Hvilken rolle spiller sosialdemokratiet i den moderne vest-europeiske kapitalismen?
På kommentarplass i Klassekampen 31.01.2012 skriver redaktør Bjørgulv Braanen: «Sosialdemokratenes støtte til EUs finanspakt framstår som absurd» og han avslutter med følgende:
Jeg kan derfor vanskelig se at sosialdemokratiet kan gjenreises i europeisk politikk uten at det løsner lojalitetsbåndene til Brussel,
Men ser ikke Braanen at sosialdemokratiet i Vest-Europa er systempartier? Nedskjæringene av velferdsgodene i Europa i de siste par tiåra har ikke skjedd i strid med sosialdemokratiet. Når arbeiderklassen i Spania og Hellas opplever drastiske kutt i lønn og pensjoner, så finner de fingeravtrykkene til sosialdemokratene Zapatero og Papandreou på alle vedtakene.
Det norske arbeiderparti er ikke bare et systemparti, det er Systempartiet med stor bokstav. Den norske kapitalismen, slik den har framstått fra 1945 til i dag er skapt av Arbeiderpartiet. Det har uten tvil vært et av verdens mest vellykte kapitalistiske prosjekter. Men det lar seg ikke tenkes uten Arbeiderpartiet. Og det gjelder både velferdsreformene og gjenoppbygginga på femtitallet og privatiseringa og oljeimperialismen i nyere tid. Foretaksmodellen, som er så ødeleggende for norsk helsevesen, er Stoltenbergs prosjekt.
Det går ei rett linje av USA-lojalitet i Arbeiderpartiet fra de fikk oss inn i NATO til Stoltenbergs angivelig rødgrønne regjering deltok i første linje i NATOs folkerettsstridige krig i Libya. Det er lite sannsynlig at ei høyreregjering ville fått til en slik krigsaktivisme.
Og hyllesten til EU er sosialdemokratisk politikk god som noen. Arbeiderpartiets tidligere leder og store ideolog Torbjørn Jagland har lenge kalt EU for «en høyere form for sivilisajon». I et intervju med Dag og Tid blir han spurt om hva han mener om det tyske kravet om mer budsjettdisiplin på tvers av landegrensene i EU:
– Men meir sentralisert kontroll med statsbudsjetta til medlemslanda i EU svekkjer vel demokratiet?
– Er det ein demokratisk rett å bruke meir pengar enn det er grunnlag for? EU har alt budsjettreglar for medlemslanda, no vil dei sørgje for at reglane blir haldne.
Dette er en krystallklar tilslutning til Angela Merkel og Frankfurtgruppas overnasjonale kontroll med EU-statene.
Braanen ber innstendig om en ny politikk fra europeisk sosialdemokrati, en politikk som retter seg mot markedsliberalismen. Men hvem er dette sosialdemokratiet i Europa? Det er PASOK i Hellas, PSOE i Spania, britisk Labour, tyske SPD og franske PS. Alle disse partiene har vært og er aktive pådrivere for den markedsliberalismen som rir Europa som ei mare. De er systempartier like gode som noen. Er det noen som helst grunn til å vente noe annet fra disse partiene enn det de allerede gjør?
Vi lever ikke lenger i kapitalismens gullalder mellom 1948 og 1973 da reformistene kunne dele ut reformer til arbeiderklassen som motytelse for å hindre radikalisering. Vi er midt i kapitalismens verste krise noensinne. Sosialdemokratene deltar aktivt i å sikre bankenes og finanskapitalens interesser på bekostning av arbeiderklassen. De reformene som står på dagsordenen er vikarbyrådirektivet, nedskjæring av pensjonene og rasering av velferdsstaten.
Sosialdemokratiet er ikke, og kan aldri bli noe alternativ til markedsliberalismen og EU-sentralismen i Europa. Å be dem om å bli det er som å be leoparden om å legge av seg flekkene.
Steigan blogger 
Støtter ditt standpunkt 100%. Men jeg ville ha hatt et avsnitt om motsetningen mellom toppen i sosialdemokratiet og de menige medlemmer og lavere skikt. At vi allierer oss med dem i kampen mot den sosialdemkratiske ledelsens politikk og jobber for å vise at det sosialdemokratiske lederskiktet er systemlojale.
Dette er naturligvis helt riktig. Og en veldig god illustrasjon på dette er kampen om vikarbyrådirektivet. Grasrota i fagbevegelsen slåss mot et prosjekt som toppen i sosialdemokratiet er 100% for. Og motstanden er så stor at den presser LO-ledelsen til å kreve veto. Men der er uhyre viktig å forstå at ledelsen i sosialdemokratiet ikke tilhører noe venstre som kan utgjøre et alternativ til dagens main-stream kapitalisme. Forstår man ikke det, blir det helt umulig å utvikle både strategi og taktikk.
