Den stille krigen om vannet

De første høykulturene i verden ble skapt rundt de store elvene, Indus, Nilen, Ganges, Eufrat, Tigris, Hoangho. Der det var rikelig med vann kunne man fø på mange mennesker. Nå bor halve verdens befolkning i byer, og de har ikke nok reint vann. Og det vannet som trengs til å skaffe den maten de trenger, forsvinner i faretruende tempo. Velkommen til det 21. århundre – vannkrigenes tid.

Elva når ikke fram til havet

Kinas Hoangho, Den gule elva, som skapte mye av fundamentet for den kinesiske kulturen blir nå brukt opp underveis, slik at den regelmessig ikke når fram til havet. Det har skjedd hvert år de siste 35 årene. Den samme skjer med den mektige Coloradoelva som en gang i tida gravde ut Grand Canyon. Det en gang så frodige og artsrike Coloradodeltaet likner nå mer på en ørken enn et elvedelta. Vannet er blitt brukt opp i byene langs elva og til landbruket. Og siden elvevannet ikke er nok for å holde landbruket i gang, pumpes grunnvannet opp i mye større tempo enn det fylles opp igjen. Og nå har jorbruket fått kamp om vannet fra en skifergassindustri som bruker 3–12 fat vann for hvert fat olje de utvinner. Den stolte Rio Grande, som danner grensa mellom USA og Mexico – no rio, no grande! Den stopper ved El Paso, 1200 km fra utløpet, der den ganske enkelt blir brukt opp. Nilen, som er hovedpulsåra til 84 millioner egyptere, pleide å føre 32 milliarder kubikkmeter vann i året ut i deltaet. Nå er vannmengden nede i 2 milliarder kubikkmeter, 6% av hva det var! Og over hele verden minker isbreene som i uminnelige tider har matet elvene med smeltevann.

Colorado River delta (National Geographic)

Og hva er årsakene?

Uten vann, ingen mat. 70% av ferskvannet brukes til jordbruket. Å produsere ett tonn korn krever 1000 tonn vann, men å produsere ett tonn oksekjøtt krever 12.000 tonn vann. (FAO) Saudi-Arabia, et land med 30 millioner innbyggere og ingen elver har hatt en kornproduksjon med en topp på 4 millioner tonn i året, basert på grunnvann. De grunnvannskildene er nå brukt opp, og landet har bestemt seg for å avvikle kornproduksjonen helt i 2016. I Jemens hovedstad Sana’a, en by med to millioner innbyggere, er det bare vann i kranene hver fjerde dag. 

Området rundt Eurfrat og Tigris, som la grunnlaget for Babylon og Mesopotamia og hele den rike elvedalskulturen, ble kalt den fruktbare halvmånen. Nå tørker elvene Eufrat og Tirgris ut, noe som skaper store problemer for Tyrkia, Syria og Irak, som er avhengige av vannet derfra. Kornproduksjonen i Syria og Irak har falt med over 20% på ti år.

Den sterke urbaniseringa er også en av årsakene til å ferskvannet brukes opp i så høyt tempo. Og i byene blandes drikkevannet med kloakk og giftstoffer og blir nærmest ubrukelig. I Kina er 80% av de store elvene så forurenset at fisken ikke kan leve der.

Varmere klima og mer tørke fører også til at vannet fordamper fortere. Både USA, Russland, Australia og India har opplevd ekstremtørke de siste åra og det har tært stygt på vannreservene. I India, et land som snart tar igjen Kina i folkemengde, pumper ut grunnvannet dobbelt så fort som det fylles opp, slik at grunnvannsspeilet faller med 1–3 meter i året.

Landgrabbing

Når mange land, slik som Kina, Sør-Korea, Saudi-Arabia, Qatar med flere nå kjøper opp jorbruksland for å sikre framtidige matvareleveranser til sin egen befolkning, så er det naturligvis ikke bare landgrabbing, men i like stor grad også vanngrabbing. Kampen om vannet, kampen om dyrkingsjord blir garantert årsak til kriger i dette århundre, jaden er det allerede.

Privatisering

Når et gode blir knapt ser kapitalen muligheter til å gjøre fortjeneste. Den økende vannkrisa har derfor ført til en bølge av privatisering av vannet over hele jorda. Det internasjonale pengefondet (IMF) er en pådriver for denne privatiseringa, og legger krav til privatiserig av vann inn i sine såkalte «redningspakker» for land i krise. I 2010 ga IMF 100 millioner euro i finansiering til selskapet Veolia for å gjennomføre privatisering av vann i Øst-Europa. Veolia er sammen med Suez to selskaper med fransk opphav som er ledende i den globale kampen for å privatisere vannet. Nå har også Qatar kjøpt seg inn.

Vann er et felles gode, står det på disse bannerne.

