Lønnskutt på 30–40 prosent?

Det virker som om det er en utbredt oppfatning i Norge at den økonomiske krisa er noe som gjelder andre land. Ikke for å ødelegge party-stemninga, men dette kommer ikke til å holde.

«- Vi må ned på nivå med andre nordiske land…

Sjeføkonom Knut Anton Mork i Handelsbanken sier i et intervju med Dagens Næringsliv:

«Vi må ned på nivå med andre nordiske land, og kanskje få et lønnskutt på 34 prosent. Da blir det i så fall et slags SAS-sjokk på hele den norske økonomien. Jeg tror vi får en veldig tøff omstilling, også på sosiale goder som arbeidstid, sykefravær og permisjoner. Det kan også få konsekvenser for boligmarkedet.»

Men dette er da bare enda en høyreorientert ideolog som agiterer for å kutte lønninger og sosiale goder, så hvorfor legge vekt på dette?

Grunnen til at vi skal ta Morks uttalelse med det største alvor er at den samsvarer fullstendig med kapitalens interesser. Det er dette kapitalen ønsker, og det er dette kapitalen akter å gjennomføre!

Tyskland fører an: reallønna synker

Godt hjulpet av fagforeningstoppene har tysk kapital lykkes i å holde reallønna til den tyske arbeideklassen nede. Gjennom hele nittitallet var det stagnasjon og på 2000-tallet har reallønna til og med sunket. Mellom 2004 og 2008 sank den med 2,9%.

Fram til den økonomiske krisa slo til i 2008 økte derimot reallønna i andre EU-land. Land som Hellas og Spania hadde en lånefinansiert vekst og bygde opp store underskudd på handelsbalansen med Tyskland. For å si det enkelt så tok land i Sør-Europa opp lån for å kjøpe tyske varer. Ved å holde tyske lønninger nede kunne tysk kapital styrke seg på bekostning av kapitalen i andre EU-land. Dette har ført til en stor ubalanse innad i EU.

Nesten 10 millioner tyskere jobber for mindre enn 7 euro (cirka 55 NOK) i timen, og rundt 1,5 millioner tjener så lite at de ikke en gang kommer opp på eksistensminimum. «Vi har etablert en av de beste lavtlønnssektorene i Europa», skrøt sosialdemokraten Gerhard Schröder, som innførte disse tiltakene.

Etter at krisa slo til har det vært massive angrep på lønningene, særlig i Hellas, men også i Portugal og Spania. Men likevel er det langt igjen til kapitalen i disse landa har fått de relative lønnskostnadene sine ned på samme nivå i forhold til Tyskland som i 2000.

På tross av all elendigheten de har vært gjennom siden 2008 er det fortsatt langt igjen til reallønningene i Spania, Portugal, Frankrike og Hellas er presset ned til relativt samme nivå som i 2000. Så hvis det er kapitalens mål «å gjenopprette konkurranseevnen» i forhold til Tyskland, så kan arbeiderne i disse landa se for seg et ytterligere fall i lønningene på 30–40%.

Felles arbeidsmarked

Gjennom EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet er Norge en del av det felles europeiske arbeidsmarkedet. Hensikten med det felles arbeidsmarkedet er å senke lønnsnivået og nivået på de sosiale godene i høykostlanda. Forskjellen var stor tidligere, men med den økonomiske krisa er den blitt enda større.

I EU-området er det nå 26 millioner arbeidsløse. Spania og Hellas har en ungdomsarbeidsløshet på over 55%. Det er skapt en hær av arbeidsløse som ingen har sett maken til siden trettitallet. For kapitalen er dette et kraftig våpen for å presse ned lønningene og rasere fagforeningene og det avtalesystemet de har bygd opp. Bruttonasjonalproduktet i eurosonen falt med 0,6% fra tilsvarende tidspunkt i fjor (–7,2% i Hellas, –3,4% i Portugal, –2,4% i Italia) Fem år etter at krisa startet er det fortsatt fallende produksjon. Og regjeringene fortsetter å møte krisa med enda flere nedskjæringer. Europeisk økonomi er låst i en dødsspiral som først og fremst rammer arbeiderklassen. Og denne politikken kommer til å fortsette – enten den blir administrert av den åpne høyresida eller av sosialdemokratene. Det snakkes om et tiår med nedskjæringspolitikk.