Jeg tror de fleste tidligere MLerne i fagbevegelsen *egentlig* vet at de sosialdemokratiske lederne ikke er noe alternativ til kapitalismen. Men hvordan fører det til en annen strategi og taktikk i praksis? Eks-MLerne i fagbevegelsen har ingen revolusjonær linje og de har ikke noe parti i ordets rette forstand, som opptrer samlende og ledende. Dermed har «venstre» i fagbevegelsen i 20 år hatt som strategi å trekke LO-ledelsen til venstre gjennom blant annet å legge veldig mye energi i forslag til LO-kongressen. Jeg ser ikke at dette er noen strategi eller taktikk som skiller seg grunnleggende fra en klassisk «venstre»-sosialdemokratisk linje. Gamle MLere er blitt et venstrekorrektiv ser det ut til. Ikke fordi de ikke egentlig vet hva som er sosialdemokratiets klassekarakter, men fordi de ikke har noe parti. Tror jeg.
Kampen rundt vikarbyråkratiet er et godt eksempel på dette. Her må også en i toppsjiktet, LO-lederen, gå i mot partiledelsen for å bevare tillit i medlemsmassen. Så får vi da se om Partiet finner det opportunt å støtte medlemsmassen eller holde fast på «systemlinja». Forhåndsomtalene rundt det nordiske samrådsmøtet til sossarna tyder på at de vil støtte opp om Merkel-politikken. Den nye sosialdemokratiske sjefen i Danmark var blant de 25 som stemte for EUs nye tvangsramme. Akkurat som AP kan finne støtte hos høyre for å få gjennom vikarbyrådirektivet, kan de danske sosdem’ene få støtte fra høyresiden dersom Enhedslisten stememr mot regjeringa der.
Arnljot Ask
Helt riktig. Braanen har kritisert både det danske og det svenske sosialdemokartiet for å gå inn for EUs økonomiske politikk. Men av en eller annen grunn synes han dette er absurd. Jeg vil heller si at det er helt logisk ut fra den rollen disse partiene spiller og har spilt – som systempartier.
Enig med deg i din vurdering av sosialdemokratiet – de har bare latt seg presse litt i retning venstre når de har vært hardt pressa fra grunnplanet. Men jeg er også enig med JP at det fins mange sosialdemokrater på grunnplanet som har en sunn innstilling. Vi må reise systemkritikken – Rødts anti-kapitalistiske linje drukner – klare alternativer for hvordan vi kunne drive samfunnet på en annen måte mangler – de store forskjellene innenfor Norge ties ihjel – det snakkes som om vi ALLE har de samme interessene. Istedet for at vi ser og synliggjør klasseforskjellene – rettes fokus mot farge/etnisitet og tro og delvis kjønn.
Jeg leste og likte boka di – jeg er opptatt av det jeg oppfatter som sosialdemokratiets store svik – at det ikke har erkjent nødvendigheten av å løfte arbeiderklassejobbene sin status og anseeselse OG lønn – og ikke bare satse på å gi muligheter for klasse-reiser til «bedre» og mer «betydningsfulle» jobber for «alle».
Mange oppfattet at det var en elite og ikke hele folket, som hadde levd over evne på Island. Men jeg opplever ikke samme forståelse for Hellas. Der blir alle satt under ett; DE har levd over evne.
Samme talemåter brukes her hjemme også; VI må spare osv – lite fokus på HVEM som hele tida tjener store penger…
Hva er SOSIALT RETTFERDIG?? Solidaritet – hva innebærer det – med hvem/med hva?
Hvor lenge skal vi akseptere at verdens arbeidere skal måtte innskrenke sin levestandard for at noen relativt få skal få fortsette å leve i stor luksus? Hva gjør vi med de store lønnsforskjellene i vårt eget land? I «Teenage Boss» – et TV-program hvor tenåringen skulle styre familiens økonomi i 1 mnd varierte beløpet de hadde fra 90.000kr (par) til 22.500kr (enslig) – jeg så ikke de fleste – men med mer enn 5 års utdannelse etter videregående, og mer enn 40 år i arbeidslivet, for det meste i det offentlige – og en partner på samme nivå – så ville vi likevel ikke nå 50.000kr/mnd.
