Tostatsløsninga er død – hva med enstatsløsning?

Jeg gledet meg med palestinerne da FNs hovedforsamling med overveldende flertall stemte for å godkjenne Palestina i november 2012, og spesielt gledelig var det at det var bare en håndfull stater, stort sett kjøpt og betalt av USA, som stemte imot. Men det var en glede blandet med svært mye sorg.

Dette Palestina vil aldri fungere

Det er ikke en stat FN har godkjent. Det finnes ikke noe Palestina som er i stand til å leve. FN har godkjent et prinsipp og en delegasjon og et uverdig status quo. Palestina av i dag er en utendørs konsentrasjonsleir, delt i biter og stykker, uten noen som helst mulighet til å fungere. Å kalle det for bantustans, slik man hadde under apartheidstyret i Sør-Afrika er egentlig å gjøre apartheidstaten urett. Palestinerne på Vestbredden og i Gaza har det mye verre enn de svarte innbyggerne hadde det i sine bantustans, noe også Desmond Tutu har gitt uttrykk for. Det lemlestede «Palestina» vi ser i dag kan bare fungere som en korrupt enhet, fullstendig kontrollert av sionistene og totalt avhengig av intravenøse tilskudd utenfra, og med uverdige levevilkår for sine innbyggere.

Israel har bombet tostatsløsninga i stykker

I den svært urettferdige Oslo-avtalen lå det et prinsipp om at palestinerne skulle få opprette sin egen stat i Gaza og på Vestbredden. Allerede det var opplegg for en torso av en stat, men det kunne kanskje ha fungert dersom Israel hadde gjort sitt ytterste for å hjelpe denne staten til å etablere seg. Men det motsatte har naturligvis skjedd. Israel har gjort sitt ytterste for å partere og lemleste disse områdene, bygge bosetninger, check-points og høye murer, samt å føre krig med ujamne mellomrom i Gaza. Israel har aldri hatt til hensikt å la Palestina bli en egen stat, og nå må det innrømmes at Israel har lykkes. Det som er igjen vil aldri kunne bli noe som likner på en stat. Tostatsløsninga er knust, og det er på tide å innrømme det.

Hva er så alternativet? Enstatsløsning?

Da jeg vokste opp hadde jeg hele tida en stor sympati for Israel, på grunn av den forferdelige undertrykkinga jødene hadde vært utsatt for under annen verdenskrig. Fattern og muttern kjente en god del motstandsfolk som hadde sittet i konsentrasjonsleire i Tyskland, og de fortalte om utryddelsesleirene. Fattern satt sjøl to og et halvt år på Grini og i Bardufoss, så krigen, konsentrasjonsleirene og jødenes skjebne var en del av barnelærdommen.

Jeg ble først oppmerksom på Israels undertrykking av palestinerne da seksdagerskrigen brøt ut i 1967, og jeg tok umiddelbart stilling for palestinerne. Jeg så hvordan de ble fordrevet fra hjemmene sine av Israels overlegne styrker, og gjennom det ble jeg også oppmerksom på at det samme hadde skjedd i 1948, da sionistene fordrev forsvarsløse palstinere for å etablere staten Israel. I Sosialistisk ungdomsforbund (SUF) vedtok vi en resolusjon høsten 1967 der vi slo fast at «staten Israel i sin nåværende form» ikke kunne fortsette. Det vakte et voldsomt ramaskrik. Vi ble beskyldt for å ville «drive jødene på sjøen», for å være like ille som nazistene og så videre. Men det vi mente var at en eksklusiv jødisk stat som bygde på fordriving og okkupasjon, ikke ville føre noe godt med seg. Og det har da også tida vist. Et folk som undertrykker et annet kan heller ikke sjøl være fritt.

Intifada – palestinske ungdommer kaster stein mot israelske styrker

Palestina har gått fra nederlag til nederlag. Den eneste seieren det palestinske folket har vunnet, og det til en svært høy pris, det er at de ikke har latt seg fordrive videre. Det er helt åpenbart at Israel gjennom sin terror og trakassering har ønsket å renske ut palestinerne, både fra Israel og fra de okkuperte områdene, slik de gjorde i 1948 og i 1967. Men uansett hvor mye vold, hvor mye grusomhet og urimeligheter det palestinske folket er blitt utsatt for, så har det ikke latt seg jage videre. Det er ingen liten seier.