Det er derfor åpenbart at angrepene på arbeidslønningene også kommer til å fortsette, og med et åpent europeisk arbeidsmarked må man være bra naiv for ikke å se at dette også vil ramme Norge.

Men vi har jo olje

Da Stoltenberg brukte fredsprissirkuset til å rose «den norske modellen», var det flere enn én kommentator som sa: Den norske modellen er enkel: Finn olje!

Det er uten tvil olja som gjør at Norge står i en særstilling. I følge energiminister Borten Moe er oljeeventyret bare såvidt begynt, men alle som kan lese tall vet at norsk oljeproduksjon i 2012 bare er 60% av hva den var da den nådde toppen i 2001.
(Nye tall fra Oljedirektoratet viser at oljeproduksjonen på norsk sokkel var 15% lavere i november 2012 enn i november 2011. Produksjonen faller mye raskere enn Direktoratet har antatt i sine prognoser.)

Sjøl med Johan Sverdrupfeltet er norsk oljeproduksjon ugjenkallelig på vei nedover

Det er den høye oljeprisen som gjør at produksjonsfallet på norsk sektor ikke merkes i noen særlig grad. I 2001 var oljeprisen ca. 25$ per fat, mens den nå er på 107$ per fat (desember 2012).

Å ta en SAS

Ali Esbati skriver i Nye meninger 29.11.2012:

NHO-direktør Stein Lier-Hansen mener vi alle bør «ta en SAS». Det vi er vitner til er en beinhard klassekamp, ført ovenfra av økonomisk-politiske eliter med transnasjonalt sammenfallende 
interesser og standpunkter.

I SAS brukte kapitaleierne trussel om nedleggelse til å tvinge fagforeningene til å godta vesentlig dårligere avtaler. Å ta en SAS betyr derfor å tvinge fram rasering av lønnsavtaler gjennom trusler om nedleggelse. For NHO er SAS et eksempel til etterfølgelse.

Og liksom for å gi meg rett kommer Bjørn Kjos og truer med å flagge ut Norwegian, hvis han ikke får lov til å kjøre med mannskap fra lavkostland.

I mesteparten av den kapitalistiske verden har det lenge pågått en klassekrig mot arbeiderklassen fra kapitalen side – en krig de rikeste av de rikeste har vunnet slag for slag. I Norge er vi ikke kommet dit ennå, men det varer ikke lenge.

«Vi må ned på nivå med andre nordiske land, og kanskje få et lønnskutt på 34 prosent,» sa altså Knut Anton Mork. Men hva med de andre nordiske landa, da? Det danske patiet Venstre har lagt fram en økonomisk plan som handler om blant annet å få danske lønninger ned på tysk nivå.

Kappløpet mot bunnen har bare såvidt begynt.

PS: Jeg viser også til kronikk i Dagsavisen 14.12.12 av nestleder i Den internasjonale Transportarbeiderføderasjonen Asbjørn Wahl:

«EU-kommisjonen har laget forslag om innskrenkning av faglige rettigheter og fagbevegelsens makt som man ikke har sett maken til siden fascismen ble nedkjempet i Europa»

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, EU, Opprør og merket med . Bokmerk permalenken.

15 svar til Lønnskutt på 30–40 prosent?

  1. torroar sier:

    Tidligere fikk land hvor det gikk dårlig (Hellas, Spania, Italia, Portugal) en automatisk konkurransefordel i at valutaen deres ville synke i verdi. De landene som gjorde det bra (Tyskland) ville fått konkurrranseulempe ved at valutaen deres steg. Dette var en fin og mye mer skånsom måte å utjevne ubalanser som oppstår. Men med euroen har Tyskland en unaturlig svak valuta og eksporterer med full trøkk. Mens arbeiderne i de svake landene må ta innstrammingen over lønnsseddelen i steden. Tror ikke alle toppene i EU hadde tenkt gjennom alle mulige scenarier når de innførte euroen. (eller de rett og slett bare overså farene)

    Ellers er det jo slik at lønnsnivået i et land speiler inntektene. Og når olje er verdt over 100 dollar pr fat kan vi nordmenn glise hele veien til banken. Når inntektene fra olje blir mindre (en eller annen gang), så må vi enten redusere velstanden eller finne på noe annet smart som bringer inn inntekter.

