Når det virkelig gjelder…

Gjesteblogger Audun Orstad:

(Det militære skal få oppgaver i det sivile samfunnet, er vi på vei mot militarisering?)

I en tid med økonomisk krise, sosial uro og store miljømessige utfordringer, har et regjeringsoppnevnt utvalg levert en innstilling; ”Når det virkelig gjelder…” (NOU 2013:5).

I en tid med økonomisk krise, sosial uro og store miljømessige utfordringer, har et regjeringsoppnevnt utvalg levert en innstilling; ”Når det virkelig gjelder…” (NOU 2013:5).

Marinejegerkommandoens beredskap kommer i tillegg til den Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando allerede har. Dermed styrkes Forsvarets evne til å bistå politiet i terrorbekjempelse. (Illustrasjonsfoto: Forsvarets mediesenter)

Utvalgets mandat var å se på en ”effektiv organisering av statlige forsterkningsressurser”. Bakteppet er, i tillegg til problemene nevnt ovenfor, naturligvis 22. juli, samt ulykker og naturkatastrofer som er nevnt konkret i utvalgets innstilling. En del av tiltakene som foreslås synes, tross en byråkratisk språkdrakt, fornuftige (spesielt sett på bakgrunn av hendelsene 22. juli 2011). Ved gjennomgang av NOU 2013:5, ser man at utvalget både formulerer seg konkret og generelt (abstrakt). Og det er de generelle formuleringene som bør få folk til å notere spørsmålstegn i margen, fordi de setter søkelys på grunnlovens paragraf 99 (og foreslår at det bør nedsettes et nytt utvalg som skal ”se nærmere på” denne delen av Grunnloven):

Ingen maa fængslig anholdes, uden i lovbestemt Tilfælde og paa den ved Lovene foreskrevne Maade. For ubeføiet Arrest, eller ulovligt Ophold, staa Vedkommende den Fængslede til Ansvar.

Regjeringen er ikke berettiget til militær Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden efter de i Lovgivningen bestemte Former, medmindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed og den ikke øieblikkelig adskilles, efterat de Artikler i Landsloven, som angaa Oprør, ere den trende Gange lydelig forelæste af den civile Øvrighed”.

Gjennom diskusjoner med folk fra hele det politiske spektret – Frp til Rødt – har jeg innsett at svært mange ser på demokratiet som et samfunnssystem, og staten som et (byråkratisk, men nødvendig) instrument for å administrere samfunnet. Dette har ikke overrasket meg, bortsett fra når jeg har fått høre det fra personer som definerer seg som venstreradikale eller marxister. Demokratiet er en styringsform! Samfunnssystemet vi lever under er kapitalisme. Og demokratiet er ikke boltet fast i det norske grunnfjellet, det har ingen holdbarhetsdato som sier ”uendelig”, og er heller ikke evig beskyttet mot uthuling av det vi i dag oppfatter som grunnleggende rettigheter. Staten er rett nok et administrativt instrument, men har også en annen side; et voldsapparat (politiet, forsvaret – og domstoler og fengsler). Noe av det sentrale ved NOU 2013:5, når det gjelder voldsapparatet, er hva jeg oppfatter som en politisk/ideologisk manøvrering i retning av et lovverk som sikrer at staten legitimt – altså innenfor lovens rammer, og dermed innenfor vårt ”demokratiske system” – kan benytte voldsapparatet mot befolkningen i en gitt situasjon (for eksempel kraftig politisk og sosial uro som oppfattes som truende av makthaverne). Og med voldsapparatet mener jeg både politiet og forsvaret! For å forstå hva utvalget synes å legge opp til, kan det være nyttig å ta noen skritt tilbake i historien:

Jeg nevner tre hendelser (for ikke å gjøre det for langt):

  1. Menstadslaget er navnet på en konfrontasjon som fant sted i 8. juni 1931 på Menstad (nær Skien i Telemark) mellom arbeidere på den ene siden og politistyrker og militæravdelinger på den andre. Peder Kolstads regjering, hvor Vidkun Quisling var forsvarsminister, sendte et helt gardekompani på 145 soldater fra Oslo. Fire marinefartøyer ble også sendt opp Skienselva. – M.a.o. en situasjon hvor militære styrker ble satt inn mot streikende og demonstrerende arbeidere! Denne hendelsen ble aldri glemt av arbeiderbevegelsen.

