Fascismen i ulike former

(Dette er en samling av fire blogger om fascisme publisert i løpet av 2013.)

Den forunderlige fascismediskusjonen

Publisert mai 10, 2013 by

Klassekampen har hatt en del artikler med utgangspunkt i ei bok av den svenske forfatteren Henrik Arnstad med tittelen «Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia». Det har vært forunderlig lesning. Arnstad reduserer fascismens kjerne til ultranasjonalisme, og da bærer det virkelig galt av sted.

(Refusert i Klassekampen) 

Langrenn og fascisme

Boka ble anmeldt Expressen av Anita Goldman og hun tar Arnstads begrepsbruk noen vasse steg videre. I anmeldelsen Ett renad folk finner hun en klar forbindelse mellom norske bunader og norsk langrenn på den ene sida og fascismen på den andre:

«Under det tidiga 1900-talet utformade norska nationalister typiska folkdräkter som skulle bäras vid offentliga nationalistiska högtidligheter som nationaldagen 17 maj. På politiska grunder utformades urgamla och typiskt norska sedvänjor, folksagor och hantverk, som i själva verket varken var urgamla eller typiskt norska. Jag läser och minns med en rysning Jimmie Åkesson i folkdräkt när den neofascistiska rörelsen gjorde sitt inträde i vårt lands parlament.»

«Om detta med norrmän och skidor verkar som en naturlig koppling, som inget har med politik – och fascism! – att göra, så tänker man annorlunda när man läst Henrik Arnstads «Älskade fascism».»

Er det Petter Northug som har gjort Anita Goldman så bitter på norsk langrenn? Uansett viser Arnstads bok, og ikke minst Goldmans artikkel hvor galt det bærer av sted å bruke en så ensidig og ahistorisk definisjon av fascismen.

Den norske bunaden og fascismen

Nasjonalismen hadde sitt store gjennombrudd på 1800-tallet og var ideologisk drivkraft bak de anti-føydale og demokratiske bevegelsene. Den norske nasjonalismen, som ble utforma av demokrater og framskrittsvennlige folk, retta seg naturligvis mot den svenske overhøyheten. (Er det nederlaget i unionsstriden som ennå henger igjen hos vårt kjære broderfolk?) Siden bunader er nevnt, så var det et nasjonalt prosjekt som i første rekke ble ført fram av Hulda Garborg. Dels tok hun utgangspunkt i folkedrakter som allerede fantes, og dels mobiliserte hun kvinner over hele landet til å skape nye folkedrakter i tradisjonell stil. Dette var en del av de demokratiske folkebevegelsene i Norge for hundre år siden, og helt spesielt en kvinnebevegelse. Hulda Garborg var opptatt av arbeiderbevegelsen, av målsaka og av kampen mot imperialisme og barnearbeid. Hun var grunnlegger av Det norske teatret. Å knytte hennes bevegelse til fascismen markerer et intellektuelt lavmål.

Nordisk nasjonalisme

Jeg vet ikke om Arnstad og Goldman kan sitt eget lands nasjonalsang. For å friske på hukommelsen, skal jeg bare sitere et par strofer.

Du tronar på minnen från fornstora dar,
då ärat Ditt namn flög över jorden.
Jag vet att Du är och Du blir vad du var.

Med Gud skall jag kämpa, för hem och för härd,
för Sverige, den kära fosterjorden.
Jag byter Dig ej, mot allt i en värld

Og hva var så disse fornstora dar, som man her ikke bare hyller, men forsikrer om at man vil gjenreise? Det dreier seg naturligvis om 1600-tallet, da Sverige var en av de aller største krigermaktene i Europa. Anført av kong Gustav II Adolf herjet svenske krigere på det polske og det tyske slettelandet i mer enn ti år. De plyndret, voldtok og drepte for fote. Trettiårskrigen førte til at ca. 40% av innbyggerne på landsbygda og 30% av innbyggerne i byene ble drept eller døde som følge av krigen. I Pommeren sa man under Trettiårskrigen: «Kind, hüte dich, sonst kommt der Schwede». (Barn, pass deg, ellers kommer svensken.)

