Et gunstig nederlag

Den greske venstrekoalisjonen tapte valget søndag 17. juni med 26,89% av stemmene mot høyrepartiet Nytt demokratis 29,66%. Lederskribentene i finanspressa pustet lettet ut og børsene verden over gjorde et byks oppover. Men hele oppgangen var over på mindre enn et halvt døgn. Valget løste ingen problemer og krisa i Europa går fra ille til verre. For Syriza kan valgresultatet vise seg å være bedre enn en seier.

Jordskred mot venstre

Ved valget i 2009 fikk Syriza 4,6% av stemmene eller totalt litt over 315.000 stemmer. Ved det samme valget fikk det sosialdemokratiske Pasok 44% av stemmene. 17. juni fikk Pasok bare 12% av stemmene. Det gamle systempartiet som også har kontrollert store deler av fagbevegelsen har mistet tre fjerdedeler av stemmene på bare tre år. Når har noe liknende skjedd i Europa? Syriza fikk over 1,65 millioner stemmer, og vant de fleste byområdene i Hellas. Velgerundersøkelser viser at partiet var størst blant unge mennesker og blant arbeiderne. Arbeiderklassen har vendt ryggen til sosialdemokratiet og vendt seg til venstrekoalisjonen Syriza fordi den er det eneste partiet som har stått imot Troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF) og nedskjæringspolitikken deres.

Massemøte i Aten til støtte for Syriza etter valget. Foto: Oli Scarff/Getty Images

Syriza har ikke gjort mange feil i denne kampen. De har ikke falt for fristelsen til å gå lenger i sine paroler og programmer enn det arbeiderklassen var klar for, og de har heller ikke latt seg kjøpe, presse eller tvinge til å gi etter for troikaens politikk. 40-punktsprogrammet deres er klart og lett forståelig, og det har en markant arbeiderklasseprofil. Jeg har skrevet mange programdokumenter i min tid, men aldri noe så krystallklart og enkelt som dette. Programmet retter seg mot finanskapitalen og overklassen og også mot NATO og militarismen.

Kartet til venstre: De røde områdene viser de kommunene der Syriza var største parti. I de blå områdene var Nytt demokrati størst.
Kartet til høyre viser befolkningstettheten i Hellas. Med unntak av Thessaloniki i nord var Syriza største parti i de tettest befolkede områdene.

Ikke konsolidert

Bare siden valget i begynnelsen av mai har Syriza vunnet 10% av stemmene i tillegg til de neste 17% de hadde da. Det sier seg sjøl at et valgskred i dette formatet ikke er konsolidert. Arbeiderklassen, store deler av småborgerskapet i byene og ungdommen har vist dem sin tillit. Men det er ikke gitt at de vil beholde denne tilliten. Situasjonen er uhyre ustabil, presset fra EU og internasjonal kapital er enormt og krisa utvikler seg fra ille til mye verre. Det er lett å trå feil, og folk kan også komme til å bli skremt av truslene, eller de kan bli trøtte av å stange mot veggen hele tida.

Derfor kan «nederlaget» vise seg å være vel så gunstig som en seier. Hadde Syriza vunnet, ville de ha blitt nødt til å prøve å danne regjering. De ville ikke hatt nok mandater til å danne en sterk regjering, og ville ha blitt nødt til å søke støtte hos tvilsomme alliansepartnere. I den posisjonen ville Hellas ha blitt utsatt for finanskapitalens raseri, en voldsom kapitalflukt og kanskje massive straffetiltak. Og det spørs om alliansen hadde hatt støtte nok i befolkninga til å takle en slik situasjon.

Nå er det derimot Nytt demokrati som må forhandle med Tyskland og EU og det er høyresida som vil bli sittende med ansvaret for at krisa fortsetter. I mellomtida kan Syriza prøve å forsterke organsieringa av fronten mot nedskjæringspolitikken. Og det er mye å ta fatt på. Fagbevegelsen er for dårlig organisert, ungdommen er for dårlig organisert og alliansen mellom de ulike gruppene som har stemt mot troikaen er for svak. Syriza sjøl er også en ganske løs venstrekoalisjon med mange indre motsetninger.

