Kapitalismens krise – og reformismens

(Refusert i Klassekampen)

Magnus Marsdal har en svært interessant artikkel om den økonomiske krisa i Klassekampen 20. september 2012 under tittelen «Kampen om kriseforståelsen». Han går til angrep på krisepolitikken i EU-landa der arbeidsfolks lønninger, pensjoner og sosiale ytelser skjæres ned utfra en påstand om at de ansatte har vært for kravstore og at befolkninga har levd over evne.

Marsdal lykkes godt med å vise at det ikke har vært arbeiderne, men tvert om kapitalistene, som har forsynt seg grådig av fatet. Han skriver: «Helt siden 1970-tallet har lønnsandelen (lønningenes andel av hele økonomien) vært fallende i rike land …. Dette fallet står i kontrast til utviklingen gjennom tiårene etter andre verdenskrig.»

Dette er helt riktig. Kapitalismens glanstid var de første 25 åra etter annen verdenskrig, til dollarkrisa i 1971. I denne perioden vokste arbeidernes reallønn nesten i takt med industriveksten. Marsdal har også helt rett i at det har vært en dramatisk endring av forholdet mellom klassene siden den gangen. I 1965 tjente en amerikansk toppleder 26 ganger mer enn en industriarbeider. I 2004 var forholdet 500:1. De rikeste av de rike har brukt den nåværende krisa til å øke forskjellen enda mer. Når Norge har fulgt en annen utvikling skyldes det først og fremst at Norge omtrent på samme tid som dollarkrisa slo inn, ble en oljenasjon. Det har gitt staten et handlingsrom som våre naboland ikke hadde.

Men hva var grunnlaget for gullalderen?

Marsdal: «Kjartan Fløgstad skriver i Klassekampen 2. juni at «Utan sosialisme i ei eller anna form går kapitalismen under». Han knytter denne påstanden til den dramatiske økonomikrisa i USA og Europa, som han sammenligner med krakket i 1929 og den lange depresjonen som fulgte. Bak Fløgstads spissformulering ligger en forestilling om at fagbevegelsens frammarsj gjennom 1900-tallet, og den økonomiske omfordelingen som fulgte, bidro til å dempe faren for økonomiske kriser og misnøye. Slik bidro arbeiderbevegelsen – paradoksalt nok – til å styrke stabiliteten i kapitalistiske samfunn.»

Fløgstads artikkel dreide seg i hovedsak om anti-marxismen og anti-kommunismen i dagens samfunn og om hvordan massemediene reproduserer kapitalens interesser som upolitisk politikk. Og der gjør han en del svært viktige observasjoner.

Men vi kan vel fort bli enige om at fagbevegelsens framgang opp til 1929 ikke verken dempet eller hindret den største krisa i kapitalismen fram til da, nemlig den store depresjonen på 1930-tallet. I Klassekampen har derimot enkelte ment at påstanden er gyldig fra slutten av trettitallet, ikke minst med New Deal i USA.

Det er godt belagt at det ikke ble skikkelig fart på økonomien før krigsforberedelsene skjøt fart. Aller tydeligst er dette naturligvis i Tyskland, da en planmessig satsing på opprustning og krig fikk hjula i gang og arbeidsløsheten ned. Også i USA er det klart at det var opprustninga og deretter krigen som fikk kapitalismen i sving for alvor. Marxisten Michael Roberts har vist (The Great Depression and the war) at sjøl om det var en svak oppgang i profittraten etter 1933, så var den i 1938 fortsatt bare halvparten av hva den hadde vært i 1929.

I 1938 var fortsatt profittraten i USA under halvparten av hva den hadde vært i 1929, og det var først med krigen at den nådde nye høyder.

