Valgkamp og krigstrusler

(Kronikk i Klassekampen)

Det er valgkamp i USA, og da er det alltid høytid for Israel-lobbien. Den sittende presidenten må vise at han er tøff mot Israels fiender, og motkandidatene kan overgå hverandre i løfter om hvor tøffe de kommer til å være mot Israels fiender. Det er sesong for krigstrusler mot Iran.

Truslene er reelle, men idiotiske

Hvis du vil ha en oppskrift på å knekke den svake oppgangen i USAs økonomi, så er et sikkert kort høyere oljepris. Ikke før det ble litt mer trøkk i truslene mot Iran, ikke før skvatt oljeprisen (Brent crude) opp i 114$ fatet.

Obama brukte siste dag av 2011 til å legge fram et lovforslag som vil føre til straffetiltak mot enhvert land som kjøper iransk olje og som betaler for det gjennom iranske banker. Bak lovforslaget sto American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) og vedtaket var bestilt av Israels statsminister Netanyahu. EU-landa stilte seg øyeblikkelig bak sin herre og mester.

Er det noe EU-landa trenger like mye som de trenger en bolt gjennom hodet, så er det en boikott av Iran. Iran er den nest største oljeprodusenten i OPEC. Landet eksporterer 2,5 millioner fat olje om dagen og 450.000 av dem går til EU.

EUs oljeregning tar allerede kvelertak på økonomien. Gateprisen på  drivstoff til den italienske bilparken har gått opp med 34% på halvannet år. Både Italia og de fleste andre EU-landa står overfor nedgang i økonomien i 2012, samtidig som de skal prøve å håndtere et gjeldsberg som bare blir større og større. Er det noe de virkelig ikke trenger er det en høyere oljepris. En embargo mot Iran kan sørge for at prisen legger seg fast over 120$ fatet, og kanskje til og med opp mot 140$, slik det var i 2008. Det er også mange observatører som snakker om oljepriser opp mot 200$ fatet. Det er nivåer verden aldri har vært borte i før, og som vil ramme strømforsyning, transport, produksjon, handel, matvareforsyning, kort sagt alle sider av det moderne samfunnet. Det vil være spikeren i likkista for de europeiske redningspakkene, om de ikke er gravlagt allerede.

Riktignok har EUs energikommisær forsikret om at dette ikke vil skape noe problem for EU, fordi Saudi-Arabia vil være i stand til å erstatte bortfall av iransk olje. Alle og enhver som følger bare ørlite grann med i internasjonal oljehandel veit at dette er en grov løgn. Dessuten er det saudiske kongehuset blitt avhengig av høye oljepriser for å betale for alle subsidiene de har smurt befolkninga si med for å unngå en arabisk vår.

Deler av Obamas lov er dessuten tomme trusler. Iran er Kinas nest største oljeleverandør, og begge land satser på å øke eksporten til Kina. Er det noen som tror at Obama vil tørre å gå til økonomisk krig mot kinesiske banker?

Dessuten vil alle de andre viktige aktørene sabotere Obamas lov. Russland har alt sagt at de ikke vil bry seg om den. India betaler allerede for iransk olje gjennom en tyrkisk bank. Kina har et enormt behov for iransk olje, og vil med glede ta over den olja EU vil nekte seg sjøl. Iran og Venezuela samarbeider, også på banksida, til glede for begge parter. Sør-Korea ønsker å dekke 10% av sitt oljebehov fra iranske kilder. Og alt dette handler om land som i dag bærer den sårbare veksten i verdensøkonomien.

Militær keynesianisme

I USA har det siden femtitallet eksistert en sterk tro på at dersom økonomien stagnerer skal man gå til krig – eller i alle fall ruste opp. Denne militære keynesianismen til det militær-industrielle kompleks fungerte i  mange år. Og krig har også vært en måte å korte ned køen av arbeidsløse på. Hele 1,5 millioner unge amerikanere har ført krig i Irak og Afghanistan. Men krigene på 2000-tallet har ført til det krise og ikke oppgang. Krigsøkonomien har gjort USA til gjeldsslave og sendt økonomien utforbakke.