Krisa fortsetter

Da borgerskapets første gledesrus var over mandag morgen kom krisa til syne igjen med full tyngde. Det viste seg naturligvis at den såkalte redningspakka til Spania hadde forsvunnet nesten øyeblikkelig. 100 milliarder euro ble gitt til insolvente banker, og det varte mindre enn 48 timer før alle pengene hadde forduftet. Og det er skattebetalerne i Spania som blir ansvarlige for tapet. Det eneste «redningspakka» bidro med var å øke Spanias gjeld. Og nå er landet djupere nede i myra enn før. Gjelda på spanske statsobligasjoner har skutt opp i hele 7,2%, klart over den smertegrensa på 7% som regnes som uholdbar for et land på ganske kort sikt.

Og Spania er et langt større problem enn Hellas. Spania er verdens 12. største økonomi, og det er ikke mye EU kan gjøre for å «redde» spansk økonomi hvis den raser for alvor. Det hjelper ikke at den konservative statsministeren Rajoy kommer med tåpelige utsagn av typen: Spania er ikke Uganda. (Noe som øyeblikkelig førte til at ugandere med sans for humor som svarte med Uganda er ikke Spania!) Spania klarer ikke å betale regningene sine. Banksystemet er de facto konkurs, eiendomsmarkedet er ei boble som er i ferd med å sprekke og provinsene er på knærne – og ikke minst: arbeidsløsheten blant ungdom er på katastrofale 52%.

Og så står Italia for tur. Italia hadde i utgangspunktet ikke så mye gjeld, og den private gjelda blant folk var liten fordi italienere i liten grad har lån på bolig. Men de siste 20 åra har Italias økonomi stagnert fullstendig. Berlusconi har vært symbolet på inkompetansen, uærligheten og korrupsjonen, men problemet gjelder hele la casta politica, politikerkasten i Italia. Som folk sier på piazzaen når vi snakker om italienske politikere: sono ladri tutti, de er tjuver alle sammen. Landets økonomi har stått nesten bom stille i ti år, byråkratiet er nesten ugjennomtrengelig og den innovasjonen som var typisk for Italia i de gylne åra på sekstitallet har forduftet fullstendig. Bankmannen Mario Monti er satt på av finanskapitalen for å gjennomføre nedskjæringer av offentlig sektor og av pensjoner og lønninger. Men på tross av alle kuttene klarer ikke Italia heller å betale for seg. Nå raser også rentene på italienske statsobligasjoner oppover mot den magiske 7%-grensa.

Italia har verdens tiende største økonomi og den fjerde største i EU. Dersom EU har problemer med å takle et sammenbrudd i Spania, er oppgaven ti reiser verre i Italia. Ryker Italia, så ryker Frankrike. Italia skylder et norsk oljefond til Frankrike. Hvis Italia er insolvent, hva så med Frankrike?

Dominoene fortsetter å falle

Som jeg har pekt på i tidligere blogger, så er ikke dette ei gresk krise. Det er ei europeisk krise, men det er først og fremst ei global krise i kapitalismen. Eurosonen har et kjempeproblem fordi maktkåte politikere har konstruert en valuta som skal være felles for land med helt ulik økonomi. Det måtte skjære seg. Korthuset har allerede begynt å falle. Men heller ikke det er årsaken til krisa. Det er patetisk når Obama, i redsel for hva den europeiske krisa kan gjøre med valgsjansene hans, formaner Europa om å løse problemene sine. USA er minst like ille ute. Den oppgangen Obama og finanspressa har reklamert for viser seg å være den mest puslete oppgangen etter noen økonomisk krise. Og ikke bare det, i april-mai gikk produksjonen til og med ned et hakk. Arbeidsløsheten ligger reelt over 20% og middelklassen er i fritt fall.

