Hvordan bryte isen med Kina?

Siden Thorbjørn Jagland ga nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010 har forholdet mellom Kina og Norge vært svært dårlig. Det er svært spesielt. Norge var et av de første landene som anerkjente Folkerepublikken Kina og forholdet mellom de to landa har alltid vært godt.

Måtte bli oppfattet som en fornærmelse

Da nobelkomiteen ga prisen til Liu må den ha forstått at Kina ville oppfatte dette som en fornærmelse, og at det ville få konsekvenser for forholdet mellom Norge og Kina. Dermed har jeg ikke sagt at man ikke skal fornærme regimer, dersom det er nødvendig. Men dette må sees i sammenheng. Året før hadde nobelkomiteen gitt Jaglandprisen til Barack Obama før han hadde rukket å gjøre noe som helst som president. Og så gir de prisen til en vestligorientert dissident i Kina som kinesiske myndigheter oppfatter som kriminell.

Hvis det er vanskelig å forstå den kinesiske reaksjonen, kan man jo snu det rundt: Sett at nobelkomiteen først hadde gitt prisen til Kinas president (noe som ville vært langt mer saklig enn å gi den til Obama, men det er en annen sak), og så hadde gitt den til Bradley Manning. Man trenger ikke å være rakettforsker for å finne ut at USAs reaksjoner ville ha vært ganske negative.

Skader Norge

Helt uavhengig av hva man måtte mene om Jaglandprisen til Liu, så er det ingen tvil om at frosten mellom Kina og Norge skader Norge mer enn den skader Kina. Kina klarer seg fint uten Norge. Norge har god bruk for et godt forhold til verdens mest folkerike land, som snart også er verdens største økonomi. Norsk næringsliv taper og det norske samfunnet ellers taper. Dette er et offer som hadde vært en bedre sak verdig.

Jagland og Lundestad valgte å skape denne situasjonen ved å gi prisen til en nokså ubetydelig, provestlig dissident. Hadde de nå enda gitt den til kinesisk fagbevegelse, så kunne de bidratt konstruktivt til en positiv utvikling i Kina. Hundrevis av millioner kinesere ville ha likt det. Og det ville ha vært vanskelig for kinesiske myndigheter å behandle det som en fornærmelse, uansett hva de måtte mene på kammerset.

Behov for å rette opp skaden

Det er klart at det er uholdbart for Norge at Kina vender oss ryggen. Men hvordan skal man rette opp skaden? Den norske regjeringa kan jo ikke beklage. Nobelkomiteen står fritt til å gjøre sine egne dumheter, og Norge som stat har verken noe ansvar for det eller noe å beklage. Det tror ikke kinesiske myndigheter på, men det får være deres egen sak.

Så hva gjør man da?

For å løse dette problemet må man skjønne hvodan kineserne tenker. Nobelkomiteen har gjort noe av det verste du kan gjøre mot en kineser (bortsett fra fysisk skade) og det er å få Kina til å tape ansikt. Nobelkomiteen (og dermed Norge) har gitt Kina et dårlig ansikt.

Jeg kjenner det samme fra Italia. Der har man begreper for dette som likner veldig mye på de kinesiske oppfatningene. Man kan gi noen et dårlig ansikt, dare qualcuno una brutta faccia, og det er en grov krenkelse.

Men heldigvis kan man også gi noen et godt ansikt, dare qualcuno una bella faccia, og det er en gave som skaper tillit og som løfter den andres anseelse i samfunnet.

Hvis du har gitt noen una brutta faccia, er det veldig vanskelig å gjøre det ugjort. Selv en beklagelse kan være utilstrekkelig. Så la det ligge. Svaret er å se etter en mulighet til å gi vedkommende una bella faccia.

Norge burde ta et konstruktivt initiativ

Ønsker Norge et godt forhold til Kina? Utvilsomt. Burde man sørge for å få slutt på isfronten? Absolutt. Og hvordan gjør man det?

Hadde det vært utenrikspolitikere av noe format i Norge, ville de ha gjort noe sånt: De ville ha skissert et framtidsorientert prosjekt med skikkelig sus over, og så invitert Kina til samarbeid om dette.

La oss ta miljø og klima. Sjøl om Kina er en av verdens største forurensere, så føler kineserne seg urimelig behandlet fordi de forurenser mye mindre per innbygger enn oss i Vesten. Og Kina investerer mer i fornybar energi enn hele resten av verden til sammen.

Hva om Norge sa som så: Norge har store økonomiske ressurser og vi har høy fagkompetanse. Kina har store ressurser, høy fagkompetanse og store ambisjoner. Hva om Norge og Kina gikk sammen om et stort prosjekt for sammen å utvikle teknologier og løsninger som bidrar til å redusere utslippet av klimagasser? Og hva om vi så sammen tilbyr disse løsningene til verden slik at spesielt fattige land vil ha nytte av dem?

Norge ville tjene på det. Kina ville tjene på det. Verden ville tjene på det. Ingen hadde tapt ansikt. Alle ville ha gjort en god figur. Og kinesiske myndigheter ville slutte å tenke på Jaglandprisen av 2010.

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, Kina, Miljø og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s