Det jeg forestilte meg den gangen på sekstitallet var en framtidig stat der jøder og palestinere kunne leve sammen som likeverdige borgere, med samme rettigheter og plikter. Og jeg tok stilling for den palestinske frigjøringskampen mot et stadig mer aggressivt Israel. Etter hvert begynte palestinerne sjøl å se for seg en tostatsløsning, og da syntes jeg det var naturlig å støtte dette.

Men den veien har Israel blokkert. Og da gjenstår det bare én mulighet, nemlig en énstatsløsning, altså en felles stat for israelere og palestinere innenfor det som i dag er Israel og de okkuperte områdene. Det ville i så fall bli en stat med 12,5 millioner innbyggere og med alle forutsetninger til å fungere, økonomisk og territorielt. Det ville kreve store omstillinger. Det ville kreve en Sannhetskommisjon etter lærdom fra Sør-Afrika. Det ville kreve tilbakeføring av jord og eiendom. Det vil bli smertefullt og vanskelig. Men alt sånt lar seg løse. Det krever bare vilje – og velvilje.

Men dagens Israel vil ikke godta dette, fordi de er redde for at palestinerne om et par tiår vil komme i flertall, og fordi det vil bryte med tanken om den jødiske staten. Så hvordan skulle man så komme dit?

Dette er høyttenkning, og jeg aner ikke om mine tanker om dette er til praktisk nytte for noen. Men sett at palestinerne gikk bort fra forsøket på å danne en stat på de okkuperte områdene, og i stedet sa som så: Vi innser at Israel har vunnet, det er ikke mulig for oss å etablere en separat palestinsk stat. Vi krever derfor fulle statsborgerlige rettigheter, fulle demokratiske og økonomiske rettigheter innenfor det området som i dag er kontrollert av Israel. Dette ville skape et helt annet utgangspunkt.

Den sionistiske ledelsen i Israel vil naturligvis ikke gå med på dette. Men overfor resten av verden vil de da framstå åpent som tilhengere av apartheid, og det spørs hvor lenge de vil kunne gjøre det. Folk over hele verden ville oppfatte et slikt krav fra palestinerne som like rimelig som at de svarte innbyggerne i Sør-Afrika krevde like rettigheter med de hvite.

Den krigerske staten Israel har bygd på det spesielle forholdet til USA. Sjøl når israelske ledere gjorde ting som var i strid med USAs ønsker og interesser, kunne de likevel føle seg sikre på at USA ville støtte dem til slutt. Det israelske folket bør ikke føle seg for sikre på at dette er en garanti som vil fortsette i det uendelige. USA har store egne problemer å slite med. 7. februar 2013 meldte Pentagon at USA trekker tilbake en av de to hangarskipsgruppene som har ligget ved Persiabukta. Dette gjøres av budsjettmessige grunner – for å spare penger. USA har ikke råd til å holde militære styrker, hangarskip og baser over hele verden, og sjøl om jeg tror det vil sitte langt inne for amerikanerne å svikte Israel, så er det ikke umulig, og særlig dersom Israel ikke lenger står overfor en reell ytre trussel, men bare et indre krav om demokrati og like rettigheter.

For jødene i Israel er det svært farlig i det lange løp å ha slike ledere som de har. Frykt, undertrykking og aggresjon kan fungere på kort sikt som en måte å holde seg oppe på. Men det avler bare raseri, hat og aggresjon. Det også forkvaklet israelernes mentalitet og vært et forræderi mot humanistiske jødiske tradisjoner. Det kan bli svært farlig også for israelerne i det lange løp. Det beste for begge folkene måtte være å finne en minnelig ordning å leve sammen på – en énstatsløsning med like rettigheter og plikter for alle. Sionismen er et døende prosjekt, og det bør også israelerne begynne å forstå.

Sånn tenker jeg, når jeg ser palestinernes håpløse situasjon i dag.

Ali Abunimah er en palestinsk-amerikansk forfatter som går inn for enstatsløsninga.

Han har skrevet boka One Country – A Bold Proposal to End the Israeli-Palestinian Impasse der han nettopp argumenterer for en slik enstatsløsning.

Han skriver:

«..med det totale sammenbruddet til Obama-administrasjonens fredsinitiativer og en ustoppelig israelsk kolonisering av den okkuperte Vestbredden begynner virkeligheten å gå raskt opp for en om at tostatsløsninga ikke er noe mer enn et slagord som ikke har noen mulighet til å bli gjennomført eller påvirke situasjonen i den de facto tonasjonale staten Palestina/Israel. Dette krever at enhver som er opptatt av framtida til Palestina/Israel seriøst må vurdere de demokratiske alternativene.»