Med krigsøkonomien fra 1940 økte profittaten derimot voldsomt og nådde i løpet av krigen det dobbelte av hva den hadde vært i 1929. Det var altså verken Roosevelts New Deal eller den organiserte arbeiderklassen som fikk fart på kapitalismen. Det var krigsøkonomien. Med mobiliseringa for krigsinnsatsen kunne arbeiderklassen settes under nærmest militær kommando og det tette samarbeidet mellom den amerikanske staten og rustningsindustrien som Eisenhower seinere kalte «det militær-industrielle kompleks» kunne for alvor styre milliarder av skattedollar over til storkapitalen. Dette er den brutale sannheten om kapitalismens tilpasningsevne, som Civita vil ha oss til å glemme. Kapitalismen trives og blomstrer med krig.

Hva så med tida etter annen verdenskrig? Sosialdemokratiet og deler av den organiserte arbeiderklassen spilte en viktig rolle for å stabilisere kapitalismen etter 1945. Det er helt riktig, men denne epoken fortjener en grundigere analyse. Hva var årsak og hva var virkning?

Michael Roberts har beregnet profittratens utvikling i USA etter annen verdenskrig, og han viser at den falt markant fra 1945 og utover.

På slutten av annen verdenskrig var profittraten skyhøy. Krigen hadde ødelagt så mye kapital, så mange byer var bombet til grus, så mye industri rasert, så mye menneskelig arbeidskraft var likvidert av storkrigen, at kapitalismen fikk en ny vår. Lønningene var lave, konkurrenter var bokstavelig talt knust, så profittene var enorme. Velkommen til kapitalismens gullalder. Disse forutsetningene var naturligvis ikke skapt verken av sosialdemokratiet eller arbeiderbevegelsen. Igjen var det krigen som la grunnlaget. Men med disse profittene og et slikt forhold mellom investert kapital og profitt, altså profittrate, ble det skapt et rom for reformismen og sosialdemokratiet.

Figuren viser hvordan amerikanske arbeiderlønninger i den første tida etter annen verdenskrig stort sett fulgte veksten i produktiviteten. Fra begynnelsen av 1970-tallet er denne kontakten brutt.

Allerede Otto von Bismarck hadde på 1880-tallet skjønt at det kan lønne seg for kapitalen å ha en viss grad av ordnede forhold for arbeiderklassen. Etter å ha konsolidert makta sørget han for å opprette sosialforsikringsordninger, som ble forløpere for den europeiske velferdsstaten. Prinsippene for den moderne velferdsstaten ble seinere utviklet av den britiske økonomen og liberaleren William Beveridge på oppdrag fra Winston Churchill i 1942.

Det var dette tankegodset sosialdemokratene i tok tak i etter krigen og utviklet videre til et vellykket system, som hadde sin glanstid fram til 1973. Reformene var store og viktige; regulert arbeidstid, styrking av arbeidervernet, offentlig skole- og helsevesen, trygde- og pensjonsordninger. Jeg ønsker på ingen måte å frakjenne sosialdemokratiet innsatsen i denne epoken, ikke minst fordi sosialdemokratene nå går i spissen for å avvikle og/eller privatisere velferdsstaten.

Men det blir feil historieskriving å si at det var sosialdemokratiet og den organiserte arbeiderbevegelsen som skapte forutsetningene for denne epoken. Det de gjorde var å utnytte forutsetningene da de først var der.

Det var den høye profittraten som gjorde det økonomisk mulig for kapitalen å lette trykket på arbeiderklassen. Og glem ikke at arbeiderklassens motytelse til kapitalen var å bidra aktivt til rasjonalisering og effektivisering av industrien, og å holde den radikale delen av arbeiderbevegelsen i sjakk. Arbeiderpartiet knuste kommunistpartiets posisjoner i fagbevegelsen og skapte en ro i arbeidslivet som ingen kapitalmakt kunne ha klart aleine. Og det var dessuten politisk nødvendig for kapitalen å godta vekst i velstand og lønninger fordi Europa var splittet i to systemer, det kapitalistiske og det sosialistiske. Med store og velorganiserte kommunistpartier i land som Italia, Hellas og Frankrike, var det viktig å ta fra dem muligheten til økt oppslutning. Velferd kombinert med antikommunisme ble en vellykket oppskrift.