USAs økonomi er i en katastrofal situasjon, og på tross av såkalte positive signaler i arbeidsmarkedet er virkeligheten at sjelden har så liten andel av den amerikanske befolkninga vært sysselsatt. Handelsunderskuddet med Kina fortsetter å øke og gapet mellom statens inntekter og dens utgifter fortsetter å øke. Av hver 100$ den amerikanske regjeringa bruker må den nå låne 40$. Dette er den brulagte veien mot et sammenbrudd.

Krig mot Iran er galematias

USA har brukt det første tiåret av dette århundret på å tape to kriger mot tredje- og fjerderangs militærmakter som Irak og Afghanistan. Og så skal de liksom gi seg i kast med Iran. Landet er 2,5 ganger så stort som Frankrike i landareal. Landet har 75 millioner innbyggere og har en høyt utvikla infrastruktur, et moderne våpenarsenal og en betydelig industriell basis. Og mens Saddams Irak var isolert, har Iran mektige allierte. Landet er assosiert medlem av SCO, Shanghai Cooperation Organization, der Russland og Kina er ledende medlemmer. Og Iran har rike muligheter for å skape mer trøbbel for USA fra Afghanistan til Middelhavet – og i Hormuz-stredet, som er en livsnerve i verdens oljehandel.

Iran kapret en amerikansk drone

Den tyske militærteoretikeren Carl von Clausewitz sa at man skal tenke seg nøye om før man går til krig, for når krigen først er i gang kan den, vil den følge sine egne veier. En reint militær vurdering skulle tilsi at USA ikke gikk til krig mot Iran, men her er det ikke generalene, men fanatiske politikere som er i førersetet. Derfor skal man ta truslene alvorlig. Det er en reell fare for angrep på Iran, sjøl om faren for en invasjon nok er betydelig mindre.

Det iranske presteskapet elsker ordkrigen med USA. Det skaper en ytre trussel som gjør det lettere å undertrykke de indre spenningene i landet og holde opposisjonen nede. Obama gjorde noe klokt da han i sin nowruz-tale i 2009 strekte ut ei hand mot iranerne. Det var en alvorligere trussel mot regimet enn dagens krigstrusler.

De som derimot vil lide under den israelsk-amerikanske embargoen er folket i Iran. Prisene stiger allerede, folk hamstrer mat og andre nødvendighetsartikler og undertrykkinga øker.

Inflasjonen i Iran øker og folk hamstrer

Iran har svart på truslene ved å true med å stenge Hormuz-stredet og ved å holde ti dagers militærøvelser samme sted. Regimet ønsker å holde spenninga oppe, men presteskapet er ikke så gale at de vil ha en krig med USA. De har da også så mange andre måter å ramme USA på, både i Irak, Libanon og Afghanistan, at det er mer sannsynlig at de vil utnytte disse mulighetene.

Det mest opplagte resultatet av de nye krigstruslene er at verdensøkonomien går fra ille til verre. USA kan kanskje fortsette en svak oppgang med en oljepris på rundt 115$ fatet, går den opp 20$ til er det sannsynlig at USA får sin nye resesjon. For EU er allerede 115$ for mye. Vil man være sikker på å ødelegge euroen, skal man fortsette sånn.

Les mer i Sammenbruddet, men les også mine hefter om Iran:

Det store spillet – enda en gang (2001)

Iran – mullakapital og geopolitikk (2004)

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, EU, Kina, USA og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Valgkamp og krigstrusler

  1. Sverre Munthe sier:

    Ja, man undres jo litt på logikken her, USA’s støtte til Israel har jo ikke akkurat styrket deres forhold til arabiske land. Krig mot Iran kan jo bli riktig interessant fra et nyhetsperspektiv. Får bare håpe Norge har vett nok til å holde seg utenfor. Det er ikke det at USA taper disse krigene, men at innbyggerne i disse landene ikke akkurat følger USA’s logikk. Den tilsier jo at disse menneskene skal bli så overlykkelige for at USA styrter deres tidligere herskere at de vil gjøre hva som helst for dem, inklusive salg av olje til stabile lave priser. En krig mot Iran kan fort medføre så store interne problemer at hva som helst kan skje «over there». Håper bare Kina ikke går til for drastiske skritt, men de er jo ikke akkurat idioter der borte, selv om detes menneskesyn er litt annerledes enn vårt.