Jeg tror han har et svært vesentlig poeng.

PS: Denne artikkelen er lest og likt av mange:

nye meninger 15.02

Dette innlegget ble publisert i krig, Opprør og merket med . Bokmerk permalenken.

47 svar til Tostatsløsninga er død – hva med enstatsløsning?

  1. Mycket bra! Har också sen länge insett att tvåstatslösning inte är genomförbar (och inte heller önskvärd). Som många – men fortfarande en minoritet – anser finns det bara två alternativ för den israeliska befolkningen. Det algeriska alternativet eller det sydafrikanska.

    • psteigan sier:

      Jeg har ment dette lenge. Henning Mankell stilte meg dette spørsmålet for flere år siden, og jeg svarte at jeg ikke har noen tro på tostatsalternativet. Men det var på tide å få sagt dette offentlig.

  2. Terje O sier:

    Skulle dette fungert, tror jeg staten måtte vært 100% sekulær, religiøse partier forbudt og så kunne det jo hett Israel-Palestina like naturlig som Østerrike- Ungarn hadde dobbelt navn.

  3. roarsorensen sier:

    Du skriver godt, Steigan. Jeg har til og med lest en av bøkene dine for mange år siden. Og for folk som ikke kjenner denne konflikten, kan noe av dette virke både logisk og besnærende. Problemet er bare at nesten alt er hundrevis av mil fra virkelighetens verden.

    Det virker som om du fremdeles tror at konflikten mellom Israel og palestinerne har noe med politikk å gjøre. Det har den ikke. Den har noe med islam å gjøre, den har noe med jødehat og antisemittisme å gjøre, den har noe med Hamas og deres urokkelige hat og ønske om å myrde hver eneste jøde i verden å gjøre – slik dette jødehatet er nedfelt i Koranen.

    Så lenge du ikke engang klarer å nevne dette i en så lang artikkel, blir det helt umulig å ta noe av det på alvor. Hamas ønsker verken en enstat- eller tostatsløsning. De ønsker å utslette staten Israel og drepe alle jøder. Verken mer eller mindre. De gjemmer seg bak kvinner og barn, begår tusenvis av krigsforbrytelser hvert år, torturerer sine egne og har absolutt intet å tilby verken palestinerne eller verden, minst av alt fred og demokrati.

    Først når dette begynne å sive inn, vil du framstå som noe annet enn en nyttig idiot fra terrorister og jødehatere. Og det er veldig synd.

    • olausf sier:

      Eg er mest aldri usamd med Steigan, men i just denne saka trur eg nok det er islam som lyt taka på seg det meste av skulda.

      • psteigan sier:

        Imperialismen bruker politisk islam til sine formål, og det er ikke til noen glede for det palestinske folket. Men det lar seg ikke nekte at sionismen har vært og er hovedproblemet.

    • psteigan sier:

      Hamas er en høyreorientert bevegelse som bruker religionen for å sikre seg makt. Dette handler ikke om religion. Religionen er først og frest et verktøy som brukes til å villede folket og tjene ulike maktgrupperinger. Sionistene har brukt jødedommen på samme måte, og imperialismen har gang på gang brukt islamistene til å tjene sine formål, blant annet til å utrydde marxister og venstreorienterte.

  4. Harald Haukaa Fjørtoft sier:

    Eit Palestina og ein stat mellom Libanon, Syria, Jordan, Egypt og Middelhavet er eit rettvist krav og mål. Hindringa for dette er zionismen som har som mål ein stat eksklusivt for (kvite) jødar og fordriving av den opprinnelege majoriteten, palestinerane, i heile området. Zionistane starta terroren mot Palestinerane alt i 1945 med fordriving for å nå dette målet. Einstatløysing krev repatriering av alle flyktningar med tilbakelevering av eigedomar og landsbyar. Dette er eit krav zionistane aldri vil gå med på. Det einaste som kan føre til ein stat, er at zioniststyret vert erstatta av eit demokratisk og religionsnøytralt styre utan apartheid. Det er vanskeleg å sjå dette som mogeleg så lenge Israel er ein base for USA (og Noreg) i midt-austen og dei høgreekstremistiske politikarane får støtte av den israelske majoriteten. I mellomtida må me støtte motstandskampen, kampen for frigjering og dei israelske demokratiske kreftene sitt arbeid.