Sånn er det bare – de som har makt til å nå fram i media – sitter gjerne langt opp i lønnshierarkiet.
Og man må kanskje ha skoen på for å kjenne om den trykker!
Hilsen fra Janet Taylor Tveit
Viktig innlegg, Janet. Hyggelig at du har lest og liker boka mi.
Jeg påstår ikke at jeg sitter med noen fasit, men som jeg sier i presentasjonsmøtene: jeg kan lese og jeg kan den lille gangetabellen. Jeg ser at regnestykkene ikke går opp og at arbeidsfolk blir svindlet «big time» mens rikingene blir rike som troll. Behandlinga av Hellas er skammelig. Klart de har hatt et råttent politisk system. Men de hadde ikke mye gjeld da de gikk inn i eurosonen. De skulle naturligvis ikke vært med, men de ble lokket og pressa inn av egen elite og av EU. Så lånte de penger, ikke minst for å betale for tyske eksportvarer. Og nå er de i bunnløs gjeld. Tysklands store eksportoverskudd til Sør-Europa er en avgjørende årsak til gjeldskrisa i sør.
Konkurransen fra Kina og Øst-Europa, der lønningene er langt lavere, er i mine øyne en større grunn enn Tysklands eksportoverskudd til sør-Europa. Tyskland har hatt et stort eksportoverskudd til disse landene i mange tiår.
Hei Janet
Du sier at Rødts antikapitalistiske linje drukner. Jeg var med i Rødt lenge men ble kasta ut fordi jeg ble med i Tjen Folket og var med og starte Revolusjonær Kommunistisk Ungdom. Jeg har ikke illusjoner om at Rødt kan sette dagsorden i norsk offentlighet. Rødt sin linje drukner i main stream media uansett hvilken linje de har. Men hvis man ser på Rødt sine nettsider og Rødt sitt valgkampmateriell, så drukner sannelig antikapitalismen der også.
«Vårt arbeid – vår velferd» sier Rødt og trykker opp gamle Arbeiderparti-plakater til bruk i valgkampen med slagordet «hele folket i arbeid». Dette er ikke antikapitalisme. Dette er klassisk sosialdemokrati og Rødt sin vei til å bli systemparti – et bra og riktig ord som Pål Steigan bruker her. Trist da at Pål Steigans AKP har gått hen og blitt et Rødt som legger seg tett opp mot de «rødgrønne». Heldigvis er det mange ungdommer som ser at dette ikke er veien å gå og slutter seg til Tjen Folket og arbeidet for å skape et kommunistparti i Norge.
Og hva er alternativet? SV er bastet og bundet, og alle andre alternativer er like ille… Jeg synes det er skummelt med den politiske ensrettingen vi ser i vesten. Når partiene blir likere og likere, så er dette i bunn og grunn en trussel mot demokratiet.
Det må bygges et alternativ utafor partisystemet. SV har valgt å bli et systemparti og er derfor ikke noe alternativ til noe som helst. Det må skapes en folkefront som ikke er partibasert, og den må rette seg mot kapitalismen som system. Skapes det ikke et slikt alternativ til venstre, vil det ekstreme høyre trekke til seg store folkegrupper som er eller blir rasende på systempartiene.
Ordet demokrati får liten mening når Tyskland vil oppnevne en kommisær som skal kunne nedlegge veto mot politiske vedtak i Aten. Det finnes andre ord som er langt mer dekkende.
Er det dette som er Kommunistpartiet 5.0? «En folkefront som ikke er partibasert»? Er dette i tillegg eller som erstatning for et revolusjonært kommunistparti? Hvem skal lede en slik front? Hvor skal den komme fra? Kan du si noe konkret om hvordan denne fronten skal bygges i Norge?
Jeg er for folkefront mot fascismen – en slik front bør ikke være antikapitalistisk men bare antifascistisk og demokratisk. Jeg er altså enig med kommunisten Dimitrov som AKP(ml) også studerte og brukte i sin tid. Jeg er også for en revolusjonær enhetsfront av alle som vil kjempe mot kapitalismen. Men jeg tror at dette er reint drømmeri uten et revolusjonært kommunistparti. Ingenting kommer av seg sjøl. En front vokser ikke spontant opp fra grasrota uten noen ledelse. En ledelse dannes heller ikke spontant.