  2. djiihaa sier:

    Du beskriver utvilsomt en klassisk utvikling der kapitaleierne tyner arbeidsbeidsfolket for å skvise ut mest mulig profitt. Og de rike regionene tyner de fattigere regionene. Denne utviklingen er selvfølgelig dypt urettferdig, og MÅ nødvendigvis på sikt gi grobunn for økte klasseskiller, sosial uro og til slutt enda mer finansiell ustabilitet.
    Men jeg sitter likevel igjen med en uvisshet om hvordan jeg skal «tolke» analysen din, eller rettere sagt: Hvilke konsekvenser mener du å trekke av den?
    På den ene siden forstår jeg det slik at du mener det er «opprørende» at storkapitalen tvinger arbeidsfolket til å akseptere dramatiske kutt i reallønna. Men i mange andre sammenhenger argumenterer du veldig godt for at forbruksnivået og forbruksveksten (sammen med folketallsveksten) utgjør en trussel for miljøet og bærekraften til samfunnet.
    Spørsmålet for meg blir da: Er det et mål å opprettholde den reallønnsveksten vi har opplevd i den vestlige verden i etterkrigstida? Eller bør det tvert i mot være en målsetting å senke både arbeidstakernes lønninger og aksjeeiernes utbytte, og dermed redusere forbruket?
    Og i neste omgang: Dersom en nedgang i lønningene/forbruket er det ideelle målet, hvordan skal man stelle seg for å unngå at kapitaleierne/industriherrene stikker av med hele gevinsten?
    Eller sagt på en annen måte: Hva bør fagbevegelsene prioritere i framtida? Fortsatt lønnsvekst, eller en bærekraftig samfunnsutvikling, der alle får litt mindre av alt?
    Jeg er en enkel fyr og ønsker meg enkle svar. I mitt hode står vi overfor et ubehagelig valg – vi kan ikke både berge kloden og lønnsnivået/levestandarden samtidig.

    • psteigan sier:

      Fortsatt vekst er praktisk talt umulig. Det som nå skjer er en massiv ekspropriering av verdier fra det overveldende flertallet av folket til fordel for de aller rikeste. I den situasjonen har abeiderklassen ikke noe annet valg enn å føre en innbitt forsvarskamp. Men det er ingen vei tilbake til gullalderen. Den kampen som derfor må føres er en offensiv kamp for å avskaffe kapitalismen og skape et et samfunn med en balansert og bærekraftig økonomi. Der vil det ikke være noe om for kapitalistklassens profittmaksimering.

  3. KZ sier:

    Jeg synes ikke du besvarte djihaas spørsmål så veldig godt, Steigan.
    Hva er «en balansert og bærekraftig økonomi»? En økonomi som vokser?

    Med et eksponentielt økende antall mennesker som hungrer etter en vestlig levestandard, må nødvendigvis den menneskelige sivilisasjons ekspansjon i stadig økende grad gå på bekostning av en flora og en fauna som allerede er presset til bristepunktet. Vi lever midt i en masseutryddelse som i media dessverre overskygges av klimakrisen og den såkalt økonomiske krisen, som egentlig, dypest sett, trolig handler om automatisering av arbeidsprosesser. Dette bebuder i sin tur en langsom overgang til et transhumanistisk, singleton-styrt post-scarcity-samfunn dominert av avansert nanoteknologi, hyperintelligente roboter og total overvåkning.

    Eller, for å anlegge det mer pessimistiske perspektivet igjen:
    Vi kan ikke ha både klimaet og økonomien «i orden». Det ene ekskluderer det andre.

    • psteigan sier:

      Jeg svarte kort fordi djihaa og jeg har hatt kontakt om dette lenge, og fordi han har lest boka mi, Sammenbruddet, der jeg tar opp en del av dette.
      Nei, jeg tror ikke videre vekst er mulig uten katastrofale virkninger. Den økonomiske krisa er høyst sannsynlig ei økonomisk/økologisk krise der kapitalismen får problemer fordi den møte grensene for vekst. Før kunne den dra seg ut av krisene ved å kjøre inn mer billig olje. Det er ikke lenger noe alternativ.
      Jeg ser for meg et kollektivistisk samfunn som gjenoppretter stoffskiftet med naturen. Det vil bli en lang og smertefull prosess fram dit, og det er ikke gitt å si hvor godt menneskeheten vil lykkes. Alternativet er barbari.