Massehengning under Trettiårskrigen. Les Grandes Misères de la guerre av Jacques Callot, 1632.

Richard Dybeck, som skrev den svenske nasjonalsangen, kan også ha tenkt på den nordiske sjuårskrigen. Da angrep svenske tropper Norge i 1567 og etterlot seg blant annet en nedbrent Hamar domkirke. Sarpsborg ble også satt i brann av de svenske invasjonsstyrkene.

Og Du gamla, du fria viser naturligvis også til Kong Karl XII som herjet over store deler av Europa til han med troppene sine angrep Norge i 1718. De beleiret Fredriksten festning i Fredrikshald (nå Halden), og der falt Karl XII. Dette markerte på mange måter slutten på de fornstora dar.

Denne episoden er forresten omtalt i den norske nasjonalsangen. I fjerde vers av Ja vi elsker heter det:

ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

Det Bjørnson her viser til er brødrene Hans og Peder Colbjørnsen, som ledet motstandskampen i Fredrikshald. Da de svenske styrkene var i ferd med å få et militært overtak i byen, lot brødrene sine tjenere stikke husene deres i brann. Dermed brant byen ned, og svenskene tapte sitt overtak og måtte forlate byen.

(Nå skal det sies at Bjørnson også påberoper seg Gud som en slags spesiell beskytter av Norge, når han i sjuende vers av nasjonalsangen skriver at Alt hvad fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett. Så akkurat på det punktet har de to nasjonalsangene et fellestrekk. Det overgås bare av den danske nasjonalmyten der angivelig Gud skal ha gitt det danske flagget Dannebrog til kong Valdemar Sejr under et slag ved Estland i 1219.)

Angrepskrig eller motstandskamp

Mens den svenske nasjonalismen gjennom århundrer har vært den svenske adelens og krigerkastens ideologi for å drive erobringskrig, har den norske nasjonalismen vært det nasjonale borgerskapets og småkårsfolkets ideologi for å føre motstandskamp mot slik undertrykking. At så Gustav II Adolfs landsmann Henrik Arnstad synes at det er den norske nasjonalismen som er spesielt skummel, får vi bare ta til etterretning.

Den svenske overklassen var også på nippet til å gå til ny angrepskrig i 1905 da Norge var i ferd med å bryte ut av unionen. Den viktigste grunnen til at det ikke ble noen krig, var at den svenske arbeiderklassen mobiliserte mot krigen og til støtte for Norges rett til fredelig løsrivelse. Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen fikk full støtte fra sosialdemokratiske og liberale kretser for kravet «Fred med Norge – rättvisa åt Norge!» Aristokraten og arbeiderlederen Hjalmar Branting førte an i denne kampen og gikk så langt at han i en 1. mai-tale oppfordret svenske soldater til mytteri mot offiserer som ville føre krig mot Norge. (Noe han ble dømt for.)
Det tyske overfallet på Norge og okkupasjonen fra 1940–45 førte til at den norske nasjonalismen igjen fikk spille en progressiv og anti-imperialistisk rolle. Mens det svenske kongehuset og den svenske adelen sympatiserte med Hitler, førte det norske folket en motstandskamp med livet som innsats. Igjen er det vel verdt å merke seg at at framtredende svensker som redaktør Torgny Segerstedt støttet den norske motstandskampen og kampen mot nazismen.

Men det blir noe underlig at Brantings og Segerstedts landsmann Henrik Arnstad fordømmer den norske nasjonalismen så sterkt og forbinder den med fascismen.