Fløgstad skriver i artikkelen 2. juni: «Den vestlege sosialdemokratiske velferdsstaten var utenkeleg utan sin «revolusjonære tvilling» i aust. Slik var det også militært. Paradoksalt kviler vår fridom og liberale verdiar på at Stalins Raude Armé vann krigen mot Hitler-Tyskland.»

Dette var ikke bare kapitalismens gullalder, men også reformismens. Den sluttet med dollarkrisa i 1971 og oljekrisa i 1973. Fra da av har reallønnsutviklinga i land etter land stagnert og velferdsstaten blitt gradvis nedbygd. Det landet som for alvor introduserte velferdsstaten, nemlig Storbritannia, avviklet den under Margaret Thatcher på 1980-tallet. Den mektige og stolte britiske arbeiderbevegelsen ble knust, hånt og marginalisert i samme periode.

De høye profittatene som la grunnlaget for gullalderen var ikke der lenger på starten av 1970-tallet. Kapitalen hadde ikke lenger noe handlingsrom å tilby reformistene. Nå handlet det om en hensynsløs kamp for profitten. Mens perioden 1945–71 hadde redusert klasseforskjellene mellom fattig og rik i USA er nå klasseforskjellene omtrent som de var på begynnelsen av 1900-tallet.

Fra 1973 har kapitalismen vaklet fra krise til krise, men det overordnede perspektivet for kapitalistene har hele tida vært å redusere arbeidskraftas direkte og indirekte kostnader. Indirekte kostnader er sånt som velferdsordninger, helsevesen, skole, pensjoner og trygder, som fra kapitalistenes synspunkt representere forbruk av profitt. Profittraten har økt, men det har vært stadig vanskeligere for kapitalen å finne investeringsmuligheter som kunne gi tilstrekkelig profittmargin. Derfor har industrien blitt nedlagt og flyttet til lavkostland, ikke minst Kina. Og derfor har man vendt seg til finansmarkedet for å hente ut mest mulig profitt fra uproduktiv virksomhet. Det første tiåret av 2000-tallet har vært epoken med sammenbrudd for denne stategien.

Dette ha ført til en klassekrig fra kapitalens side mot abeiderklassen som ingen i min generasjon har sett maken til. Som multimilliadæren Warren Buffett sier: «Det pågår en klassekrig der ute, og det er min klasse, de superrike, som vinner.» Land etter land begynt å tømme statsbudsjettene sine for i alt tusenvis av milliarder dollar over i bankenes og finanskapitalen velfylte konti. Alt som er igjen av velferdssamfunnet er klart for hogst. Og på tross av at de rikeste selskapene flyter over av kapital, så investerer de ikke. De har gått til investeringstreik fordi de ikke får høy nok profitt på investeringene sine. Krisa har nå pågått i fem år. Mange land er nede i knestående. Massearbeidsløsheten og fattigdommen er tilbake. Spania har seks millioner arbeidsløse, like mange som Tyskland hadde i 1933. Og likevel ser det ut til at mye mer kapital må ødelegges før hjula kommer i gang igjen for alvor.

Fløgstads (og Marsdals) konklusjon er: «’Kva skjer, når ein sterk og velorganisert arbeidarklasse ikkje lenger klarer å redda kapitalismen frå seg sjølv,’ spør Fløgstad. Han svarer selv: ‘Då oppstår ein akutt fare for sivilisasjonssamanbrot, slik vi såg i Tyskland i mellomkrigstida. Det er skildra i ein overveldande rik og skremmande litteratur.’»

Faren for et sivilisasjonssammenbrudd er større enn noen gang i Fløgstads og min levetid. Fascismen stikker fram hodet over hele Europa. Men er det virkelig noe alternativ at en organisert arbeiderklasse redder kapitalismen,? Er ikke lenger sosialismen et alternativ? Hvordan skal man mobilisere en stadig mer plyndret abeiderklasse til kamp for å «redde kapitalismen»? Klassekampen har i flere artikler reist spørsmålet om hvorfor venstresida ikke kommer på offensiven. Men er det i det hele tatt mulig å skape ei troverdig venstreside hvis den ikke distanserer seg tydelig fra dem som vil redde kapitalismen og gir arbeiderklassen tilbake troen på at det går an å avskaffe kapitalismen?

