Barbari eller solidaritet

Den veksten vi har vært vant til i 60 år, er en umulighet for de neste 60 åra. Skal kapitalismen få til vekst, kan det skje bare i små deler av verden, mens majoriteten av menneskeheten styrtes ut i avgrunnen – altså verden som et Vestbredden i makroformat, der et lite velberga mindretall lever beskyttet bak høye murer og avanserte våpensystemer, mens det store flertallet sulter i hjel, tørster i hjel, drukner eller forgår på annen måte.

Sivilisasjonssammenbruddet foregår allerede, ikke bare i Haiti og andre fattige land i den tredje verden, men også sjøl i deler av USA, Storbritannia, Italia, Frankrike og så videre. Hellas er i fritt fall og andre land følger etter. I alle disse landa vokser fattigdommen og arbeidsløsheten. I USA er myndighetene ikke i stand til å investere i tilstrekkelig elementær infrastruktur, som veier og strømforsyning. Orkanen Katrina raserte New Orleans i 2005 fordi dikene ikke var vedlikeholdt på en forsvarlig måte. Etterpå ble fattigfolk tvangsflyttet i store skarer og fikk ikke lov til å vende tilbake. Der viste det seg også hvor fort samfunnet brutaliseres når infrastrukturen bryter sammen. Det varte ikke lenge før en del folk begynte å drepe for ei kanne drikkevann og noe mat. I Frankrike og Storbritannia er store bydeler blitt reine ghettoer av fattige innvandrere uten framtid og uten muligheter. I Italia utnyttes ulovlige innvandrere i det som bare kan kalles moderne slavearbeid. Og alt dette er før konsekvensene av finanskrisa har slått ut for alvor.

Det er ikke vanskelig å forestille seg et framtidsscenario som ikke ligger langt framme, der det ikke er nok olje, ikke nok energi, ikke nok mat, ikke nok vann, der det er flom, tørke, flodbølger og sammenbrudd av økosystemer både i havet og på landjorda. En videre satsing på en kapitalistisk vekstøkonomi vil føre oss akkurat dit, som kveg til slaktebenken.

Det finnes ikke rom for en kapitalistisk verdensøkonomi som den vi har hatt de siste 60 åra. Fra jeg ble født til i dag har norsk BNP vokst ni ganger. Det kan ikke gjentas. Men det er mulig å tenke seg kapitalistiske enklaver, lommer, i et hav av elendighet, områder der normaliteten tilsynelatende rår og kapitalakkumulasjonen opprettholdes. Dette må i så fall bli en kapitalisme for et mindretall, de én til to milliardene som vil få tilgang til de stadig minkende ressursene. Resten av menneskeheten vil da være overlatt til sin skjebne, som elendige i infernos innerste krets. Det er en sånn verden Margaret Atwood har sett for seg i Oryx og Crake. (en dystopisk roman av Margaret Atwood, på norsk på Aschehoug 2004.)

Det finnes faktisk dem som har begynt å argumentere seriøst for å redusere befolkninga på jorda dramatisk. Milliardæren Ted Turner har tatt til orde for en reduksjon med to tredeler av jordas nåværende folketall, gjennom en global ettbarnspolitikk i hundre år. Microsofts Bill Gates, Mikhail Gorbatsjov og andre internasjonale toppfolk har også snakket om drastisk reduksjon av folketallet på jorda.

Flommer som den i Pakistan i 2010, der 20 millioner mennesker ble rammet og 4 millioner ble husløse, vil bli mer vanlige. Områder av jorda vil bli ubeboelige. Hvis det finnes vann, vil det i mange tilfeller være befengt med kolera og andre smittsomme sjukdommer. Når også transportsystemet, energiforsyninga og matproduksjonen bryter sammen, vil massedøden ta over. Det er ikke vanskelig å forestille seg katastrofer der dødstallene vil overgå selv holocaust, kanskje titalls ganger, mens et lite mindretall fortsetter sine velregulerte liv bak sikkerhetsgjerder og elektroniske grensekontroller. Dette er framtidsutsikter som gjør det naturlig å lese om igjen Jack Londons Jernhælen.

Norge setter et økologisk fotavtrykk som er umulig for menneskeheten som helhet. Er det greit?

Dette er det store moralske spørsmålet i vår tid.

Fastlands-Norge har hatt en vekst på 4 prosent i året. Men kan dette fortsette? En vekst på 4 prosent betyr en dobling av økonomien på 18 år. Eller fire ganger så stor økonomi på 36 år. Hvor stort vil Norges økologiske fotavtrykk bli da? Allerede i dag er det umulig at hele verden forbruker så mye av biosfæren som Norge gjør. Hvordan kan man da forsvare at Norges bruk av jordas ressurser skal dobles innen 2030?

Hvis dette systemet fortsetter, bærer det lukt i avgrunnen. Det kan skje på forskjellige måter. Men svært brutalt blir det.

Det er et folkebedrag at business as usual er et alternativ. Vi snakker om massedød og elendighet i stor skala. Dette alternativet forutsetter at de rike landa klarer å holde på makta, at de klarer å forhindre nykommerne (les: Kina, India, Brasil med flere) fra å komme opp på «vårt» nivå, og at de klarer å holde de fattige folkemassene i sjakk. Det vil kreve ytterligere militarisering av Vesten og omdanning av de rike landa til festninger i et hav av elendighet. Og denne militariseringa er i full gang. Både Sverige, Norge og Danmark har nå lagt om militærapparatet, slik at det knapt kan kalles forsvar, for å omdanne det til leiehærer for amerikansk imperialisme i Irak og særlig Afghanistan. Den skammelige kolonikrigen i Libya var enda et eksempel på det samme. NATO har nå plutselig hele jorda som sitt operasjonsområde. Disse styrkene kan settes inn hvor som helst hvor imperialismens interesser er truet.

Men vi er ikke kveg. Vi er mennesker. Vi kan tenke, vi kan handle, vi kan organisere oss. Det er ingen lov at sivilisasjonen skal gå til helvete. Vi kan hindre det. Men da må vi kvitte oss med det økonomiske systemet som har skapt denne sitasjonen.

Problemet er ikke det store flertallet på jorda. Problemet er den bittelille ekstremt rike overklassen som har tatt oss som gisler og som i jakta på stadig mer profitt driver oss mot avgrunnen.

Det lar seg gjøre å skape et godt liv for alle på jorda, men da kan ikke den avsindige vekstøkonomien fortsette. Ressursene må fordeles slik at alle mennesker på jorda har omtrent samme tilgang til det økologiske fotavtryket, og slik at vi overleverer jorda til neste generasjon i minst like god stand som vi overtok den. Det må være et fellesskapssamfunn – jeg har kalt det Kommunisme 5.0. Hva folk i framtida vil kalle det, må de finne ut sjøl.

I Sammenbruddet lanserer jeg en del tanker om grunnlaget for en slik omforming av samfunnet. Det fine er at dette ikke er noen fjern utopi. Kampen for det starter nå. Det er ikke en løsning basert på en smart plan fra skrivebordet til en samfunnsreformator. En så stor omveltning kan bare skje gjennom å frigjøre tankene og de skapende kreftene til flertallet på jorda.

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, Miljø, Opprør og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s