    • psteigan sier:

      Sionismen er naturligvis hovedproblemet. Tostatsløsninga vil åpenbart aldri fungere. De palestinske myndighetene er blitt korrupte nikkedukker for imperialismen. Og islamismen, som også er ei reaksjonær kraft til fordel for imperialismen, har ikke gjort saka noe bedre.

  5. Roar Sørensen. Hva er ditt forslag til fremtiden? At palestinierne forsvinner? Hamas er et speil av Irgun og Stern.

  6. Enig. Det er ikke et fritt palestina uten en sosial revolusjon som kan rive ned det sionistiske systemet som helhet. Den sionistiske uretten er sivil (juridisk), folkerettslig (okkupantkoloniene), sosial (klasse/utdannig/arbeidsmarked) og økonomisk (geografisk, ressurser, vann, fruktbar jord) Om den palestinske nasjon klarer å tvinge sionismen på kne vil harde sosiale kamper gjenstå for å rette opp i 65 års urett. Palestinsk arbeiderklasse vil måtte lede denne kampen. De nye sosiale bevegelsene i Israel har ingen merkbar slagkraft mot sionismen til nå – men – det finnes seksjoner i det jødiske proletariatet (særlig blant immigrantene) som føler seg tråkka på og ikke har stort bedre kår og «status» enn mange palestinske israelere, og det finnes jo også noen anti-sionisitiske grupperinger torss alt. Og – det er en revolusjonær bølge i den arabiske verden. Der ligger et uforløst men merkbart trykk utafor de sionistiske dørene. Derfor er hvert eneste slag mot den gamle undertrykkingen i regionen et skritt på veien også for palestinerne. Vi ser nå, da særlig på det som utspiller seg nå i Tunisia og Egypt, at det kan bli år med kamper og motstand i regionen, som kan ta en stadig mer sosial karakter. Og sionismen har ingen venner i folkene som reiser seg.

  7. Jeg er ikke så sikker på om det er riktig å si at palestinerne har lykkes med ikke å la seg fordrive videre. Fra 1948 til 1967 sto det ganske stille, men det var fordi de gjenværende områdene med palestinsk flertall (altså der de ikke var blitt fordrevet) da var kontrollert av Egypt og Jordan. Siden disse ble erobret i 1967 har palestinerne sakte men sikkert blitt drevet bort fra stadig større deler av sitt hjemland og siden 90-tallet har farten tatt seg opp. Du har garantert sett fra på Vestbredden at husene med de røde takene bare blir fler og fler, sjekkpunktene dukker opp på stadig nye steder og flere og flere områder blir stengt av for palestinerne.

    Bosetningene er, som alle vet, den store trusselen her. Men i media blir det overveldende fokusert på de ideologiske bosetterne, dette er ikke nødvendigvis urettferdig men det utelukker en av de største kreftene som driver bosetningsstrategien, nemlig den økonomiske. Israelske regjeringer har siden 90-tallet ført en stadig mer nyliberal økonomisk politikk som blant annet har ført til stadig høyere levekostnader og spesielt boligpriser i Israel, dette har sterkt svekket den israelske middel- og arbeiderklassen, hvis lønninger ikke har klart å henge med de økende kostnadene. Sammen med et minkende jobbmarked og kutt i offentlige velferdstiltak har dette hatt ganske stor innvirkning på det israelske samfunnet og var så godt som hovedsaken til flere partier på venstresiden under det nylig gjennomførte valget.

    Hva dette har å gjøre med bosetninger er at i motsetning til de som lever og bor i «Israel proper», så har støtteordninger og subsidier for bosettere sett en kraftig økning det siste tiåret. Med et statssubsidiert jobbmarked og et garantert marked for produserte varer, sammen med gunstige skattelettelser har det å flytte til en bosetning være en av de beste måtene for israelere i middelklassen, særlig familier, å sikre seg gunstige bo- og jobbforhold. Disse bosetterne opplever så klart palestinsk fiendtlighet (med rette kan man si) på nært hold og blir ofte sterke støttere av at militæret rykker inn for å beskytte dem ved å begrense palestinernes bevegelsfrihet og vil stemme på de partiene som gir dem dette og fortsetter eller forbedrer de gunstige økonomiske insentivene som tilbys bosettere. Bosetningspolitikken har nå såpass mye momentum bak seg at det er vanskelig å se for seg at noe kan stoppe den annet enn dyptgående reformer i det israelske samfunnet SAMTIDIG med en omfattende fredsavtale med palestinske myndigheter.