Dagens kapitalisme har kjørt seg helt ut mot kanten av stupet. Den klarer snaut nok å opprettholde et sivilisert samfunn. En hel generasjon ungdom overlates til arbeidsløshet og fattigdom. Er det ikke da på tide å mobilisere for å fjerne et system som utplyndrer både mennesker og natur til det ytterste?

Oppdatering:

Jeg får spørsmål om hva som var Klassekampens begrunnelse for refusjonen, så her kommer den:

Ja – takk for kronikk, men jeg synes kanskje ikke denne analysen er så veldig treffsikker. Noe er uklart, som sammenstillingen din av amerikansk lønnsnivå i 1965 og 2004 satt opp mot norsk oljeøkonomi vs. «våre naboland». Skjønner heller ikke helt hva hovedpoenget om krigsøkonomien skal tilføre til den aktuelle politiske diskusjonen – det er jo åpenbart at andre verdenskrig påvirket profittraten, men uten nærmere analyser av hva som ellers påvirker denne blir ikke forklaringskraften all verden? Du sier i tillegg svært lite om hva det aktuelle politiske alternativet skal være, ut over å ta avstand til kapitalismen.
Vennlig hilsen
Tollef Mjaugedal
kronikk- og debattredaktør
KLASSEKAMPEN

Oppdatering 2:

Ikke bra nok for Klassekampen, men prioritert opp på Dagsavisens nettavis:

Slik ble artikkelen presentert på Dagsavisens nettavis 12.10.2012

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, Opprør, USA og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

29 svar til Kapitalismens krise – og reformismens

  1. Einar Jetne sier:

    Teksten ovafor er skarp og overtydande. Slik er kapitalismen! Slikt må vi studere og drøfte – og vi må organisere og handle ut frå at enten klarer arbeidsfolk og kommunistar å kaste kapitalismen på historia sin skraphaug (og det raskt) eller så gjer kapitalismen ende på både sivilisasjon, kultur og natur på denne planeten. Refusjonen til Klassekampen av denne teksten er trist og bittert. Vi får bruke andre informasjons- og diskusjoneskanalar. Det hastar. Takk Pål Steigan!

    • psteigan sier:

      Takk, Einar. Jeg synes det er synd at KK på den ene sida etterlyser visjoner og analyser fra venstresida og på den andre sida usynliggjør alt til venstre for SV. Jeg bruker bloggen til å slå et hull i den informasjonsmuren KK prøver å bygge mot venstre, og hvis mange hjelper til, kan vi nå langt ut.

  2. Gunnvald Lindset sier:

    Helt enig med Einar. Dette er svært viktig studie- og diskusjonsmateriale.
    Mvh Gunnvald Lindset

  3. Øyvind Andresen sier:

    Jeg har ikke alltid vært på linje med deg, men nå gjør du en svært viktig jobb med bloggen din. Ellers må jeg si at jeg reagerer på Klassekampen som refuserer kronikken din, særlig med den begrunnelsen.Stå på. Pål!

    • psteigan sier:

      Takk skal du ha. Jeg forventer ikke at folk er på linje med meg, jeg forventer at de tenker over de svære problemene vi står overfor og er med på en seriøs diskusjon om dem. Ingen har patent på sannheten. Heller ikke jeg. Men å lukke ørene og stenge spaltene er ikke den klokeste måten å reagere på. Og ja, jeg skal stå på, det kan jeg love!

  4. Sverre Munthe sier:

    Som du allerede vet er vi ikke på samme side politisk, men jeg leser dine artikler og kronikker og syns du kommer med interessante og opplysende innspill. Selv holder jeg Klassekampen fordi jeg har stor tro på deres integritet, men finner det foruroligende at de ikke ønsker å ta inn dine artikler.