Frigjøringsdagen 8. mai 1945. Muttern på slottsplassen. Hun deltok aktivt i motstandskampen og var både kurér og redaksjonell medarbeider i den illegale fagforeningspressa. Foto: Oliver Steigan

Frigjøringsdagen 8. mai 1945. Muttern på slottsplassen. Hun deltok aktivt i motstandskampen og var både kurér og redaksjonell medarbeider i den illegale fagforeningspressa. Foto: Oliver Steigan

Motstand mot Europaunionen

I 1972 og 1994 sjokkerte og overrasket det norske folket den norske og europeiske eliten ved å stemme nei til norsk medlemskap i EU. I Brussel og EU-kommisjonen regnes euroscepticism som et av de fremste kjennetegnene på høyreekstremisme og fascisme. nei til salg av norge

Så der har Henrik Arnstad funnet sine partnere, ikke i Brantings og Segerstedts tradisjon, men på parti med folk som José Manuel Barroso og Herman van Rompuy, som nå gjennom Troikaen legger land etter land inn under finanskapitalens direkte diktatur. Disse herrene ser også på nasjonalisme og nasjonal sjølråderett som den verste styggedom som de i sin opphøyde visdom skal nedkjempe uten brysom innblanding fra det uopplyste folket. Journalister og forskere i EU-landa, og ikke minst i et tradisjonelt så servilt land som Sverige, er hjernevasket inn i dette tankesettet. Henrik Arnstad bare føyer seg inn i rekka.

Den nye norske nasjonalismen

I motsetning til Sverige har ikke Norge vært noen krigerstat, og norsk nasjonalisme har i all hovedsak vært uttrykk for kamp mot undertrykking. Til nå! Fra 1990-tallet har Norge i stigende grad blitt et land som i likhet med Sverige i gamle dager sender soldater for å krige i fremmede land for imperialistiske og kolonialistiske interesser. Anført av den rødgrønne regjeringa ser vi nå opptakten til en hyllest til norsk militarisme som vi stort sett har vært spart for tidligere. De har kuppet frigjøringsdagen for å gjøre den til NATOs krigsdag og feiring av norske styrkers krigføring i Kosovo, Afghanistan og Libya. Norge har langt igjen til vi tar igjen Sverige i utenlandsherjinger, men det er tradisjonen til Karl XII og Gustav II Adolf våre ledere nå vil føye oss inn i.

Den forunderlige fascismediskusjonen (del 2)

Publisert mai 14, 2013 by

Den svenske forfatteren Henrik Arnstad har i boka «Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia» redusert fascismens kjerne til ultranasjonalisme. Det er historisk ukorrekt og det fører svært galt av sted.

Del 1 av denne artikkelen leser du her.

(Refusert i Klassekampen)

Den italienske fascismen

Fascismen som ideologi og program oppsto i Italia, og det er fullt mulig å studere fascismens dokumenter, erklæringer og praksis for å se hva  den sto for, og det er ikke riktig å redusere den til ultranasjonalisme. (Ultranasjonalismen var normen og ikke unntaket blant de imperialistiske statene på den tida.)

Ordet fascisme er avledet av fasces, som var et maktsymbol i Romerriket. Det var et

Partisymbolet til Mussolinis parti, Partito Nazionale Fascista

knippe av kjepper bundet sammen med ei øks. Kjeppene symboliserte embetsmannens rett til å utøve piskestraff. Øksa symboliserte dødsstraffen.

Dette viser i hvor stor grad autoritet og vold er sentrale for fascismen. Benito Mussolini mente at mens det nittende århundre hadde vært sosialismens og liberalismens århundre, så skulle det tjuende århundre være århundret til den totalitære og voldelige staten.  Samfunnet skulle være militarisert.

Mussolini erkjente at fagforeningene hadde spilt en viktig historisk rolle, men i fascismen skulle klassekampen erstattes av klassesamarbeid. Arbeidere, sjefer og eiere skulle organiseres i korporasjoner ovenfra og ned. Disse korporasjonene skulle igjen underordnes den autoritære fascistiske staten. Fagforeninger utenom korporasjonene skulle forbys.

Den fascistiske staten skulle være altomfattende og ta seg av alle sider ved livet til undersåttene, alt fra det åndelige til idrett, kultur, arbeid og økonomi. Samfunnsborgerne hadde å vise disiplin og lydighet. Til gjengjeld ville den fascistiske staten være en sosial stat, som sørget for velferd, skolegang, boliger, helsevesen og så videre.