Folket sier nei

Silvio Berlusconi prøvde å få italienerne til å godta privatisering av vannet og la dette ut i en folkeavstemning han følte seg sikker på å vinne. Alle politikerne i parlamentet fra høyre til «venstre» hadde gitt sitt ja i en eller annet form. Men folket stemte 94% nei!

En gammel Donald-klassiker av Carl Barks er Donald Duck og gullhjelmen. I følge myten skulle den som skaffet seg Leiv Eirikssons gullhjelm bli enehersker over Amerika. Etter mye viderverdigheter klarte Donald å skaffe seg hjelmen og erklærte at han som Amerikas keiser ville avskaffe alle skatter og bare innføre en eneste avgift: pusteskatten – fem øre pustet og ti øre sukket. Carl Barks, du var mer klarsynt enn du sjøl var klar over.

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, EU, Kina, krig, Miljø, USA og merket med , , . Bokmerk permalenken.

12 svar til Den stille krigen om vannet

  1. Prowl McMagne sier:

    http://www.vannbevegelsen.no

    Det pågår her i Norge også. Erna Solberg og Høyre har myknet opp lovene de siste 10-15 årene for å gjøre alt klart til den siste Vann og Avløpsmeldingen som er oppe i stortinget nå. Og den er sendt tilbake nettopp av Veolia som mente at det måtte være mye lenger konsesjonstid (de vil ha type 10-15år av gangen).

  2. Tor O Steine sier:

    Morsomt å spørre ameriknere om hvor Colorado River renner ut i havet. De vet ikke at den som regel er tørr på den mexikanskje siden av grensen. Kanalen bort til Phenix ar knekken på resten…

  3. Kari Elisabet Svare sier:

    Jeg har ført en ensom kamp om å beholde min meget gode vannkilde. Dermed ble jeg personlig berørt og fikk temmelig god oversikt over vannets tilstand, både hjemme og ute. Ikke mye gehør å hente, på mine leserinnlegg, kommentarer, bekymringstanker. Folk rista heller på hodet av dette litt gale kvinnfolket. Selv ikke hos Miljøpartiet var det støtte å få. Nå har de samlet det meste av Norge i rør. Lover og reglerelverk, noen her, noen der, har lagt alt til rette for at det kan gå samme vei med vannet som med strømmen. Framtidig vannmangel, som alt gjør seg gjeldene, vil få konsekvenser for maktelitens investeringer og regelrette landrov som ikke er mye verdt uten at medfølgende vannrøving.
    Etter å ha dratt saken min så langt som mulig var, ble jeg tvangskoblet, betaler nå avdrag på vannkoblingsavgifta, som er svært høy for alle med lite. Rørleggerutgifter kom i tillegg, og jeg betaler årlig vannavift for vann jeg ikke bruker. For etter å ha forsøkt hver en utvei, har de ikke lover i Norge som kan forby bruk av eget vann. Jeg beholder altså vannkilden, men må være med på spleiselaget.
    Saken er at jeg antagelig er litt mer langsynt enn folk flest. Vann er en livsviktig framtidsressurs. Noe vi må passe på, så det ikke renner ut mellom fingrene våre.

  4. Det er åpenbart problemer med vann mange steder i verden. Det verste man kan gjøre er vel fortsette som før og beholde kontrollen over vannet i hendene på byråkrater og politikere og drømme om at vi får den riktige personen til å forvalte dette på en god måte. Da vil vi vel kunne forvente lignende resultater også i framtiden.

    På hytten min har jeg brønn. Dette er privatisert vann og det fungerer utmerket godt. Jeg har intensiv til å passe på det, ikke bruke for mye, og holde det rent. Jeg har også muligheten til å hindre andre i å bruke dette vannet, slik at det alltid er nok. Om naboene mine skulle få hundre barn og oppføre seg som idioter og bruke opp sitt eget vann, så har i hvertfall jeg nok. Med kommunalt vann er det ingen intensiv til å passe på vannet, og alle intensiv til å bruke det opp før de andre gjør det.

    Å privatisere ved å selge til høystbydende er nok bedre enn å beholde kontrollen hos kommunene, men det er ikke noen god måte å gjøre det på. Mitt forslag for forandring vil være å overføre kontroll over vannet fra kommuner og stater til innbyggerne. Gi alle et andelsbrev i den kommunale vannforsyningen de i dag bruker. Så kan folk gjøre som de vil med sine andeler.

  5. psteigan sier:

    Ditt forslag er å privatisere vannet. Å dele ut salgbare andelsbrev likner en god del på det som ble gjort med fiskerikvoter. Til slutt sitter Røkke med alt sammen. I grisgrendte strøk er det jo ikke noe problem med en hyttebrønn. Men i områder der det bor mange folk og der man pumper opp fra det samme grunnvannet kan dette føre til at enkelte (med penger og dermed mer utstyr) pumper ut det meste mens flertaller blir uten vann. Dette er ikke et oppkonstruert eksempel. Det skjer mange steder i verden i dag.