  5. Tor sier:

    Jeg synes du argumenterer overbevisende for at krig gavner kapitalens profitt og at de høye profittrater etter 1945 sammen med at det eksisterte et konkurrerende økonomisk system i Sovjetunionen utgjorde viktige forutsetninger for det sosialdemokratiske verlferdssystemet. Utover dette tror jeg også at store reserver med billig energi i form av olje i USA, kapitalismens kjerneland, hadde en stor betydning. Billig olje skapte grunnlag for massebilismen og bilindustriens enorme vekst i tillegg til en rekke nye industrisektorer (petrokjemisk m.fl) samt det industrielle landbruk. Som kjent toppa USA’s oljeproduksjon rundt 1970, og landet blei etterhvert en stor nettoimportør av olje. Den samme tendens ser vi i de andre OECD-landene. Kapitalismens krise forsterkes muligvis ved at det er dyrere å produsere olje nå enn før. Selv IMF snakker om at den ølonomiske krisa kan forverres og vare ti-året ut. Det vil vise seg om kapitalismen i hele tatt er i stand til å overvinne denne krisa. Mange setter et stort spørsmålstegn ved det. Så er spørsmålet om kapitalismen vil gjøre bruk av krig som den ultimative «kriseløser». Tegnene er der og har blitt tydeligere de seinere år. Man skal alltid være forsiktig med å male fanden på veggen, og jeg husker tydelige hvordan jeg sjøl var med å snakke om krigsfaren på 70-80-tallet (mener fortsatt at den var reell), men heldigvis skjedde det som kjent ikke. Men den økonomiske krisa var den gang bare i sitt innledende stadium og et Kina i voldsom ekspansjon fantes ikke den gang. Trur at vi i løpet av dette tiåret vil se hvilken lei akt tar. Dessverre er arbeiderklassen på defensiven og klassebevisstheten er lav. Det er sørgelig mye bruk for en klassebevisst og kampvillig fagbevegelse.

    • psteigan sier:

      Tor, jeg er enig i svært mye av dette. Energikrisas rolle i kapitalismens krise er ikke skikkelig forstått, men den blir tydeligere og tydeligere. Det finnes ikke noe billig olje til å få hjula igang med, og da er det vanskelig å få til den veksten kapitalismen er helt avhengig av.

  6. Audun Orstad sier:

    Bra artikkel, Pål. Håpløst av Klassekampen. Men det er litt artig at denne kronikk- og debattredaktøren ikke kan skrive norsk: «…skal tilføre til den aktuelle…»

    • psteigan sier:

      Sant Audun, men jeg synes det er spesielt interessant at det stilles som et krav til kronikker i KK at de må beskrive alternativer til kapitalismen. Når så du det sist?

      • Audun Orstad sier:

        Det er et godt spørsmål. I det minste veit jeg om noen som er interessert i å finne såvel alternativer som måter å komme dit på. Klassekampen burde vært stedet hvor såvel kritikk av det rådende samfunnssystemet som diskusjoner om mulige (og umulige) alternativer fikk trive og utvikle seg. Med tanke på Klassekampens bakgrunn og historie – og hva mange av oss ønsket med den avisa – er det rett og slett trist at man nå må søke til Facebook og diverse blogger for å finne såvel grunnleggende kritikk av kapitalismen som diskusjoner om mulige alternativer.

  7. getbye sier:

    Reblogged this on getbye and commented:
    Det å kalle noe for venstre eller høyre, rødt eller grønt, medfører ikke at avspeiler sannhet eller realitet. Før vi tar avstand fra kapitalismen kan vi ikke snakke om å endre samfunnet. Vi må innse at alle våre institusjoner, fra ekteskap til staten og det representative demokratiet, reproduserer kapitalismens maktstrukturer for hver dag som går. Vi må innse at.demokratiet ikke skapes på stortinget.

  8. getbye sier:

    Er det rimelig å anta at kk er godt i gang med å etablere seg som systemkonform og markedsstyrt avis? I såfall, burde ikke den virkelige venstresiden forsøke å skape et alternativ til denne avisen?

    • Einar Jetne sier:

      Spørsmåla kunne vore mine! Menneska (og naturen) på denne planeten tåler ikkje meir kapitalisme. Kapitalismekritikk, sosialisme og kommunisme som vegar ut av «det brennande huset» må bli tema for politisk kamp og organisering (på ny).