Mussolini ville gjenreise Romerrikets storhet, og det er lett å se i alle symbolene og proklamasjonene. I dette inngikk det også en revansjisme for å gjenerobre områder som Italia hadde tapt i historias gang, som den franske rivieraen inkludert Nice, Korsika, Ticino i Sveits, Dalmatiakysten i Jugoslavia, Malta pluss en del til. I denne forstand var fascismen ultranasjonalistisk, men dette trekket skiller den ikke fra annen imperialisme i samtida. (Husk at på denne tida hersket Storbritannia over store deler av verden, og så på det som sin naturlige rett.)

I familiepolitikken var fascismen sterkt patriarkalsk. Kvinner fikk statlig støtte til å være hjemme og føde barn.

Fasistisk modernisme: Casa del Fascismo, Como.

Fasistisk modernisme: Casa del Fascismo, Como. Foto: Pål Steigan

Oppsummert noen hovedpunkter ved fascismen:

  • Den autoritære, voldelige og militariserte staten
  • Klassesamarbeid i stedet for klassekamp
  • En korporativ stat med en sammensmelting ovenfra mellom staten og næringslivet
  • En patriarkalsk og altomfattende stat
  • Førerprinsippet, Mussolini så seg i rollen som en romersk keiser, Il Duce, fyrsten
  • Modernisme og futurisme, fascistene så på seg sjøl som en morderniserende kraft
  • En patriarkalsk familie, anti-homofili
  • Revansjistisk, imperialistisk, nasjonalistisk og rasistisk
  • Anti-demokratisk
  • Anti-liberalistisk
  • Anti-sosialistisk
  • Anti-kommunistisk

Fascismen var et svar på klassekonfliktene i samtida. Det var en mulig løsning på kapitalismens problemer. For å slå ned klassekampen og hindre en sosialistisk revolusjon og samtidig revitalisere den italienske kapitalismen, fant fascismen løsninga i en korporativ, altomfattende og autoritær stat.

Henrik Arnstad sier til Klassekampen at «- Fascismen er en utpreget middelklasseideologi.» Dette er så upresist at det blir helt feil. Fascismen var først og fremst til fordel for de store kapitalistene i industrien og de store jordeierne, latifundistene. Det var ingen tilfeldighet at Italias største industrikapitalist Giovanni Agnelli (FIAT) var en sterk tilhenger av fascismen og sørget for å profittere på den.

Det man kan si er at fascismen svarte på småborgerskapets redsel for krisa og for arbeiderbevegelsen, og at det derfor utgjorde et massegrunnlag for fascismen. Men fascismen var en ideologi for storkapitalens uinnskrenkede og voldelige diktatur.

I sitt opprinnelige manifest tok fascistene også opp progressive saker, som stemmerett for kvinner, minstelønn, førtitimers uke og lavere pensjonsalder. Til å begynne med fantes det også ei gruppe med fascistiske feminister, men de ble fort marginalisert. Fascismen var opprinnelig ikke spesielt anti-semittisk. Fem framtredende jøder var blant partiets første medlemmer, og grupper av jøder var også med på den fascistiske marsjen mot Roma i 1922. Fascisten Italo Balbo, som ble generalguvernør over det erobrede Libya, var prinsipiell motstander av de anti-jødiske lovene som ble innført med Mussolinis allianse med Hitler. Fra siste halvdel av trettiåra var den italienske fascismen utvetydig anti-semittisk.

Da Italia erobret Libya ble svært mange muslimer drept, men siden forsøkte fascistene å etablere et godt forhold til islam. Staten bygde moskeer og da Mussolini besøkte Libya i 1937, erklærte han seg som Islams beskytter og lot seg overrekke et sverd («islams sverd») som skulle symbolisere dette. Muslimer ble oppmuntret til å slutte seg til fascistpartiet. Italia rekrutterte 30.000 muslimer som sloss på aksemaktenes side i Nord-Afrika.

musse protector of islam

Benito Mussolini i Tripoli i 1937 da han lot seg utrope til «Islams beskytter» og som symbol på dette fikk ovverrakt «Islams sverd».

