er et petrosamfunn med ei petroregjering og en petroopposisjon. Mediene er også nesten totalt ukritiske til petrosamfunnet. Dette påvirker all tenkning og politikk i Norge. Derfor får vi ingen debatt om disse spørsmåla.

Les også om vekst og om kapitalismens siste fase.

Les mer om dette i Sammenbruddet.

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, Miljø. Bokmerk permalenken.

6 svar til Båtliknelsen

  1. Kurt Ben Nilsen sier:

    Så enig så enig!…Men det går ikke mange minuttene før «virkeligheten» velter inn over en. På nyhetene snakker handelstandens folk med bekymret mine om nedgang på to prosent i julehandelen. At nedgangen rammer kremmerne er en ting, verre er det når spørsmålet om permiteringer og bortfall av arbeidsplasser for ansatte i servicenæringen følger på. For ikke mange dagene siden kom «gladnyheten» om at økt interesse for oljevirksomhet i nord fyller ordrebøkene til mange skipsverft langs kysten. Verft som har slitt med sviktende ordretilgang ser nå lyst på fremtiden. Vi kan m.a.o snakke bekymret om miljø og klima, men lik en Odyssevs er vi bundet til masten og må pent følge med på ferden selv om vi ser at vi går vår egen undergang i møte. Til Sirenenes sang.
    Kurt

    • psteigan sier:

      Dette er jo det fengselet vi sitter i. Under kapitalismen kan ikke arbeiderklassen gjøre annet enn å håpe på vekst, en vekst som vi nå veit vil undergrave livsvilkåra for kommende generasjoner. Odyssevs klarte seg forbi sirenene fordi han hadde surra seg til masta, men han hadde ikke mye av mannskapet med seg hjem til Ithaka.

  2. Kurt Ben Nilsen sier:

    Ja det er nettopp det som er problemet. Over hele fjæla snakkes det med frykt og beven for alvorlig resesjon, og vi må for all del ikke minske vårt forbruk for da vil følgene bli virkelig ille.
    – «We sit here stranded
    Though we’re all doin’ our best to deny it».- Bob Dylan.

  3. Roger G. sier:

    Plutselig oppdager de 5 på brygga at det kommer ytterligere to løpende (jfr prognose for befolkningsvekst). Vil de 5 kaste bagasjen og hoppe i båten, eller vil de bli stående og gå til grunne sammen med de to nyankomne.

    Vi kan fokusere på den kommende katastrofen, eller vi kan fokusere på at båten er dårlig og må forbedres, men det egentlige problemet er at det stadig kommer flere til. Kineserne har prøvd å gjøre noe med problemet (ett-barns-politikken). Det er bare den høye levestandarden i kapitalistiske samfunn som har klart å gjøre noe effektivt; – nemlig stabilitet i befolkningstilveksten. Sett i lys av de globale utfordringene vi står overfor, virker det nærmest komisk når norske kommuner setter igang tiltak for å få sine innbyggere til å føde flere barn.

    • psteigan sier:

      I dag er det egentlig 7 på brygga (milliarder) og det skal angivelig bli 9 i 2050. Jeg frykter at dersom det fortsetter som nå vil mat- og ressursmangel ha drept så mange innen da, at det tallet aldri nås. Kapitalismen har skapt underverker, utvilsomt, men kapitalismen har også brukt opp energi og råvarer i et sånt tempo at dine og mine barnebarn ikke vil ha stort å klare seg med. USA har bare 5% av menneskeheten, men bruker så mange ressurser at det ville trengs 4 jorkloder hvis alle skal gjøre det samme. Gjør kineserne som oss, vil verden slik vi kjenner den ikke finnes ved utgangen av århundret. Altså er vi tilbake til min konklusjon: den typen vekstøkonomi som er forutsetninga for kapitalismen må ta slutt og ressursene må deles noenlunde likt, slik at alle får plass i båte.

  4. jan mellring sier:

    goda tider för båtbyggare läser jag…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s