      • KZ sier:

        «som gjenoppretter stoffskiftet med naturen»

        Her forutsetter du at mennesket tidligere har levd i en slags harmonisk symbiose med naturen. Dette har aldri vært tilfelle. Artsutryddelse og rovdrift har vært menneskets modus operandi siden artens spede begynnelse, og vil fortsette å være det, uavhengig av om ditt kollektivistiske idealsamfunn blir en realitet. Masseutryddelser er også en naturlig del av planetens livssyklus, og de kommer med ganske jevne mellomrom. Vår sivilisasjon representerer en slik masseutryddelse, den første på ca 65 millioner år.

        Selv tror jeg imidlertid at teknologien vår vil «redde oss», i den forstand at vi ganske snart blir avløst av intelligente maskiner vi selv utvikler, som på lang sikt kommer til å kolonisere hele universet. Men dette er selvsagt bare ukvalifisert gjetning.

  4. KZ sier:

    Eller, for å sitere meg selv:

    Vi lever på en overbefolket klode. Ressursene er begrensede. Riktignok er vi omgitt av et tilsynelatende uendelig stort univers med trilliarder på trilliarder av verdener som i teorien kan koloniseres, men viljen til å reise ut og annektere dem er minst like marginal som evnen til å gjøre det. Spede forsøk på planlegging av gruvedrift på asteroider er igangsatt, men kostnadene er enorme, og svært få er villige til å investere milliarder av dollar i noe som tidligst vil gi avkastning om noen decennier. Et par IT-milliardærer og andre tech-gründere er de eneste som foreløpig har snust på muligheten for å hente mineraler fra asteroider som kretser rundt jorden. Samtidig vet vi at jordens reserver av fosfor (nødvendig komponent i kunstgjødsel) er utarmede. Likeså er platina (nødvendig i bil-katalysatorer), olje, rent drikkevann og en lang rekke andre mer eller mindre livsnødvendige ressurser. Stadig mer landbruksjord er utarmet og blir liggende brakk, ubrukelig til dyrking av hvete, mais, soya, ris og annet mennesker har gjort seg avhengige av. Ovenikjøpet ser vi at minst et par milliarder fattige asiater og afrikanere ønsker å oppnå en vestlig levestandard – på en planet som allerede er presset til bristepunktet.

    Vi lever i starten av en masseutryddelse i størrelsesorden med hendelsen som for 65 millioner år siden ble dinosaurenes endelikt. Menneskeheten er en katastrofe for biologisk mangfold, en kataklysmisk, uendelig destruktiv kraft som resulterer i utryddelsen av millioner av arter. Samtidig er det politisk korrekt ikke bare å pumpe ut stadig flere barn, men dertil å ”løfte de fattige ut av fattigdommen” og inn i en amerikansk-inspirert forbrukerlivsstil hvor bruk-og-kast-mentaliteten er den enerådende modus operandi. Det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig i lengden. Det sier seg selv at noe må gjøres, at tiltak snarlig må iverksettes for å stoppe den ødeleggende utviklingen. En global ettbarnspolitikk er nødvendig. Dertil kan det bli påkrevd å tvangssterilisere hele befolkningsgrupper. Noen må våge å løfte, bære og kaste denne brannfakkelen. Noen må ”tørre å ta debatten”. Og vi må snart se handling, ikke bare tomme ord. Ellers kommer dine barnebarn til å leve i en grå, forurenset verden preget av sult, tørst, sykdom, terror og krig om stadig knappere ressurser – et dystopisk helvete du ikke unner dine verste fiender.

    • psteigan sier:

      Kan godt hende at jeg ikke svare så bra. Jeg har drøfta dette ganske omfattende i boka Sammenbruddet. Og jeg undersreker at jeg ikke sitter med noen fasit. Hele min tenkning handler om at den fasiten må vi skape sammen.