Fascismen var også et svar på konfliktene i Italia. (På kapitalistisk grunn, naturligvis.) Gjennom Il Risorgimento, Italias samling i 1861, hadde man «skapt Italia, men det gjensto å skape italienere». Det var store regionale forskjeller, landet var tilbakeliggende på mange områder, det manglet skolegang, helsevesen og lovverket var så som så. Fascismen stilte seg som oppgave å løse disse problemene samtidig som man holdt arbeiderklassen nede og deporterte og drepte sosialister og marxister.

Arven etter fascismen

Fascismen døde ikke i 1945, og i Italia etablerte Mussolinis tilhengere i 1946 det fascistiske partiet Movimento Sociale Italianosom var et støtteparti for utallige kristelig-demokratiske regjeringer. Det var Italias fjerde største parti i en lang periode. Mange av fascistenes ideer er også videreført av andre. Den moderne kapitalistiske staten er for eksempel både basert på korporativisme og forbud mot klassekamp, uten at man kan kalle den fascistisk av den grunn.

Kapitalismens krise og fascismen

Fascismen var liksom nazismen i Tyskland et autoritært svar på den daværende krisa i kapitalismen. Dagens kapitalisme er oppe i ei krise som antakelig er mye verre, og som kan se ut til å vare veldig lenge. I dag finnes ikke det småborgerskapet som fascistene kunne bruke som massegrunnlag mot arbeiderbevegelsen. Kapitalismen er blitt enormt mye mer konsentert og monopolisert. Derfor ser vi at dagens kapitalisme henter verktøy fra fascismens verktøyskuff. Vi ser:

  • Imperialistisk krigføring som en permanent tilstand
  • Militarisering av samfunnet
  • Økninga av den voldelige undertrykkinga
  • Innskrenkning av de liberale, demokratiske rettighetene (Patriot Act et al.)
  • Hel eller delvis opphevelse av det parlamentariske demokratiet til fordel for en ikke-valgt elite (Hellas, Kypros osv.)
  • Rasisme

I dagens Europa er foreløpig den ikke-valgte europeiske eliten med EU-kommisjonen og Troikaen i spissen en større trussel mot demokratiet enn svartskjortene på høyre fløy.

Dagens kapitalisme har ikke hatt noen grunn til å revitalisere enkelte andre sider ved fascismen, som førerprinsippet, ettpartisystemet og uniformeringa. Derimot ser vi at disse ideene finnes i rikt monn i diverse reaksjonære bevegelser som viderefører et større spekter av det fascistiske tankegodset. Skulle kapitalismen trenge dem, så er de der.

Det muslimske ekstremhøyre

Publisert mai 20, 2013 by

For kort tid siden sirkulerte det en plansje på internett. Den skulle angivelig vise hvor farlig det fascistiske høyre er i Europa. Men så man nærmere på den, viste det seg at plansjen var ganske merkelig. På toppen av lista tronte Norge og Sveits som land der fascismen står sterkt – langt foran land som Hellas og Ungarn der fascistliknende grupper sitter i parlamentet og der innvandrere bankes opp regelmessig av fascistiske bander. Hva var dette?

Kilde: Al-Jazeera

Plansjen var satt sammen av Al-Jazeera, og når man så nærmere på den, viste det seg at grunnlagsdataene var upålitelige. Det som gjør at Norge kommer på topp av lista er at man har regnet FRP som et ekstremt høyreparti. Ikke det at jeg har noen sans for det partiets politikk og ideologi, men å likestille det med Jobbik i Ungarn og Gyllent daggry i Hellas er simpelthen ikke riktig. FRP er i dag et sentrum-høyre-parti, mens de to nevnte partiene er reine fascistpartier.

ytrehoyre

Plansjen er fra Al-Jazeera, men den er klipt sammen for å ta mindre plass.Som man ser: Norge er mest ekstremt.