    • psteigan sier:

      Det du kan være rimelig sikker på er at Kina ikke vil godta noen FN-resolusjon som åpner for angrep på Iran. Kina trenger all den olja de kan få, og Iran er en sikker leverandør. Det er vel heller sånn at Kina vil sørge for å tjene både politisk og økonomisk på Vestens dumheter.

  2. Tor Kristian Danielsen sier:

    Pål, jeg synest du argumenterer rasjonelt og registrerer at du inntar et langt mer optimistisk standpunkt enn analytikerne på f.eks. Global Research gjør. Jeg har ikke dybdegående kunnskaper nok til å ta et eget standpunkt for eller i mot de konvergerende holdninger her. Men jeg følger deg gjerne i ditt synspunkt at et krigseventyr mot Iran vil medføre en økonomisk katastrofe i den nåværende turbulente tida. Det er ikke det Vesten har mest bruk for nå. Trolig satser USA (og EU) på at økonomiske og handlesmessige sanksjoner kommer til og virke og myke opp eller kanskje velte regimet i Teheran. Har registrert at flere (forhenværende) høytstående militære og etterretningsfolk både i USA og Israel har rykka ut og advart mot en krig mot Iran. Kina og Russland vil garantert ikke sitte rolig på gjerdet og se på et militært angrep på Iran, men vil nok trolig ikke reagere militært i første omgang. Men disse makter må nok føle en viss uro over at de ser at USA fører en strategi for å innringe dem. Det sies at når USA «snakker» om Iran, tenker de på Kina (og Russland) på lengere sikt.
    Men et wild card i denne situsjonen er Israel; de ser jo at Iran dag for dag øker sin innflytelse i regionen og nok vil komme til å skaffe seg atomære våpen om ikke lenge. Israel har jo tidligere vist at kan reagere som en «gal hund» når de føler sin sikkerhet trua. Jeg kommer her til å tenke på i 1978 (?) da israelske kampfly senka et amerikansk etterretningskip utafor Libanon. Dette førte ikke til mer enn litt diplomatisk turbulens, men ganske fort blei de lagt et låkk på hele saken til tross for amerikanske liv gikk tapt. Jeg holder det imidlertid for lite sannsynlig at Israel setter i gang aleine mot Iran. Til det har de for bitre erfaringer f.eks. i de oppgjør de har hatt mot Hezbollah i Libanon. Men det er vel en viss fare for at ting kan løpe løpsk i den høyspente situasjonen som er i ferd med å utvikla seg, og det er vel liten sannsynlighet for at situasjonen vil vende tilbake til det «normale» med det første eller hva?

    • psteigan sier:

      Jeg er egentlig ikke så optimistisk. Som jeg sier er en krig mot Iran militært galematias, men det er ikke generalene som styrer dette. USA er i henda på politikere som ikke klarer å styre landet, men som tror de kan vinne velgere på krigshissing. Israel ønsker krig og de iranske lederne ønsker å drive «brinkmanship». Det er klart at uheldige hendelser lett kan tenne kruttønna, men jeg tror ikke på noen invasjon. USA har lenge ønsket seg et FN-mandat mot Syria, men Russland sier Njet, så da går det ikke. Verken Russland eller Kina vil godta et angrepsmandat mot Iran. Da kan det bli bombing av anlegg. Det kan utløse iranske gjengjeldelser, og da kan det spore av. Men det iranske militærledelsen er ganske proff. Det er ikke Ahmadinejad som bestemmer hva de skal gjøre. Vokterrådet har lenge vært kritisk til retorikken hans og gitt klart uttrykk for det. Høyt spenningsnivå som holder opposisjonen i sjakk og sliter på motstanderne er vel mer deres taktikk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s