    • psteigan sier:

      KK er systemkonformt. Hele fortellinga er at sosialdemokratiet er våre gutter og jenter. Det gir betaling i det korte perspektivet. Langsiktig er det en katastrofe. Vi må lage nye kanaler, og det kan vi gjøre. På mitt beste har jeg 400 lesere. Det er bra, men det er dårlig. Hvis vi lagde ei gruppe som jobber i lag, kunne vi gange dette med 100. Vi må lære oss den geometriske rekka. Og i så fall ville vi enkelte dager være større enn KK. Hva synes dere?

      • Audun Orstad sier:

        Har sagt det tidligere…en god ide, som jeg støtter fullt ut. Spørsmålet er tid og kapasitet. Du er på en måte «priviligert» som har miuligheten. For de fleste av oss andre «gamlinger» er hverdagen så fyllt opp at det blir liten tid til blogging (og debatter på f.eks. FB).

    • Audun Orstad sier:

      Ingen dårlig ide. Men jeg er redd det trengs ungdommelig entusiasme og kraft for å få det til. Har vi det?

      • Einar Jetne sier:

        Sidan eg nyleg fylte 71 år, bør eg neppe skryte på meg ungdommeleg kraft, men heilt dau er eg endå ikkje. To-tre gamlingar (med mykje livsvisdom) må vel i mange samanhengar kunne vere like mykje til gagn som (og ikkje minst saman med) ein entusiastisk og sprek ungdom😉

  9. Tilbaketråkk: Fordekt | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  10. Klassekampen er en utmerket avis for reportasjer, spesielt god på utenriksmaterialet og har nå sist vist enestående i fortellinger og analyser av søramerikansk politikk (Petter M m.fl.). Men kapitalismekritikk er avleggs der og solidaritetfronten med Palestina holdes nesten for narr. Jeg syns KK ernærer en falsk sikkerhet om politikk og økonomi og tekkes fremfor alt de unge AP/SVspirene i statsbyråkratiet som enkelt får sine innsendte artikler publisert over lav terskel. Vår tids problem er at vi må åpne for spørsmål uten klare svar og kritikk uten klare alternativer da vår tid ikke kan sammenliknes med tider som er passert og ikke minst er det meste irreversibelt. Har god nytte av dine artikler Pål og av Slavoj Zizeks utfordrende utspørringer av vår tid.

  11. Tilbaketråkk: 14N – Europa streiker mot krisepolitikken | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  12. Joar Stegane sier:

    Klassekampen klandrar andre for det same som dei der i garden ikkje gjer: Presentere alternativ til kapitalismen. Klassekampen er i ferd med å forfalle til ei småborgarleg avis som skildrar elendet, men ikkje noko meir, akkurat som programmet Ekko i P2.
    Takk til Pål Steigan. Du jobbar bra, framleis!

  13. Tilbaketråkk: Bloggerfaringer | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  14. Tilbaketråkk: “Ikke motstand mot kapitalismen som sådan”? | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  15. Tilbaketråkk: De ti mest leste i 2012 | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  16. Øivind Armand Halvorsen sier:

    «Gamlinger»? Hva er det? Er 77, men likevel opptatt av samfunn og utviklingen. Men jeg er desverre ikke så skarp som Pål. Jeg syntes hans artikler er enestående.
    Nå skjer det heldigvis ting innen fagbevegelsen. Jeg tenker på EU og hvilken negativ effekt det har og som fagorganiserte syntes å forstå bedre etter som tiden går. Så helt dødt er det nå ikke.
    En større krig vil etter all sansynlighet være slutten for vår art. Å løse kapitalismens krise på den måten er ikke lenger mulig. Miljø krisen, noe Pål også har engaskjert seg i på en banebrytene måte, kan gi samme resultat. For å si det med Rudolf Nilsen: «Kan hende det gjelder å redde vår jord…..»
    Stå på Pål Steigan! Ditt bidrag er enestående og særdeles viktig!
    Øivind A.Halvorsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s