Pål Steigan har hevdet at AKP(ml) var den beste lederskolen i Norge. Det er godt mulig, men det ser ut til at mange som gikk den skolen har blitt ganske rustne på en del elementære metoder for ledelse. Å danne ledende kjerner på alle arbeidsområder er en slik metode. Man trenger ikke å ha jobba lenge et sted for å skjønne hvor viktig ledelse er selv i relativt små og enkle prosesser. Å bygge en folkefront mot fascisme eller en enhetsfront mot kapitalismen er en svær og komplisert prosess. Behovet for ledelse er enormt. Hva slags ledelse? Hvor skal den komme fra?
India, Nepal, Peru og Fillippinene er fire av landene hvor revolusjonære massebevegelser har vært sterkest de siste 20-30 årene. Alle stedene har disse bevegelsene vært ledet av partier som har forsøkt å bruke marxismen-leninismen-maoismen (MLM). Med varierende utfall har de likevl oppnådd mye mer enn alle andre – så vidt jeg kjenner til. Jeg tror at denne tenkninga ikke bare fungerer bra som redskap i tredjeverden-land, men også i Norge og vesten, fordi den tar opp i seg enormt viktige erfaringer.
Tjen Folket bruker MLM i Norge. Vi er små i dag, men vi er betraktelig mye sterkere enn Bryn-Hellerud SUF var da Mao Tse-Tungs tenkning gjorde sitt innslag der i gården. Og alle store saker har vært små. Folk som virkelig vil ut av kapitalismen bør jobbe sammen med oss for å bygge den ledelsen som trengs om vi skal gå bare noen få skritt i retning av en virkelig bevegelse mot kapitalismen i Norge også.
Svært viktig debatt! Det aller meste i lenka er eg einig i, og aller viktigast: kapitalismen er PROBLEMET – og han må bort! Stikkordet FOLKEFRONT er kanskje nøkkelen til vegen vi må gå: den nye fascismen må bli møtt, og vi må flagge sosialisme/komunisme. (sosialdemokratiet si historiske rolle viser Pål skarpt og godt – den forståinga må vi også lyfte fram)
Bra. Ja, det trengs en folkefront, og den må bli så brei som råd er. Dette er ikke ei snever partisak for Rødt. Men det haster. Historia venter ikke på oss.
Tilgi meg, men både Einar og Pål har sannsynligvis vært med å studere Dimitrovs bok «Enhetsfrontens og folkefrontens problemer» (http://tjen-folket.no/sentralt/view/10407). I denne boka skiller Dimitrov mellom en arbeiderklassebasert enhetsfront mot kapitalismen og en folkefront mot fascismen som forener antifascister fra alle klasser. Det er slik jeg oppfatter ham. Nå kan man selvsagt legge nye ting i ord, men jeg lurer på følgende:
1) Er det en politisk god grunn til at du Pål ikke kaller denne antikapitalistiske fronten for en enhetsfront men en folkefront? Eller er det bare for å understreke det «folkelige» i en sånn front, nemlig at den må ha mange folk?
2) Mener dere at enhver front mot fascismen også må være en front mot kapitalismen? Tradisjonelt var ML-linja i Norge at fronter i saker og sakskomplekser ikke skulle være sosialistiske, men «forene de som kan forenes» – dette i kontrast til KUL og KAG og trotskister og SVere som ville ha «sosialistisk kvinnefront» og «sosialistisk EU-motstand». Har dere gått vekk fra den linja – hvorfor det? Eller har jeg misforstått dere nå?
Selv er jeg aktiv i SOS Rasisme. Det er en ikke-sosialistisk front mot rasisme og fascisme og forener folk med forskjellig syn – eller ikke noe syn – på kapitalismen. Vi har kritisert og drevet linjekamp mot enkelte krefter som ønsker at kamp mot fascister eller rasister skal være klassekamp og basere seg på sosialistisk arbeiderstandpunkt. Dette er en typisk trotskistisk linje og den er veldig farlig, for den skyver borgerlige antifascister vekk fra antifascismen.
Klassisk kommunistisk – iallfall maoistisk kommunistisk – linje har vært breifront (folkefront) i slike sakskompleks eller enkeltsaker, og så har partiet kjørt ut den revolusjonære linja og propagandert for arbeiderklassens standpunkt og arbeiderklassens langsiktige interesser. Er det mangel på partiprosjekt og kanskje et yttrykk for pessimisme eller defaitisme at man går vekk fra dette og legger seg «midt mellom» parti og breifront i et forsøk på å forene alle antikapitalister? Jeg oppfatter at dette var bakgrunnen for prosjektet Rødt, men også NPA i Frankrike.