  6. Tilbaketråkk: Den arabiske vinteren | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  7. Olsen sier:

    Vann «forsvinner» ikke. Vannet sirkulerer.
    Dersom det blir mindre vann et sted på kloden, blir det mer vann et annet sted. Som vitenskapelig orientert og materialist vil jeg gjerne påpeke dette enkle faktum.
    Det er naturligvis riktig at man kan forbruke grunnvann hurtigere enn tilsiget, men det betyr fremdeles at vannet forflyttes, ikke at det «forsvinner».
    Vannets forflytning på kloden har til alle tider vært styrende for migrasjonsstrømmer. Selvfølgelig fører global oppvarming og forurensing sammen med befolkningsøkning til at endringene skjer hurtigere og blir mer dramatiske, men man skal altså fremdeles huske på at vann som fordamper i ekstremtørke ikke «forsvinner», men flytter seg. Blir det mindre nedbør et sted på kloden, så blir det mer et annet. Norge er et land som vil få mer nedbør som følge av klimakrisa, og våre utfordringer vil dreie seg om flomskader og forurensing av vann som følge av oversvømte drikkevannsanlegg.

    Steigan holder så vidt jeg har skjønt til i Italia, i hvert fall periodevis, og Italia er kanskje det landet i Europa der «vannaktivismen» har hatt størst politisk gjennomslagskraft. Jeg vil advare Steigan mot den tendensen deler av «vannbevegelsen» har til å fremme kontrafaktisk informasjon, uvitenskapelige påstander og magisk-konspiratorisk «new-age» virkelighetsoppfatning. Den norske «Vannbevegelsen» er dessverre et eksempel på denne tilnærminga. I første svar viser signaturen «Prowl McMagne» til «Vannbeveglsens» nettside, og hevder i samme åndedrag at «den siste vann- og avløpsmeldinga» (hva nå dette måtte være) er «oppe i Stortinget nå». En sjekk på Miljøverndepartementets nettsted avslører at noen slik melding ikke fins, og det synes dermed rimelig å anta at den heller ikke er til behandling i Stortinget.

    Det McMagne muligens sikter til, er den loven som ble foreslått av den rødgrønne regjeringa og vedtatt av Stortinget, som gjør det forbudt for private selskaper – som f. eks Veolia – å eie infrastruktur for vannforsyning. «Vannbevegelsen» presterte å gå MOT denne loven, av grunner jeg aldri helt har forstått. Det later til å handle om en slags forestilling om at innen EU/EØS-området er offentlig eierskap bare et skummelt plot som tar sikte på å sikre den skjulte New World Order-regjeringen kontroll over tankene våre gjennom vannrensing med ultrfiolett lys. (Personer i denne «bevegelsen» er også ledende norske «truthere» (altså folk som mener å vite at «sannheten bak» 911-angrepet holdes skjult for allmennheten).

    Kampen om vannet og den folkelig kampen mot privatisering av vannet er viktige strømninger i vår tid. Evo Morales er et eksempel på en politiker som brukte et follkelig «vannopprør» som politisk plattform for sitt kandidatur, og som lyktes med det. I Sør-Amerika har kampen om vannet vært viktig som en del av basisen for den allmenne styrkingen av den politiske venstresida.

    I Norge er ikke privatisering av drikkevannet på dagsorden i noen særlig grad. Multinasjonale foretak som Veolia og Suez har rettet sitt blikk mot Øst-Europa nettopp fordi privatiseringsmotstanderne i stor grad har etablert hegemoni i debatten i Vesten og Latino-verdenen.

    Så ligger det i storkapitalens natur at den aldri vil gi opp kampen for å ekspanedere, og at forslag om privatisering vil dukke opp på ny. Innen den tid må i det minste venstresida ha lært seg å skille vitenskap fra overtro og skitt fra kanel.

    • psteigan sier:

      Viktig å være vitenskapelig. Men det at vann ikke forsvinner men forflytter seg kan være en mager trøst. Vi snakker om ulike grader av tilgjengelighet. Venn i form av vanndamp er vann, men hvis det ikke regner der vanndampen kommer fra, hjelper det ikke mye. Vann balnda med giftige kjemikalier eller overgjødsla vann er også lite tilgjengelig. For folk langs Rio Grande og Hoangho forsvinner vannet, og de blir ikke glader dersom vi forteller dem at det kom som mer nedbør på Vestlandet.
      I Italia er kampen mot privatisering av vann fortsatt svært levende, og det er ett av kravene til Beppe Grillos bevegelse at vannet forblir almuens eiendom.

  8. Tilbaketråkk: Krigen om vannet er i gang – vårt Nestlé fører an | Steigan blogger

  9. Tilbaketråkk: Krigen om vannet er i gang | Norwegian-UndergroundNorwegian-Underground

  10. Tilbaketråkk: De ti mest leste i 2013 | Steigan blogger

  11. Tilbaketråkk: Krigen om vannet er i gang – vårt Nestlé fører an | Steigan blogger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s