Fredsprisvinner og….snikmorder

Brandon Bryant jobbet i fem år som dronepilot. Fra en konteiner i New Mexico styrte han droner på den andre sida av jorda. Sammen med en annen pilot satt han i noe som ligner en cockpit i et fly. Pilotene hadde hver sine styrespaker og foran seg hadde de en rekke TV-skjermer som viste hva Predator-dronen gjorde på deres kommando i Afghanistan.  I løpet av fem år hadde han sett menn, kvinner og barn dø på de skjernene, fordi han hadde trykket på en knapp. En dag klarte han ikke mer.

Drapet på et barn

Sammen med co-piloten satt Bryant foran skjermene. De så et tørt landskap og et hus med flatt tak. De fikk ordre om å skyte og kollegaen trykket på en knapp som utløste en Hellfire-rakett 10.000 kilometer unna. De så ingen mennesker, men plutselig kom et barn rundt et hjørne. Sekunder etter eksploderte bygningen der borte i en landsby nær Mazar-e-Sharif. Da støvet drev vekk fantes ikke barnet lenger.

Etter dette klarte ikke Brandon Bryant å fortsette som drone-pilot. Det er det tyske tidsskriftet Der Spiegel som foreller denne historien.

Obamas krig

Denne formen for snikmord på lang avstand er Obamas krigføring. I løpet av sine første fire år som president ga han ordre til mer enn 300 droneangrep i Pakistan – mer enn seks ganger så mange som forgjengeren George W. Bush.

Dronekrigen styres fra sju baser i USA under ledelse av noe som kalles US Air Force’s Remotely Piloted Aircraft (RPA) Task Force. De militære hevder at de «sparer liv» gjennom å overlate krigen til fjernstyrte roboter. De familiene som rammes i Somalia, Djibouti og Pakistan ser ganske annerledes på det.

Det Londonbaserte Bureau of Investigative Journalism (TBIJ) sier at mellom juni 2004 til midten av september 2012 har droneangrepene drept mellom 2562 og 3325 mennesker i Pakistan. Av dem har mellom 474 og 881 vært sivile, deriblant 176 barn. 

I tillegg har dronekrigen ført til at titusenvis av mennesker lever i konstant frykt. USA er ikke i krig med Pakistan, tvert imot er de såkalte allierte. Likevel fører USA en ikke-erklært krig mot folket i Pakistan. Dette reiser alvorlige folkerettslige spørsmål. Antakelig kan dronekrigen betegnes som krigsforbrytelser. I følge en studie regner nå tre av fire pakistanere på landsbygda USA som sin fiende.

Det foreløpige høydepunktet i Obamas drapskampanje kom i 2010. Siden da har antallet angrep gått tilbake, men det bygges flere droner enn noen gang, og man har endret strategien. Før gikk dronene etter navngitte, høyt rangerte folk i for eksempel Al-Qaida, nå gjennomfører de såkalte signaturangrep. Det betyr at de utstyres med et sett av kriterier for hva som eventuelt kan være et fiendtlig mål. Når de finner det er det bare for piloten i en konteiner i New Mexico å dra i joysticken og trykke på knappen for å sende en Hellfire-rakett mot målet. Dette har ført til at langt flere vanlige fotsoldater har blitt drept.

Brandon Bryant fulgte dagliglivet til sine kommende ofre. Han så fedre leke med barna sine, kanskje bare noen dager før han drepte dem. «De var gode fedre,» sier Bryant.

Ingen tårer for pakistanske barn

Etter den forferdelige skytetragedien i Sandy Hook sto Barack Obama på TV og tørket seg i øyekroken. Men ingen har sett ham felle en tåre for alle de pakistanske barna han har latt snikmyrde. Og heller ikke for palestinske barn som ble drept av Israel i Gaza.

Obama er dannet og veltalende der George W. Bush var brautende og vulgær. Men det er fredsprisvinneren Barack Obama som har gjort det robotbaserte snikmordet til militær doktrine.

obama

Oppdatering 23.07.2013: Droner dreper flere enn antatt.

Dette innlegget ble publisert i krig, USA og merket med , . Bokmerk permalenken.

7 svar til Fredsprisvinner og….snikmorder

  1. Erling Folkvord sier:

    Hei.
    Det kan være verdt å se på hvodan ei imperialistmakts teknologiske overlegenhet har blitt på liknende måte tidligere.
    President Obamas bruk av Hellfire raketter fra droner i dag er omtrent det samme som koloniminister Churchills bruk av flybombing mot «opprørere» i Irak på 1920-tallet. Winston Churchhil stilte i 1921 krav til sine underordnede i Midtøsten om at de skulle ”opprettholde fast britisk kontroll så billig som mulig”. En av det britiske flyvåpenets historikere mener at det var innsatsen fra Royal Air Force (RAF) som gjorde det mulig å beholde britisk kontroll over det sørlige Kurdistan og det øvrige av dagens Irak:
    ”Hvis ikke opplegget med kontroll fra lufta hadde vært et så billig og effektivt alternativ til militær okkupasjon, er det sannsynlig at britisk nærvær ville blitt redusert eller tatt helt slutt.” (Peter Sluglett: Britain in Iraq 1914-1932. Utgitt 1976.)