Det er fortsatt en kjennsgjerning at de sosialistiske revolusjonene har blitt ledet av partier som førte knallhard ideologisk linjekamp – både internt og mot eksterne krefter – og at ingen sosialistiske revolusjonær har blitt ledet av folkefronter som vokste fram uavhengig av partier. Faktisk kan jeg i farta ikke huske å ha hørt om noen slike fronter av en viss størrelse noen sinne noe sted – men det kan være rein uvitenhet eller glemsomhet.
Det er veldig artig at denne lille artikkelen har satt i gang en så stor diskusjon. Jeg har ikke tid eller mulighet til å kommentere alt og har ikke tenkt å prøve.
Bare en liten kommentar til dette med folkefront og enhetsfront. Begrepene her er ikke så viktige. Det viktige er innholdet. Min analyse sier at denne krisa og denne kampen naturligvis handler om klasser og klassekamp, men den går langt videre enn det. De økologiske krisene og energikrisa tilfører noen elementer som gjør situasjonen unik og som krever en enda mer omfattende mobilisering. Når jeg brukte begrepet folkefront, så er det for å understreke behovet for en samling som går langt ut over arbeiderklassen og som omfatter alle de som rammes av disse krisene. I boka Sammenbruddet har jeg forsøkt å beskrive hva kampen dreier seg om. Men jeg har ikke gjort noe forsøk på å utvikle noen detaljert strategi eller noen form for taktikk. Før man gjør det er det nødvendig å konsolidere analysen. Et av flere problemer med Tjen Folket er at de ikke driver denne formen for analysearbeid, men er fornøyde med å reprodusere skjemaer og slagord fra andre tider. Sånt interesserer meg ikke.
Foreløpig har jeg ikke sett noen virkelig seriøs kritikk av den analysen jeg har lagt fram. Det som har skjedd på det drøye halvåret siden boka kom ut har vel først og fremst forsterka dokumentasjonen.
Er man mer eller mindre enig i analysen, så kan man gå videre og begynne å utvikle strategi og taktikk, samt å se på hva slags krav dette stiller til organisering. Også dette krever konkret analyse. Når jeg lanserer folkefrontbegrepet, så er det et forsøk på å antyde en kortsiktig strategi. Det har vært mye snakk i mediene om at venstresida mangler et alternativ. Men problemet er at man med venstresida stort sett har tatt utgangspunkt i de parlamentariske partiene som kaller seg venstre i en elle annen form. Dette er jo stort sett systempartier, som ikke kan være noe alternativ. Altså må det skapes et alternativ som går utenom og rundt disse partiene. Flertalet av medlemmene og velgerne til disse partiene, og mange fra andre partier også hører klassemessige og interessemessig med i en anti-kapitalistisk folkefront. Så kunsten er å utvikle politikk, metoder og taktikk for å utløse det potensialet. Veien dit går i alle fall ikke gjennom å insostere på egen prektighet.
Ta Hellas: Det landet hadde trengt på kort sikt var en folkefrontregjering som kunne bryte med EUs og finanskapitalens diktatur og iverksette et minimumsprogram, slik som jeg har beskrevet. Dette programmet ville måtte være anti-kapitalistisk i hele sitt vesen, og det ville måtte bæres oppe av en virkelig brei og sterk mobilisering av hele folket.
Så til spørsmålet om et kommunistisk parti. Ja, det trengs et kommunistisk parti. Men vi er ikke der ennå, og vi er nok dessverre ikke der på lenge. Et kommunistisk parti av typen Tjen Folket gjør mer skade enn gavn. Kombinasjonen av mangel på konkret analyse, repetisjon av gamle slagord uten innhold og utskjelling av alt og alle som ikke er akkurat som en sjøl henter fram det aller verste sekterismen og dogmatismen i den kommunistiske tradisjonen.
Marx’ kommunistiske forbund fra 1848 var svært forskjellig fra Lenins modell i Hva må gjøres. Og Kominternpartiene var helt annerledes igjen. Det er nødvendig å gjøre en helt ny analyse. Jeg er opptatt av hva som må til for å vinne kampen mot kapitalismen, ikke i å vinne kretsmestersakpet i kommunistisk dogmatikk. Vi må se på åssen fienden er organisert. Vi må lære av de kampene som pågår rundt i verden. Vi må se på hva som trengs av organisering på tvers av landegrensene. Vi må se på forholdet mellom parti, nettverk og folkefront. Dette er svært komplekst.
Jeg er ute etter å komme i kontakt med folk som evner å tenke originalt og fordomsfritt på disse tingene, folk som både kan nyttiggjøre seg av fortidas erfaringer, men som også er dristige nok til å hente fram det beste av det som utvikles i vår tid.