    Sammen med den økende andelen av haredim (ultraortodokse jøder) i Israels jødiske befolkning tror jeg at det er lite håp for en enstatsløsning også som er fordelaktig for palestinerne. Flere sentrale israelske politikere har fremmet lover som tar bort eller begrenser Israels palestinske borgeres politiske, sivile og nasjonale rettigheter. Bare innblandingen av den israelske høyesteretten stoppet disse lovene fra å bli virkelighet, høyeste rett vil ikke nødvendigvis være den samme om 10 år, for ikke å snakke om 20.

    Jeg tror det var Moshe Dayan (men jeg kan huske feil) som sa at en gang i framtida måtte Israel velge mellom om de ønsket å være en demokratisk stat eller en jødisk stat. Dette valget kan ses ut til å tas ganske snart, om det ikke allerede ble gjort for mange år siden.

  8. Tor sier:

    Det virker som om konflikten i Palestina står fullstendig i stampe. I den geopolitiske situasjonen vi har nå og som synes å fortsette i overskuelig framtid, later to-stats løsninga å være ei død sild. På noe kortere tidshorisont vil en storkrig i Midtøsten med Israel og Iran innblanda, kunne endre på status quo, men det er vel ingen som med fulle fem kan ønske dette scenariet. Dette med en enhetsstat synes ikke å være en dum løsning på sikt. Sionistene vil selvfølgelig ikke gå med på det, og det vil kreve en fullstendig mentalitetsendring blant palestinerne. Men et sånt krav framført med kraft og fynd fra den palestinske side, synes som det eneste fornuftige som kan skje og skape ny dynamikk i den fullkommet fastlåste situasjonen.

  9. Jan Hårstad sier:

    Jeg har gledet meg overmåte ved å lese den fornyede Pål S. artikler som jeg andre steder har anbefalt som noe av det beste som skrives i Norge idag. Da jeg var ung ledet jeg faktisk møter i studier av zionismen og Palestina og Påls siste artikkel virker på meg som en slags tidsmaskin som drar oss tilbake til fullstendig forgangne tider,derved blir det en slags fornyet utgave av en form for maoistisk utopisme – i mine øyne. Skal man gå løs på en «løsning» av Palestinaproblemet idag må man etter mitt skjønn analysere maktbalanse,styrkeforhold og politisk-religiøs utvikling på begge sider på nytt og ikke henge seg opp i at zionistene var stormannsgale etter 1967-krigen.
    Her er det nå borgerkrig mellom tunisere som er iferd med å flytte seg til Egypt hvor islamister anbefaler å drepe egyptere som er opposisjonelle samt foreta seksuelle overgrep mot kvinner som også motsetter seg Sharia-staten. Om man ikke setter slike foreteelser inn i en «løsning» av Palestina-Israel konflikten,blir det virkelighetsfjernt. Flere nyhetskilder redegjør for at Hamas nå har sendt tusener av Jihadistsoldater for å være elitevoktere for Muslim brotherhoodregimet i Egypt som nå tar fram den fascistiske religiøse jernhandsken. Roarsorensens innlegg er etter mitt skjønn bra oppdatert på den aktuelle historiske situasjonen og ikke masse greier om Haganah og Stern,for ikke å si Theodor Herzl. Nå lever vi i 2013. Det er hovedpoenget.

    • psteigan sier:

      Det er fint hvis noen synes at det er interessant å lese mine vurderinger. Jeg bare prøver å bruke en marxistisk tolkningsmodell på det som skjer, og stort sett synes jeg at den gir meg mange brukbare svar.

      • psteigan sier:

        Tillegg: Muslimske brorskap? Tja de var med på å massakrere sekulære palestinere i Jordan i 1970 sammen med kong Hussein. De er ikke blitt noe mer progressive siden.

  10. Hatet var stort mellom tyskere og nordmenn etter 1945. Det ville vært urealistisk å forlange at vi skulle bo i samme stat som dem da. Tilsvarende nå i Palestina/Israel. Hvilken tillit ville de ha til hverandre? Og fortsatt ville det vel være palestinere som ville fordrive jøder og bruke terror?

    Ovenstående betyr ikke at jeg sympatiserer med f.eks jødenes bosettingspolitikk! Og jeg har vondt for å se noen løsning i det hele tatt.