    Det er kanskje også verdt å se dette i sammenheng med den holdninga til krig i tredje verden som kommer fram i utdanningsminister Halvorsens uttalelser i Aftenposten i dag. (Side 8 og 9). Hun snakker om da Norge per mobiltelefon erklærte krig moty Libya.
    Hun sier bl.a: «Men jeg kunne også ha satt foten ned (…) Jeg angrer ikke på at vi deltok. (…) «Men det vill vært litt rat at regjeringspartiet SV skulle være det eneste partiet som forlangte stortingsbehandling.»

    • psteigan sier:

      NATOs og Norges angrep på Libya var en krigsforbrytelse og den måten Norge ble med på var et brudd med grunnloven. Men Halvorsen syntes ikke hun «kunne sette ned foten» fordi «det ville ha vært litt rart».

      Ja, det hadde vært rart om en ledende politiker fra «fredspartiet» SV hadde gått i mot krig og hadde forsvart grunnlovens prinsipper.

      Men for folk i Sirte, som ble totalødelagt av våre allierte, kan det jo være en trøst at Halvosen «er lykkelig» fordi krigen ikke ble langvarig.

  2. Sverre Munthe sier:

    De fleste oppegående mennesker er negative til krig og jeg er intet untak, men her blir budskapet foskjøvet, slik som det ofte blir fra «venstre siden» i norsk politikk. Det høres liksom mer ut som «vi er negative til krig når det er vestlige land som fører dem og de har overlegne våpen å føre dem med». Selvfølgelig ville Churchill ha brukt de mest effektive metoder tilgjengelig, han ville jo vært en idiot om han ikke hadde gjort det. Det samme må jo kunne sies om Obama idag. Han skulle ha blitt stilt for riksrett om han ikke hadde brukt instrumenter som gjorde egne tap minst mulig. Det er selvfølgelig en mulighet for at disse krigene ikke ville blitt ført om ikke teknologien var tilgjengelig, men det blir jo litt «god dag mann, økseskaft». Om ikke mennesket hadde kommet til det punktet i teknologisk utvikling, ville slike kriger kanskje ikke vært «nødvendige». Slik var det, slik ble det, de benyttet seg av den teknologien som var tilgjengelig.

    Det er ille at NATO ser ut til å ha så lav terskel for å starte krig i Midt-Østen, men de fleste har jo en mistanke om hvorfor. Om man kan kalle det direkte imperialistisk krigføring er vel mer usikkert. Uansett så har de krigene som hittil har blitt ført der nede gått svært imot sin hensikt og burde snart føre til at man fra NATOs side klarte å holde fingrene fra fatet.

    Ellers har Pål helt rett i at Norges deltakelse i Libya var grunnlovsstridig, og jeg er litt undrende til Halvorsens valg av ord, men det er vel ganske typisk for SV den siste tiden. Når man står på kanten av stupet hender det at man både gjør og sier ting man i en vanlig situansjon ville forstått var selvmord.

    Jeg føler at innlegget mitt mangler litt lim, men jeg må i butikken, så dere får ta det som det er. 😉

  3. Erling Folkvord sier:

    Hei.
    Bare et lite tillegg til sammenlikninga mellom britisk flybombing i Irak på 1920-tallet og Obamas drone-krig i dag:

    I mars 1924 rapporterte Arthur Harris, sjefen for 45. skvadron i Irak, om skvadronens resultater med dødelig bombing, Til sine sjefer i London skrev han:

    ”Der araberne og kurderne akkurat hadde begynt å forstå at hvis de kunne tåle litt støy, så kunne de også tåle bombing og fortsette å argumentere, der vet de nå hva virkelig bombing betyr, i skadede og ødeleggelser. De vet nå at i løpet av 45 minutter kan en stor landsby (se vedlagte bilder av Kushan-Al-Ajaza) bli praktisk talt utslettet og en tredjedel av dens innbyggere drept eller skadet av fire eller fem fly som ikke tilbyr dem noe virkelig mål, ingen mulighet til å vinne krigerære, og ingen effektiv metode for å unnslippe”. (s. 154 David Omissi 1990: Air power and colonial control. The Royal Air Force 1919-1939.)

    En seinere britisk koloniminister sa seinere at Irak var «et utmerka treningsfelt for flyvåpenet» (The Times 1. juli 1925.)

    David Omissi skrev i den forannevnte boka at en i ruinene til Kushan-Al-Ajaza svakt kan ane de forferdelige ildstormenene i Hamburg og Dresden.

    Skvadron Arthur Harris som rapporterte fra Irak i mars 1924 avanserte og ledet den britiske bombinga av Tyskland under 2. verdenskrigen. Han var luftmarskalk fra 1943.
    Erling Folkvord

    PS. I den forrige kommentaren oppga jeg feil kilde. Sitatet var ikke fra Slugletts bok, men fra side 37 i boka som David Omissi ga ut i 1990.

  4. Tilbaketråkk: De kule, de smarte og den virkelige makta | Steigan blogger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s