Og Kenneth: Dette var mitt innlegg i denne debatten. Arbeidet kaller. Det er så mye som krever analyse og undersøkelser, og livet er kort.
Mye interessant her. Selv kaller jeg meg sosialliberal og er i utgangs for markedsliberalisme, men jeg ser store problemer med den rettningen politikken går nå, innsparinger på alle fronter selv om et hvert oppegående menneske ser at det bærer galt av sted. Vikardirektivet vil jo underminere alt som er bygget opp av sosial sikkerhet, helsereformen ødelegger mulighetene for rask behandling på småsteder og fratar oss også viktige sentrale funksjoner, eller i hvert fall innskrenket dem alvorlig. Selv hører jeg hjemme på høyresiden i norsk politikk, menjeg støtter helhjertet mye av det AP har gjort etter krigen, det er viktig at de konservative har sosialister å bryne seg på, slik at vi får en stabil og rettferdig politikk uansett hvem som styrer. Derfor ser jeg det som en fare ar AP drifter nærmere og nærmere høyre. Jeg ænsker ikke en «amerikanisering» av norsk politikk, der mennesket blir skjøvet nedover på rangstigen. At storkapitalismen kommer snikende hadde jo ikke vært noe problem om SV og AP hadde vært vaktbikjer, men slik det er nå ryddes jo veien for dem. Mennesket må alltid være i sentrum uansett hvem som styrer landet. Men til syvende og sist er det vi velgere som har skylden ved å lå oss lulle inn i en tåke av kortsiktige løfter når det er de langsiktige politiske målene som er det viktige. Frp har siden det ble opprettet blitt anklaget for å være populistisk, men hva med dem som kommer med anklagene? Jeg savner et ansvarlig sosial-liberalt parti med en realistisk politikk her i landet, har stemt Frp siden mitt første valg, men har fått nok nå, men hva skal jeg stemme? Jeg har alt for mange uenigheter med Rødt og SV, AP har jeg aldri likt, Sp, Krf, V og DLF er uten ibteresse, så da sitter jeg igjen med H, men det blir vel til at jeg slutter å stemme. Firøvrig abbonerer jeg på Klassekampen, den eneste interresante avisen her i landet. 😉
Bra formulerat: «en folkefront som ikke er partibasert». Jag är helt överens. Det är uppgiften.
Mange spennende innlegg her og interessant at en som i utgangspunktet er «borgerlig» blander seg. Trur nå at Sverre er en slags sosialist, men ikke har erkjent det ennå (unskyld, det er ikke ondt ment). Men trur at hvis man er et anstendig menneske, så tolerer man ikke at folk blir utbytta og undertrykt uansett hvilke «farger» undertrykkerne smykker seg under. Jeg er nok sikkert et naivt menneske, men etterhvert funnet at ideerne jeg finner i den politiske anarkisme i form av anarko-kommunisme/syndikalisme passer meg best, men kan godt innse at det kan være visse vansker med å implementere dem. Trur uansett at deltagerne i debatten her ønsker et samfunn med størst mulig rettferdig fordeling av de materiell goder og maks. frihet under ansvar for det enkelte menneske. Er på linje med Pål i at skal en virkelig forandring finne sted, er det bruk for en folkefront med en reell massebevegelse og et folkelig engasjment bak. Partiene synes på en måte å ha utspilt sin rolle på mange måter. De er i stor grad elitistiske og synes å i stor grad å hyppe sine egne poteter (heter det det?). Vi ser også hvordan vanlige folk vender seg bort fra partiene. Her i Danmark har vi f.eks fire bittesmå partier som kaller seg «kommunistiske» som mer eller mindre strides seg i mellom. For en som står utenfor, er det nesten umulig å oppdage hva som skiller dem. Man er altså nødt til å le av det selv om det på en måde er tragisk. Med ei sånn venstreside kan makteliten beholde sin gode nattesøvn inntil videre, og ikke minst på grunn av at de sosialdemokratiske partier (inklusiv light utgavene) adopterer den nyliberalistiske agenda så snart de kommer i makttposisjon. Dette fører ikke til annet enn frustrasjon blandt arbeidervelgerne, og jeg frykter også et ordentlig tilbakeslag der høyrepopulistiske partier kan få ordentlig vind i seilene.