  2. Under de dramatiske aprildagene 1940, var det mange mobiliserte og ”selvmobiliserte” som møtte opp på sine mobiliseringsplasser og fikk utdelt ubrukelige våpen. Historikeren Lars Borgersrud (”Ottar Strømme”) skriver følgende i boka ”Stille mobilisering”, Oktober forlag 1977: ”…mobiliseringsbeholdningene av våpen og ammunisjon …(blei)… i all hemmelighet «beskytta» mot den «indre fienden» og «ondsindede» arbeidere helt fra oppsvinget i arbeiderbevegelsen under den 1. verdenskrigen og framover i mellomkrigstida. Dette systemet gikk ut på å gjøre våpna som var lagra ved mobiliseringsplassene ubrukelige. Slagfjærene og tennstemplene i geværene, og vitale deler i andre våpen blei fjerna og oppbevart i god avstand på sikre festninger. Denne metoden blei tatt i bruk av svenskekongen i 1851 og av embetsmannsregjeringa under riksrettssaka i 1884. – … Dette blei systematisk tatt i bruk fra 1918, og stadig forbedra utover 20- og 30-tallet. Trass i den stadig økende krigsfaren mot slutten av 30-tallet, blei systemet med ubrukeliggjøring av mobiliseringsbeholdningene beviselig opprettholdt. Det kan ikke være noen tvil om at beredskapen mot ”den indre fienden” og ”ondsindede” arbeidere var høy”.

  3. Selv i mer moderne tid, under den s.k. Alta-konflikten, vurderte regjeringen (Arbeiderpartiet!) bruk av militærmakt mot sivile. I november 2010 avslørte NRK Brennpunkt at Odvar Nordlis regjering hadde gitt ordre til Garnisonen i Porsanger om å sende et geværkompani for å støtte en politiaksjon i 1979. Daværende sjef for Garnisonen i Porsanger og generalmajor, Torkjell Hovland, bekrefter dette. – Vi fikk ordre om å sette i gang, og vi var vel klare til å dra den morgenen da det plutselig kom en kontraordre om at det var avlyst. Og da var vi jo veldig glade. Det var nyutnevnt forsvarsminister Thorvald Stoltenberg som fikk regjeringa til å snu. Arbeiderpartiet var altså bare timer fra å bruke en militæravdeling mot en fredelig demonstrasjon. (Nå ble rett nok militære kjøretøyer likevel rekvirert av regjeringen for politistyrkene som ble sendt til Alta – til ergrelse for bl.a. store deler av det militære offiserskorpset).

Hvorfor til ergrelse for mange offiserer? Da er vi nødt til kikke litt på diskusjonen om re-etablering av et norsk forsvar etter krigens slutt i 1945. Selv om Norge bidro til okkupasjonen av Vest-Tyskland med de s.k. Tysklandsbrigadene etter krigen, og disse – etter Norges medlemsskap i NATO – til slutt endte opp som ”reisverket” for brigaden i Nord-Norge, gikk selve oppbyggingen av det norske forsvaret langsomt i årene etter krigen. Det som imidlertid var av størst interesse for folk flest var debatten om det nye forsvarets rammer, betingelser og politiske føringer (forsvarsdoktriner). Flertallet av befolkningen hadde et ønske om å unngå et nytt 9. april. Og et nytt Menstad. I debatten var Stortinget en større pådriver enn regjeringene (både samlingsregjeringen rett etter krigen, og den påfølgende). Det viktigste i denne diskusjonen var at (de fleste) politikerne uttrykte et behov for en demokratisk ”legitimering” av forsvaret, gjennom å fastslå at det skulle være et vernepliktbasert invasjonsforsvar, og at det ikke skulle oppfattes som ”de herskende klassers” redskap for å beskytte sin posisjon! Det skulle altså ikke kunne benyttes til ”politimessige oppgaver”. En holdning som ble stående sterkt både blant folk generelt, og blant offiserer, befal og menige, selv mange år etter at Norge ble medlem av NATO. (Selv om NATO-medlemsskapet forpliktet Norge til å engasjere seg i forsvaret av andre medlemsland. Dvs. at man allerede i 1948 gikk bort fra at det norske forsvaret skulle være et rent invasjonsforsvar!). Oppfatningen om at forsvaret ikke skulle benyttes til politimessige oppgaver, altså mot sivilbefolkningen, holdt seg imidlertid sterkt, i befolkningen og blant menige og offiserer innen forsvaret. Derfor var så mange offiserer misfornøyde med regjeringens rekvirering av forsvarets materiell under Alta-konflikten.

Kilde: Forsvaret

I dag er det norske forsvaret en av de ivrigste guttene i ”NATO-klassen”, og har for lengst påtatt seg oppdrag også utover Atlanterhavspaktens opprinnelig rammer. Det lar jeg ligge i denne omgang, og konsentrer meg om NOU 2013:5; – Grunnloven og demokratiet.