  11. Jan Hårstad sier:

    Jeg har aldri deltatt i kampanjen «marxismens død»,mange saker er levende i marxismen, men overbetoner man dette med det økonomiske menneske som en brikke mellom overproduksjon og merverdi,etc,etc… mister man fullstendig perspektivet for hva religion,rase,etnisitet betyr i konfliktløsing. Disse sakene er ikke store temaer innen marxismen.
    Når det gjelder Israel-Palestina konflikten har vi i de siste fem årene hatt den tendens at haredim,ortodokse jøder,vokser seg mektigere og mektigere i de maktutøvende sektorer av den israelske staten. Mange frykter at Israel i framtiden blir en fundamentalistisk jødisk stat som bygger på brutale ekskluderende setninger fra Talmud.
    På den palestinske siden vokser Hamas og islamiseringen og de sekulære nasjonalistene fra Arafats tid betyr ingenting lenger.
    Da befinner vi oss i en viss forstand i Medina under Muhammed da jihadarmeen hans jaget og drepte jøder i fryd og gammen. Stilisert: ideologiene fra koranen og talmud går i strupen på hverandre. Igjen!!!
    Jeg vet knapt om noen andre tankeretninger på verdensscenen som tror det er mulig å lage en ny stat i Palestina under disse forhold enn Blindernakademiker-typen og folk som er forblindet av Homo Economicus – oppfatningen ,som er fallgruben ved marxismen.

    • psteigan sier:

      «Blindern-akademiker» rammer heldigvis ikke meg…

    • Harald Haukaa Fjørtoft sier:

      Eg har hatt inntrykk av at dei ortodokse jødane er anti-zionistar og mot apharteid-styret, medan zionistane skyver jødedomen framfor seg for å oppnå sine mål om ein rein jødisk stat.

  12. Jan Hårstad sier:

    Det var da heller ikke ment slik,Pål S. Jeg forholder meg til akademisk-korrekt politisk ønsketenkning som du vanligvis polemiserer mot. vennlig JH

    • psteigan sier:

      Jeg koketterte vel litt. For meg er Blindern-konsensus et greit peilemerke. Hvis jeg noen ganger nærmer meg den, går jeg gjennom resonnementet mitt på nytt for å se hvor jeg har tatt feil.

  13. Erik Plahte sier:

    Du skriver om énstatsløsninga at den «ville kreve store omstillinger. Det ville kreve en Sannhetskommisjon etter lærdom fra Sør-Afrika. Det ville kreve tilbakeføring av jord og eiendom. Det vil bli smertefullt og vanskelig. Men alt sånt lar seg løse. Det krever bare vilje – og velvilje.»

    Jeg er redd dette er for optimistisk. Det er ingen lov som sier at alle konflikter lar seg løse. Det har vært krig og konflikt mellom Vesten og araberne i over tusen år. Selv om det til tider har tedd seg som en religionskrig, har maktkamp, inflytelse, økonomi, kontroll over ressurser og territorier (særlig hvis de ligger over olje) ligget, og ligger under. Tusen år er lang tid, og konflikten er langt fra løst. Den blusser opp på nytt og på nytt, i nye former. I Palestina, i Nord-Afrika… I vår tid er det er den vestlige imperialismen mot røkla. Da er Israel god å ha som anti-arabisk framskutt bastion. Man kan se for seg en lang rekke scenarier for hva som vil skje den dagen den vestlige imperialsmen blir for svak til fortsatt å holde Israel på beina. Det er dessverre vanskelig å se for seg en fredelig sammenslutning i én stat som et av dem. De israelske sionistene har aldri ønska fred, hva skulle få dem til å snu?

    • psteigan sier:

      Ja, det er optimistisk. Andre scenarier er at Israel fortsetter å behandle palestinerne som KZ-fanger til den dagen maktspillet endres og det blir israelernes tur til å bli massakrert. Kan godt være at det er mer sannsynlig. Men det er ikke noe å lage politikk av. Enstatsløsninga, slik jeg har presentert den, er ei skisse til en humanistisk og progressiv løsning av et svært innfløkt problem. Tostatsløsninga finnes egentlig ikke lenger.

    • psteigan sier:

      Erik: Det der med krig mellom Vesten og araberne i over tusen år. Det er for unyansert. USA og Storbritannia har vært nære allierte med de mest reaksjonære arabiske regimene i lange tider, og det var jo egentlig britene som konstruerte dem slik de ble. Britene har også alltid hatt nære forbindelser til det muslimske brorskapet. Og nå er det jo helt tydelig at USA satser tungt på brorskapet og de andre ytterliggående islamistene de også.