Hva med anarko-kapitalisme? Ville ikke det vært flott? Dersom vi alle var snille og tenkte på hverandre i hvert fall. Leste du Klassekampen igår (jada jeg holder den hehe). Det var et (hva fanken heter review på norsk?) av (husker ikke, Klassekampen kan brukes i ovnen etter at den er lest. 😉 ) som het «Why Marx was right». Har allerede bestilt den fra Amazon. Marx, Engels og Lenin hadde mange flotte tanker, og en vidunderlig filosofi, men det viste seg jo fort hva den filosofien var verd når menneskets higen etter penger og makt kommer frem, da er det hver mann for seg selv! Har lest Pål’s bok «Sammenbruddet» og er hjertens enig i mye av det. Open Source Communism! Vi fikser det etter hvert som vi går fremover. Jeg har alltid vært kommunist i mitt hjerte, men min hjerne er realist. Kappitalismen i den formen vi kjente den, med privateide bedrifter (min morfar var disponent og min farfar var forretningsmann:) ) der man følte ansvar for sine ansatte var flott. Noen ble formuende, men ikke for mye, de fleste hadde en trygg arbeidsplass å gå til. Så lenge man ikke tapte penger gikk det fint. Så fikk vi dette svineriet fra statene der man gikk fullstendig fra konseptene, eierne skulle ha minst 10% dividende og helst mer, ledelsen skulle ha millionlønn (våre ledere må kunne sammenlignes med ledere fra andre land het det) og bonuser (det har gått så langt at de fanden meg skal ha bonus selv om selskapet går i minus) som vi vanlige mennesker ikke fatter. Og når eierne ikke får NOK overskudd (de trenger ikke gå med underskudd) og lederne ikke får fantasillion bonusene sine, så legger de ned hele dritten og overfører produksjonen til lavpris land der en maktelite (dæven, det hørtes kommunistisk ut) undertrykker befolkningen så jævlig at vi i de «rike» landene må sende penger til dem for at de ikke skal sulte i hjel (f.eks. Bangladesh). Men vi får jo trygd, og klærne blir billigere hvert år (kjøpte 2 olabukser, 6 skjorter og 6 boksershorts for 1.500 kroner hos Dressmann i forrige måned, det er fanden meg nesten billigere enn i Thailand, i hvert fall om du skal ha kvalitetsprodukter), så hvilken rolle spiller det (jeg er selv ufør med privat pensjon og tjener 30.000 etter skatt i måneden)? Det er ikke kapitalisme lenger, det er en dyrisk drift som higer etter mer enn det som finnes. Vi har nådd et punkt hvor dette ikke går lenger (vi nådde det for mange år siden, men vi har lånt oss ut av det), nå kommer snart dommens dag (neida ikke han som skal dømme levende og døde) og regnskapet skal gjøres opp (passer på å ta kopi hele tiden, iPhone har en tendend til å kutte ut midt i skrivingen). Så kan man undres på hva som kommer etter. Eller kanskje vi skal undres over hva som kommer rett før sammenbruddet? Vestens krig mot de fattige landenes befolkninger som strømmer inn over dem (se Robert de Niro i Machete)? Jævlig blir det nok, så da får vi håpe at det blir bedre etter, eller om vi hører på Pål så kanskje vi kam gå rett til det bedre uten det jævlige imellom? Neida, jeg har ikke drukket og har ikke dopet meg, men det har vært en bedriten dag med noen lyspunkt innimellom (som mine små digresjoner inni raseriutbruddet mitt her). Ikke ta feil, jeg er fremdeles sosial-liberal, men jeg håper at jeg innerst inne er et godt menneske. Kanskje det kom frem her? Nå skal jeg ta piller mot depresjonen min, og samojedvalpen min (3 måneder) skal ha antibiotikaen sin (urinveisinfeksjon, gærne dyret elsker kulde og snø og legger seg rett ned på den kalde snøen med pelsfritt underliv), så da blir det snart natta. 🙂
Sverre, du skriver om mange ting og syns du har ei veldig sympatisk innstilling til mangt. Jeg kan også føle en viss symapti for små næringsdrivende (om de nå finnes lenger) som har lagt ned en stor innsats for å få en virksomhet på beinene. Kan forstå hans frustrasjon over byrakratiske regler og forordninger som blir tvunget ned over ham/henne fra stat og kommune samtidig som man skal forholde seg til banken og andre store utsugere. Men jeg trur den form for frikonkurranse kapitalisme du glorifiserer litt, er historisk passé for lengst. Allerede Marx og andre samtidige oppdaga at frikonkurranse-kapitalismens innebygde mekanismer førte over i en monopolisert kapitalisme; som i vår tid er totalt dominerende i alle utvikla land. Monopoliseringa har frambrakt enorme transnasjonale konglomerater der finanskapitalen har bukta og begge endene; staten er ikke lenger bare en mer eller mindre aktiv medhjelper, men blitt et viktig redskap for disse enhetene. Jeg er materalist i den forstand at jeg er overbevist om at det finnes objektive lover som styrer utviklinga såvel i naturen som i økonomi og samfunnsliv. Ideéne og tankene opererer ikke uavhengig av de materielle forhold, men oppstår som resultater av de materialistiske kjennsgerninger man er nødt til å forholde seg til hele tida. Å ha en god vilje og ønske om å være «snill og grei» er utmerka egenskaper, men duger ikke når kravet er profittmaksimering – kort sagt vinn eller forsvinn.