Paragraf 99 i Grunnloven åpner faktisk for bruk av militære styrker mot befolkningen, så det ligger m.a.o. ingen garanti mot dette i den nåværende teksten. Men bruk av militærmakt i forbindelse med interne, sivile konflikter formuleres som unntak (”…medmindre nogen Forsamling maatte forstyrre den offentlige Rolighed og den ikke øieblikkelig adskilles, efterat de Artikler i Landsloven, som angaa Oprør…”). Men når man i NOU 2013:5 ønsker å se kritisk på denne Grunnlovsteksten med begrunnelse i uklare, ikke konkretiserte formuleringer som ”samfunnssikkerhet”, ”omfattende kriser” og ”tilsiktede handlinger”, bør det begynne å ringe i noen varselbjeller:

Her følger noen sitater fra NOU 2013:5. Uthevingene i fet skrift er mine. (Og bare så det er nevnt; – det fins mange flere formuleringer av samme type i dokumentet).

Risiko, trusselbildet og grunnberedskapen gir viktige premisser for arbeidet med å utforme statlige forsterkningsressurser for best mulig samfunnssikkerhet. (Kap. 1, s. 10)

Evnen til smidig samarbeid med det sivile samfunn er følgelig blitt stadig mer sentral for Forsvaret. Dette gjelder både i en normalsituasjon, under kriser og i krig. Også i flernasjonale operasjoner utenfor Norges grenser er det økte krav til samarbeid og samordning med sivile aktører. (Kap 3, s. 12)

Forsvaret disponerer betydelige ressurser som det sivile samfunn kan gjøre seg nytte av i flere sammenhenger. Forsvarets ressurser må kunne settes inn hurtig og effektivt dersom politiet anmoder om bistand. Tidlig varsling om mulig behov for bistand er avgjørende for å starte nødvendige forberedelser og redusere responstiden så mye som mulig. (Kap. 3, s. 12)

NRB beskriver analyser av scenarioer innenfor 14 ulike risikoområder fordelt på tre hovedkategorier; naturhendelser (ekstremvær, flom, fjellskred, influensaepidemi, skogbrann, solstorm og vulkanutbrudd), store ulykker (farlige stoffer, skipsulykker, atomulykker og offshoreulykker) og tilsiktede handlinger (terrorangrep, sikkerhetspolitiske kriser og cyberangrep). (Kap.3, s. 13)

(NRB = Nasjonalt risikobilde).

Risikoområdene med tilhørende scenarioer dekker ikke alle utfordringer samfunnet står ovenfor, men må betraktes som et utgangspunkt for det nasjonale risikobildet. (Kap. 3, s. 13)

Det etablerte risikobildet vil være skiftende og dynamisk, både hva angår sannsynlighet og konsekvens. Trusselbildet knyttet til ondsinnede handlinger vil påvirkes av internasjonale forhold. (Kap. 3, s. 14)

Omfattende økonomiske kriser kan også ha internasjonale virkninger for kritiske samfunnsfunksjoner. (Kap. 3, s. 14)

På tross av at Forsvarets hovedrasjonale er å forsvare landet mot ekstern aggresjon eller press, blir evnen til å bidra til samfunnssikkerhet stadig viktigere. (Kap. 4, s. 27)

Alle Forsvarets tilgjengelige ressurser skal kunne bistå i sivil krisehåndtering. (Kap. 4, s. 27)

Distriktsstabene skal styrkeprodusere og sette opp avdelinger under generalinspektøren for heimevernet. Distriktsstabene inngår samtidig i den nasjonale kommandostrukturen og ivaretar i denne rollen et territorielt ansvar på vegne av sjef Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOH). Det siste innebærer ansvar for planlegging og ledelse av militær innsats i fred, krise, og krig samt planlegging, koordinering og gjennomføring av sivil-militært samarbeid. (Kap. 5, s. 41)

Det er lov om Heimevernet med forskrift til lov som gir utfyllende regler blant annet til tjenesteplikten og hvilke tjeneste heimevernsoldaten kan pålegges. Ut over den pliktige tjeneste kan heimevernssoldater pålegges tjeneste som tar sikte på å avverge eller begrense naturkatastrofer eller andre alvorlige ulykker. Det samme gjelder tjeneste, herunder vakthold og sikring av objekter og infrastruktur, som tar sikte på å avverge eller begrense anslag av omfattende eller av annen årsak særlig skadevoldende karakter, rettet mot vesentlige samfunnsinteresser. (Kap. 5, s. 45)

Politiet benytter Heimevernet når de øvrige redningsressursene er uttømt eller ikke strekker til, eller ved stort mannskaps- og utstyrsbehov. (Kap.5, s. 47)

Heimevernet har personell, ledelsesapparat og materiell tilgjengelig i et utbygd system som dekker alle deler av landet og består av 245 Heimevernsområder. Heimevernet er en lokalt forankret ressurs med kort responstid. Mannskapene er gjennomgående godt trent og utrustet, herunder har de fått trening i maktanvendelse i fredstid. (Kap. 6, s. 62)