Den greske arbeiderklassen i spissen for motkreftene

Krisa har pågått i fire år. Den har gått fra ille til verre. Millioner av folk har sett framtida si bli lagt i grus. Det har vært protester, det har vært motstand, men i forhold til problemene har motstanden vært for svak og for dårlig organisert. De sosialdemokratiske og «sosialistiske» systempartiene har klart å holde folk i passivitet, mens de sjøl har vært ikke bare støttespillere for, men aktive pådrivere for nedskjæringspolitikken. Derfor er den markante venstredreininga i Hellas så viktig. Den greske arbeiderklassen er blant dem som får føle krisa og nedskjæringa mest, men de er også de som har reagert klarest mot den. Derfor blir den fortsatte klassekampen i Hellas så viktig, og det blir viktig å bygge den internasjonale solidariteten med den greske arbeiderklassen. Folk i Europa bør skjønne at når de betrakter dramaet i Hellas, så er det dem sjøl det handler om.

Ikke for å påberope meg rollen som profet, men alt dette er faktisk analysert i boka Sammenbruddet som kom i fjor. Man trenger faktisk ikke profetiske evner for å se dette. Jeg kan lese og jeg kan den lille gangetabellen, og på grunnlag av lett tilgjengelige data var det lett å se at regnestykkene ikke gikk opp. Det er alt som skal til. Men da kan man ikke la seg dope av medieindustriens fordummende propaganda. Det er nødvendig å søke andre kilder og å jobbe litt.

Les også:

Kanarifuglen i kullgruva

Stadig flere av dem som følger verdensøkonomien tett på snakker om at et sammenbrudd kan være nært forestående. Hvis ikke Tyskland snart gir etter og tar på seg en større del av byrden, kan hele eurosonen ryke, mener sjeføkonom Knut … Fortsett å lese →

Spania “oppdager” 28 milliarder euro i gjeld

Med en hær av arbeidsløse som nærmer seg 6 millioner, eller omtrent det samme som Tyskland hadde i 1933, en ungdomsarbeidsløshet på over 50 % og med ei akutt gjeldskrise, skulle man ikke tro at Spanias situasjon kunne bli verre. …Fortsett å lese →

Euroen bygd på svindel

Det har lenge vært en sterk mistanke om at innføringa av euroen var svært dårlig fundert. En felles valuta krever en felles økonomi, og det er svært lite som er felles for økonomiene i Hellas og Tyskland, for eksempel, noe … Fortsett å lese →

“Det er stor uro under himmelen”

Valget i Hellas viser at det er et klart flertall i det greske folket mot EUs nedskjæringspolitikk og finanskapitalens diktatur over gresk økonomi. De to nedskjæringspartiene fikk under 33% av stemmene. Finanspakten som ble tvunget gjennom av Sarkozy og Merkel … Fortsett å lese →

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, EU, Opprør, USA og merket med , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Et gunstig nederlag

  1. psteigan sier:

    Jeg fikk en kommentar på Facebook som var sånn:
    «Mange gode poenger. Du skryter av Syrizas program som krystallklart. Men kan ikke se at du nevner at de er for EU og euro.»

    Jeg skrev følgende svar:
    Det er tradisjon på sør-europeisk venstreside å være for EU. Kommunistene i Hellas, Italia, Spania og Portugal så på EU som motvekt mot fascismen og som en slags garantist for det borgerlige demokratiet. Nå får de jo erfae at EU slett ikke garanterer noe som helst.

    Men likevel er det ikke sikkert at det ville være riktig å stille parolen om å gå ut av EU som handlingsparole nå. Det store flertallet av arbeiderklassen ønsker fortsatt EU-medlemskap og fortsatt euro.

    Å gjennomføre 40-punktsprogrammet vil jo bety å bryte med svært mye av det EU står for, og det lar seg neppe forene med fortsatt medlemskap i eurosonen. Det kan godt være at dette er den riktige måten å gå fram på, for da legges ansvaret på EU og ikke på Syriza. Situasjonen i Hellas likner veldig på en førrevolusjonær situasjon der paroler som kan være for avanserte den ene dagen blir helt nødvendige den neste. Uten å trekke parallellene for langt, vil jeg si at det likner litt på situasjonen våren 1917 i Russland.

    Og jeg vil føye til:
    Jeg leser ikke gresk og har ingen grundige kunnskaper om situasjonen i Hellas. Derfor prøver leg å følge med og lære. På meg virker det som om Syriza, på tross av sin nokså merkelige sammensetning og sin i utgangspunktet svake forankring i arbeiderklassen hittil har klart seg ganske bra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s