Det var vel mer eller mindre det jeg mente. Kapitalisme på slutten av 1800-tallet var vel ikke akkurat det, det var etter krigen og opp til midten av 70-tallet? En av mine forfedre står oppført som kapitalist (de kalte det rentist også tror jeg), han levde av rentene sine. De var jo prester og embedsmenn mange av dem, og man kan få inntrykk av at de tjente så mye at de kjøpte en gård i året. Munthe-slekten i Romsdal eide 1/6 av all grunn i Romsdal på 1700-tallet tror jeg (skal ikke påstå det), men det var nå liksom ikke det samme som den kapitalismen vi ser idag da, det vi ser idag er mer som en ulv som har funnet en saueflokk uten gjeter og går berserk i fråtsing. Det er ingen tanker om fremtiden, det er ingen logikk, bare en vill sult etter mer.
Tilbaketråkk: Hvorfor så glad, Sigbjørn? | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Tilbaketråkk: Hvorfor så glad, Sigbjørn? | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Tilbaketråkk: Krisa og det ekstreme høyre | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Tilbaketråkk: Illusjonene om Hollande | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Tilbaketråkk: De ti mest leste gjennom ett år | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Tilbaketråkk: De ti mest leste i 2012 | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Slik jeg har oppfattet Pål. S. er situasjonen i dag slik: Kommende slekters muligheter her på kloden er i fare. Våre barn og barnebarn risikerer at naturgrunnlaget for vår slekt forsvinner. Det skulle vel ikke være noe problem å se at slik er det. Denne utviklingen MÅ stoppes.
Han har også på en overbevisende måte påvist hvem, hva som står i veien for å stoppe denne utviklingen mot katastrofen. Kapitalismen. Det kan da ikke være tvil om at dette systemet er selve drivkraften i ødeleggelsen av klodens miljø.
I tillegg er det dette systemet som kaster millioner ut i fattigdom. En fattigdom som øker for hver dag som går. Vi har allerede mer enn en milliard mennesker som går sultne til sengs hver kveld.
Nå er det også slik at dette i hovedsak ikke skyldes at alle som har økonomisk fordel av systemet er onde mennesker. Systemet har innebygget sin egen logikk (Eller rettere sin egen dialektikk) Det fungerer altså i kraft av sin egen eksistens.
Det er jo også slik at ødeleggelsen av klodens miljø egentlig ikke er en klassesak i den forstand at alle, også kapitalistene, vil gå med i dragsuget av en kommende katastrofe.
Jeg tror selv innbarkede, kyniske storkapitalister kan se hvor dette vil ende. Men som sagt er også de fanget i systemets egen ødeleggende konsekvens.
Jeg er enig med P.S. i at den situasjonen vi nå er oppe i er noe mer enn bare kampen for kroner og øre, for et rimelig godt arbeidsliv, for demokratiske rettigheter osv. Vi må faktisk også sloss for våre etterkommeres muligheter til eksistens.
Det er sagt at mange veier fører til Rom. Eksempelvis er fagbevegelsens kamp mot EUs direktiver en viktig del av kampen for kloden. Alle tiltak som reduserer systemmenneskenes muligheter drar i riktig retning.
P.S. bruker det eneste verktøyet som er anvendbart i sine analyser. Den dialektiske materialismen.
Det er dette klasseverktøyet som gjør hans analyser så gode og så innlysende.
Det ligger i sakens natur om vi skal kunne greie å hanskes med den situasjonen vi er i, så må de store massene av befolkningen komme i bevegelse. En bevegelse mot bevarelse av klodens miljø og et menneskeverdig liv for alle. Som vi ser er dette både klassekamp og en almen kamp som alle egentlig kan delta i.
Nå er vi i gang. Men dette er bare begynnelsen. Ved hjelp av nettet og den delen av pressen som åpner sine spalter er det mulig å nå ut til hundrevis av millioner. Jeg ser med spenning fram til Pål Steigans videre arbeid!