Ser man nøyere på kriteriene, så ser man at euroscepticism er ett av dem, sammen med nasjonalisme og motstand mot innvandring. Er du negativ til EU, så står du i fare for å bli definert som ytre-høyre. Er du dessuten tilhenger av nasjonal sjølråderett, så har du treff på to av tre. Og skulle du i tillegg være mot Schengen, så har al-Jazeera konklusjonen klar: da tilhører du det  ekstreme høyre i Europa.

(Les også Den forunderlige fascismediskusjonen og Den forunderlige fascismediskusjonen (2) )

Feil kriterier

Det er EU-kommisjonen og folk som Thorbjørn Jagland som har definert motstand mot deres overnasjonale og anti-demokratiske prosjekt som ultrahøyre. Dette er en hersketeknikk som eliten i Brussel bruker for å stemple alle og enhver som ikke slutter opp om planene om å gjøre Europa til en overnasjonal superstat som kan konkurrere på verdensmarkedet med USA og Kina. Det er de som har definert de fire frihetene som sjølve grunnmuren i det europeiske prosjektet, altså fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Dette er kapitalens prinsipper og ikke arbeiderklassens. Dette er instrumenter for å ødelegge lokalt næringsliv til fordel for store multinasjonale kjeder. Det er verktøy for å rive ned faglige og sosiale rettigheter og tvinge arbeiderklassen til å være med på et kappløp mot bunnen.

Og hva med Al-Jazeeras egen bakgård?

Al-Jazeera eies av Qatar, et av de mest autoritære og diktatoriske regimene i verden. Qatar er et av verdens rikeste land og bruker en del av rikdommen til å sponse de mest ytterliggående, de mest voldelige og brutale terroristene i verden, jihadistene i Libya, Mali og Syria. Nyhetskanalen har mange interessante nyheter, men med slike eiere er det ikke å forvente at den vil være den skarpeste kniven i skuffen når det gjelder å rapportere og analysere det ekstreme islamske høyre.

Det islamske ekstremhøyre, finnes det?

Saudi-Arabia og Qatar bruker hundrevis av millioner dollar på å spre sin svært spesielle versjon av islam, nemlig wahhabismen. Dette dreier seg ikke bare om misjon i vanlig forstand. Dette handler om politikk, og det handler om imperialistiske økonomiske interesser. De autokratiske og reaksjonære oljeregimene bruker religionen som brekkstang for sine egne økonomiske og maktpolitiske interesser.

Folk får nå tro hva de vil, hvis de bare lar andre gjøre det samme. Jeg skal ikke blande meg inn i de teologiske diskusjonene. Men i det øyeblikket religionen begrunner politiske krav, paroler og strategier, er jeg og enhver annen fullt meningsberettiget.

sufi2Ikke helt jihadi: En sufi, vinkrukka og skjønnheten. Miniatyr på kamelbein, Iran.

Noen av verdens fineste vitenskapsfolk, filosofer og kunstnere har bekjent seg til islam. Jeg har beundret den muslimske kunsten i Córdoba, Granada, Istanbul og Esfahan. Jeg har med stor glede latt meg inspirere av humanistiske muslimske filosofer som Ibn Rusjd eller diktere som Ibn Al-Arabi, Hafez, Saadi og Omar Khayam. De store muslimske matematikerne og astronomene lyser fortsatt på vitenskapens stjernehimmel, som de stjernene de studerte og satte navn på. Men jihadistene som brenner bøker og helligdommer og myrder for fote har like lite felles med disse intellektuelle gigantene som Mussolini hadde med Leonardo da Vinci.

Wahhabistene og jihadistene står for et menneskesyn og en samfunnsmodell som i ett og alt tramper på og håner det beste i den muslimske kulturen. Det lar seg ikke gjøre å forene Rumis budskap om at kjærligheten er universets drivkraft med holdningene og handlingene til Mokhtar Belmokhtar.

Hvis vi ser på hva slags politikk jihadistene står for i teori og praksis, er det ikke så vanskelig å plassere dem. Det er nyanseforskjeller dem i mellom, og noen er enda mer ekstreme enn andre.