      • Erik Plahte sier:

        Jeg er enig med deg at tostatsløsninga er død. Den ville vel aldri kunne blitt en varig løsning likevel. Dette blir høyttenking, men en kan tenke seg en annen énstatsløsning også: at Israel utvides til å omfatte hele det opprinnelige Palestina, Vestbredden, Gaza og alt sammen, eventuelt at palestinerne faktisk (motvillig) aksepterer dette. På kort sikt ville det fortone seg som et nederlag for dem, men ikke nødvendigvis i lengden. Det ville bli en stat med et arabisk flertall, men jødisk styre. Med andre ord, en konstruksjon som aldri ville kunne holde i det lange løp. Man kunne se for seg en overgang til en sekulær stat på flere måter, fra en borgerkrig til en mer fredelig løsning à là Sør-Afrika. En slik anneksjon av hele Palestina ville kunne skje fordi folk i Israel ville bli lei av å krige mot palestinerne, og fordi Vesten ville bli lei av denne evige konflikten og ansvaret for å holde liv i den palestinske befolkninga, og fordi palestinerne kanskje kunne innse at det ville være en bedre løsning enn den nåværende, egentlig uutholdelige situasjonen. Det kunne skje som en følge av en internasjonal avtale, eller at Israel til slutt etter stadig flere bosettinger de facto ville ha innlemma hele Vestbredden i Israel. Og Gaza???
        — Dette er tankespinn, men framtida er mer usikker enn på lenge, og noen prosesser bare skjer uten at det er en villet politikk blant verdens ledende ledere.

      • psteigan sier:

        Ja, det er noenlunde i den retninga jeg tenker. Israel har jo egentlig annektert det hele for lengst. Men fordi man opprettholder illusjonen om en framtidig tostatsløsning kan Israel fraskrive seg ansvar for sine annekterte innbyggere. Jeg hører fra venner som snakker arabisk og som har bedre greie på dette enn jeg har, at de tankene jeg lufter er ting som diskuteres blant palestinere i dag. Men: situasjonen er svært usikker og lite oppløftende. Mye kans kje. Men for meg var det viktig å få ryddet opp i tankegangen.

      • Pga antisemittismen har det vært viktig for jøder å ha en egen nasjon = stat. Ved enstatsløsning kan jødene fort komme i mindretall. For dem er nok det helt uakseptabelt, og det forstår jeg. Så de trenger en egen stat, hvor de er i flertall.

        Så har jeg begynt å lure på om de anser seg for å være en urbefolkning: http://no.wikipedia.org/wiki/Urfolk, særlig » … fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted …».
        Det kan jo være en i og for seg forståelig begrunnelse for at de bosetter seg i hele Judea og Samaria. Men det finnes jo et annet folk der også som har gode grunner for å motsette seg det.

      • psteigan sier:

        Det blir litt av et sirkus i verden skal bo der deres genetiske opphav bodde for 2000 år siden. Detblir litt av en flyttesjau fra USA for eksempel. Og nyere genetiske undersøkelser viser at store deler av østjødene stammer fra khazarene, som konverterte til jødedommen i middelalderen. Sionismens argumentasjon holder ikke.

  14. Jan Hårstad sier:

    Jeg tror Erik Plathe henger litt igjen i gammelmodige forestillinger om Israel som en vestlig imperialistisk bastion. Om han følger med på blogger som behandler Israel/Midtøsten vil ha se at den allmenne oppfatning blant det geopolitiske/strategiske miljøet i Israel siden Obamas cairo-speach i 2009,har vært at EU og USA har gjort alt de kan for å svekke Israels posisjon og pleie sin nye allianse med Sunni Muslim brotherhood-statene: Tyrkia-Qatar-Egypt,etc
    Zbig Brezinsky gikk så langt som å foreslå å droppe Israel til fordel for en allianse med Iran.
    Alt dette kan naturligvis endre seg igjen,men Egypt mottar da F-16 og Abrahams tanks fra USA og massivt med penger fra EU, tiltross for at de nå jobber med å innføre Shariadiktatur der. En skarp observatør av denne forvandlingen har vært Barry Rubin.
    http://rubinreports.blogspot.co.i

    • Erik Plahte sier:

      Israel er en vestlig bastion, men ikke den eneste. At Vesten allierer seg med reaksjonære og diktatoriske ledere i Nord-Afrika og Midtøsten er jo ikke noe nytt. Å holde de arabiske og muslimske massene nede uten deres hjelp hadde vært krevende, for å si det mildt.

      Jeg følger ikke med på de bloggene du nevner, men kan se for meg at det ikke skal mye til før disse israelske miljøene trekker slike slutninger.