  5. Erling Folkvord sier:

    Berre eit lite tillegg til det Pål Steigan skreiv i blogg-innlegget.
    16. november skreiv økonomiredaktør Ola Storeng i Aftenposten om framtida for SAS og kva som skal til for at SAS igjen kan bli eit verdfullt selskap innafor kapitalistiske rammer:

    «FOR Å SI DET som det er: SAS er verdiløst. Slik selskapet nå er skrudd sammen, kan det aldri tjene penger. Det er ikke salgbart. (…)
    For at bankene skal la selskapet leve, må han [Trond GVisek], en sosialdemokrat på Arbeiderpartiets venstreside, kreve at fagforeningene gir opp opparbeidede rettigheter i et omfang som knapt har sidestykke i moderne norsk arbeidslivshistorie. Igjen i motsetning til Giskes egen fremstilling. (…)
    «Med hjelp av Bjørn Kjos og Giske kan norsk luftfart gradvis være på vei mot et baltisk lønnsnivå.
    Men da vil næringsministeren være klar til å selge; for da vil SAS igjen ha verdi.»

    Erling Folkvord

  6. Sverre Munthe sier:

    Han har jo egentlig rett uansett hvor mye vi måtte mislike det. SAS kommer sannsynligvis aldri til å komme seg opp igjen om ikke noe blir gjort fremover. Det de har fått til så langt kommer ikke til å holde i lengden. Så kan man selvfølgelig spørre seg om hva som må gjøres. Men om det kommer til å gå så ille som jeg tror vil det bli snakk om nedleggelse eller reduksjon i kostnader. Et av de største problemene til SAS er jo deres gamle flypark som koster dem dyrt, men vil de ha råd, og klarer de å få lån, til å oppdatere den? Dette er jo en av Norwegians største fordeler, at de har en så ny og drivstoff besparende flypark. Ellers kan jo SAS splittes opp i tre med en del til hvert land, SAS Norge tjener jo, etter det jeg forstår, penger.

  7. Jeg er sant og si ikke så bekymret for om SAS blir berget eller ei, flyselskapet har jo vært et pengesluk for de skandinaviske landene i mange år. Flypassasjerene trenger i hvert fall ikke bekymre seg; det tar neppe mange dager etter en konkurs før de fleste (de mest lønnsomme) rutene blir tatt over av andre lavkostselskaper. De eneste som vil tape på en konkurs er de ansatte, som må belage seg på andre arbeidsgivere, lavere lønn, dårligere ansettelsesvern osv. osv.
    Til sjuende og sist er jeg mest bekymret for miljøkonsekvensene dersom omfanget av den globale flytrafikken ikke reduseres til en brøkdel av dagens nivå. Slik sett hadde det vært en fordel om flyselskapene parkerte alle flyvemaskinene sine en gang for alle. Det blir selvfølgelig kjedelig for alle som synes det er morsomt å fly, og som synes de fortjener å feriere i syden eller i en annen landsdel. Og det blir trasig for alle som har det så travelt at de ikke har tid til å seile eller gå. Men strengt tatt har vel kloden bare godt av at menneskene holder seg på bakken og ikke drar noen steder🙂

    • psteigan sier:

      Det er opplagt at massetransporten med fly, som for alvor eksploderte etter 1960, ikke er liv laga i det lange løp. Det e riktig at SAS er dårig drevet, har en dyr ledelse osv. Men grunnårsaken til problemene deres ligger i energikrisa. Som jeg peker på i artikkelen «Det handler kke om SAS» så er denne krisa internasjonal og henger sammen med at oljeprisen har økt med 500% siden midten av nittitallet. Jeg tror flytrafikken slik vi kjenner den har knapt ti år igjen. Og det er verdt å tenke på at 95% av menneskeheten aldri har sittet i et fly.
      Men SAS brukes nå som brekkstang i en helt annen kamp, nemlig elitens klassekamp for å knuse fagbevegelsen. Og der får de naturligvis god hjelp av sosialdemokrater som Trond Giske.

  8. Sverre Munthe sier:

    Ja det tror jeg ville funke i dagens verden. 😉

  9. Nei, det vil naturligvis ikke funke i dagens verden. Men kanskje i framtidas verden🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s