Utvalget peker på at det nå synes å være hensiktsmessig å avklare den rettslige situasjonen ved å utrede de juridiske aspektene ved å bruke militære vakter på sivile objekter når dette sannsynligvis vil medføre kontakt med publikum. Utvalget viser til at det pågår et arbeid med ny lov om bistand fra HV til politiet, og mener at man bør bestrebe seg på å forenkle rutinene knyttet til bistandsanmodninger og gi lettere tilgang til Forsvarets ressurser. Dette bør også gjelde tilgang til objektstyrker og spesielle kapasiteter fra Forsvaret. (Kap. 7, s. 66, 67)

Og om nedsettelsen av et evt. nytt utvalg:

Utvalgets hovedoppgave er å vurdere om dagens organisering, grad av samordning og anvendelse av de tre kapasitetene er hensiktsmessig og tilstrekkelig effektiv for å ivareta de samfunnssikkerhetsmessige behov i fredstid. Dette skal sees i sammenheng med organisasjonenes oppgaver i væpnet konflikt. (Vedlegg 1, s. 76)

Dette utvalget av sitatet fra NOU 2013:5 bør tale for seg selv. I det minste for de som ikke anser demokratiet og våre demokratiske rettigheter for urørlige og urokkelige.

Den observante leser vil nå naturligvis si: ”Han motsier seg selv! Han påstår at demokratiet er en styringsform – ideell for makthaverne når det rår ro og fred blant befolkningen – men samtidig hevder han at dette demokratiet i en ”krisesituasjon” kan uthules eller feies til side. Hvis demokratiet ikke kommer med en livsvarig garanti, hva er da poenget med å henge seg opp i en grunnlovstekst?“. Godt observert!

De demokratiske rettighetene vi har i dag er resultatet av mer enn to hundre års politisk kamp, og en (stort sett) politisk og sosial fredelig situasjon. Det er rettigheter verdt å forsvare.

Det ideelle ville vært en Grunnlovsbestemmelse som konsekvent og på prinsipielt grunnlag forbød enhver bruk av militære styrker (eller utstyr) i en sivil politisk konflikt. Ikke fordi man da hadde en garanti for evig bevaring av demokratiske rettigheter, men fordi det i befolkningens bevissthet ville frata makthaverne enhver legitimitet ved bruk av militære styrker mot folket.

Derimot vil en endring av Grunnloven, slik at den direkte og åpent godkjenner bruk av militæret i en sivil konflikt, gi makthaverne en ”demokratisk legitimitet” som svekker folks politiske bevissthet og motstand mot en slik handling.

Nå vil folk med et annet politisk ståsted enn mitt sikkert hevde at jeg har lest NOU 2013:5 som fanden leser bibelen. Men hvorfor ikke innrømme fanden litt leseferdighet? Og så var det dette med å være ”føre var…”.

Audun Orstad

Dette innlegget ble publisert i krig. Bokmerk permalenken.

2 svar til Når det virkelig gjelder…

  1. Audun Orstad sier:

    I et forsøk på å unngå at ”gjestebloggen” ble for lang ( – noe den likevel ble), droppet jeg en del av konklusjonen. Her kommer den:
    Jeg er naturligvis tilhenger av at Norge har et forsvar. Men jeg ønsker et uavhengig vernepliktbasert invasjonsforsvar (jeg inkluderer kvinner i verneplikten). De viktigste årsakene er: 1/ Norge må ha mulighet til å forsvare seg. Selv om NATO har nedprioritert ”nordflanken”, og den politiske/militære situasjonen i vår del av verden p.t. ikke virker faretruende, vet vi at slikt kan endre seg. Noen ganger til og med raskt. 2/ Et vernepliktforsvar vil være en garanti mot makthavernes bruk av militære i sivile konflikter. ”Kari og Ola nordmann” som er inne til tjeneste vil ha problemer med å rette sine våpen mot familie, venner og kolleger. Dette diskuterte jeg mye med så vel menige som offiserer under min egen militære ”karriere”, og stemningen blant soldater, befal og offiserer var nokså klar (og unison) når det gjaldt dette. De ønsket ikke å bli brukt i forbindelse med indre politiske konflikter i Norge.
    Hvordan forsvaret bør ”se ut”, – hvilke våpengrener vi trenger, mannskapsantallet, utrustning og teknologi vil være viktig og nødvendig å diskutere. Men det er en diskusjon jeg håper blir initiert – fortrinnsvis av politiske partier (hva med f.eks, Rødt? Eller SV? – Det er lov å håpe…), og/eller andre organisasjoner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s