  15. kabylia sier:

    verden er i ild og blod, og det eneste de såkalte ateister forteller oss i 60 år, er det en religiøs konflikt, en guddommelige konflikt som mennesker ikke er habilitet til å skape fred.
    I 60 år har dere gjort alt som står i deres makt for å underholde verden med disse beduiner mens millionvis av mennesker,blir slaktet i stillhet. Når jeg lesere slike masturbantør , mister enhver håp for menneskeheten-

    • psteigan sier:

      Kan du prøve langsomt og rolig å forklare meg hva du mener?

      • kabylia sier:

        Hvor har du sett fart eller sinne?
        Jeg mener at dere er flokker, nyttige flokker, som er med å underholder verdens god samvittigheten mens kolonialistene forsetter å plyndre og dreper med deres forlangte armer, despoter, befolkninger som ikke har noe bedre fremtid en de hadde treller.
        Med deres fokus på den religiøs konflikten, gir dere inntrykk av at det ikke finnes noe annen urett som begås i verden.

      • psteigan sier:

        Det ser ikke ut som du har lest mine artikler noe særlig grundig.

  16. kabylia sier:

    Trenger ikke lese dine artikler så grundig. Du skiller deg ikke spesielt ut fra andre i flokken. Jeg ser at du har skrevet en gang ord «AZAWAD»og dette kun da du grinet om de koloniale grensene som sprekker. Ikke for å gjør slik du gjør med Israel, kritisere eksistensen selv av disse kriminelle grensene. For deg, som for enhver tilhengere av den koloniale tiden, er de koloniale grensene gud skapt, urørlige.
    http://kabylia.wordpress.com/2013/02/06/to-qatarske-fly-til-redning-av-jihadister-i-mali/

    • psteigan sier:

      Din kritikk rammer ikke noe av det jeg har skrevet. Jeg har gang på gang pekt på at spesielt grensene i Afrika er skapt av kolonialismen. Det jeg har kritisert er den nye kolonikrigen som er anført av Frankrike og USA med sikte på å dele opp Afrika enda en gang.

      • Hva mener du med at Vesten tar sikte på å DELE OPP Afrika enda en gang? Og hva med Kinas engasjement i Afrika?

        Det er tragisk at koloniherrene ikke tok hensyn til etniske forhold, også da de avviklet koloniveldet! Like tankeløse som dagens multikulturalister.
        Et minstemål av liberalisme i økonomien (bruk av markedsmekanismen) er bra. Liberalisme i etniske spørsmål skaper større problemer, jo større forskjeller det er i utseende, språk, religion, kultur (verdier, holdninger, …), politisk syn, historie, …

      • psteigan sier:

        Jeg har skrevet en hele serie om den nye «scramble for Africa». Du finner den her: https://psteigan.wordpress.com/?s=mali

        Koloniherrene var ikke tankeløse, jeg vil heller si hensynsløse, og de tenkte bare på sine egne interesser.

  17. kabylia sier:

    Som sagt, har jeg lest kun en gang Azawad..kun for å kritisere smuldring av de koloniale grensene. Azawad,eller en berber stat er bekjempet av francarabia, og det eneste du finner på , er å lage en omelett av alt det som foregår. Din artikkel er som en løpemarked, du kan trillefram et svar kun for å forsvare deg..men ikke noe du forsvarer eksistensen av en berber stat. Derimot, araber får enda en stat er du for.. snakk om å løpe arabisk imperialisme ære.

    • psteigan sier:

      Beklager. Jeg skjønner ingenting av kritikken din. Men det kan jo hende at det er meg det er noe feil med. Siden vi ikke kommer noe videre, avslutter jeg der.

  18. Pål, nå gjør du meg dummere enn jeg er. Riktignok inneholder definisjonen av urfolk noe om gener, men de som har en jødisk identitet vil nok føle en tilhørighet til Judea og Samaria og det går an å forstå at de vil påberope seg å være urfolk, selv om man ikke er enig i det. Poenget mitt var at jeg nå muligens skjønner litt mer av hvordan de tenker.
    Vet du om sionister tenker slik?
    Å trekke det dithen at alle skal flytte dit deres genetiske opphav bodde for to tusen år siden må være skrevet i en blod-dis?

    • psteigan sier:

      Var ikke meninga å gjøre deg dum på noen måte. Det var mer en slags ironi over sionistisk argumentasjon. Men jeg har ikke lest så mye av originaltekstene deres (retorikken er så slitsom), så jeg kan egentlig ikke svare på spørsmålet ditt.

  19. Tilbaketråkk: De ti mest leste i år | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s