Hovedprinsipper

IslamNet i Norge viser til Haitham al-Haddad og Zakir Naik som sine ideologiske forbilder. Dette er ekstreme politiske predikanter. I Storbritannia finnes det en hel rekke ekstreme islamister som står for mer eller mindre det samme. De bruker vekkelsen som metode, men budskapet deres er først og fremst politisk.

Dette er mer eller mindre felles tankegods for det muslimske ekstremhøyre.

Ekstrem praksis

Hvis vi ser på hva forbildene til det muslimske ekstremhøyre foretar seg, så er det terror, massakrer, bokbål og brutal undertrykkelse. Dette rammer aller mest andre muslimer i land som Mali, Libya, Syria, Irak og Pakistan. Nylig utstedte Salafi Sheikh Yasir al-‘Ajlawni en fatwa som erklærte at det er tillatt for jihadister å voldta vantro kvinner.

Likhetstrekk med fascismen

Det politiske programmet deres og det menneskesynet det representerer har mye til felles med fascismen, som jeg behandlet i forrige artikkel. Det gjelder særlig:

  • Ønsket om en voldelig og totalitær stat.
  • Motstanden mot de liberale frihetene og demokratiet.
  • Hatet mot annerledes tenkende.
  • Motstand mot marxisme og klassekamp.
  • Det patriarkalske synet på familien.
  • Rettferdiggjøring av angrepskrig for å nå sitt mål.
  • I mange tilfeller vil det islamske ekstremhøyre og fascistene finne hverandre i synet på jødene.

Men det finnes også markante forskjeller:

  • Fascismen er modernistisk og i prinsippet tilhenger av vitenskap, mens det islamske ekstremhøyre er anti-vitenskapelig og anti-moderne.
  • Sjøl om også fascismen er kvinnefiendtlig, er den ikke så ekstrem som det ytterliggående muslimske høyre.
  • Fascismen var (og kan bli) en løsning på den moderne kapitalismens krise. Det muslimske ekstremhøyre kan ikke tilby noe sånt, men passer derimot ypperlig til de hegemoniske og ekspansjonistiske planene til autokratier som Saudi-Arabia og Qatar. De kan også være et nyttig redskap for å splitte arbeiderklassen etter religiøse og kulturelle skiller.
  • Imperialismen oppfatter tydeligvis jihadistene som verdifulle redskaper, og vi ser svært ofte at imperialismen allierer seg med det muslimske ekstremhøyre. (Libya, Syria, Afghanistan, Irak osv.) Vesten, inklusive Norge, er nært alliert med sponsorene til det muslimske ekstrem-høyre, nemlig Saudi-Arabia og Qatar.

På en høyre-venstre skala er det ingen tvil om hvor denne typen ekstrem islamisme befinner seg. Det er en fascistliknende ideologi og politikk som bare kan kalles ekstrem-høyre.

Arbeiderklassen er midt oppe i en svært vanskelig kamp mot internasjonal storfinans og i mange land har arbeiderklassen allerede tapt posisjoner og rettigheter som det har tatt generasjoners kamp å kjempe fram. Det arbeiderklassen trenger i denne situasjonen er enhet på tvers av nasjonalitet, kultur og religion. Det vil være til stor skade for arbeiderklassen om det muslimske ekstremhøyre og/eller det tradisjonelle fascistiske høyre vinner fram. Derfor må disse retningene avsløres og bekjempes.

Oppdatering 23.05.2013:

Profetens Ummah støtter morderne i London. På Facebook-sidene sine bedriver de rein hyllest til mennene som slaktet en soldat i sivil. En ekstrem islamist bosatt i Oslo skriver: «Kvalmt å lese at noen muslimer kan ta avstand fra en så vakker handling som broren i London utførte på en skitten kaafir, må Allah gi oss flere slike løver som terroriserer kuffar, for kuffar forstår ingen annen språk enn dette.»

Dette illustrerer min kritikk av det muslimske ekstremhøyre og viser at det også finnes i Norge, hvis noen skulle ha trodd noe annet.

En fascist på Oslo-besøk

Helgen 30. september–1. oktober hadde Oslo besøk av en høyreekstremist fra Storbritannia. Han er kjent for å stå for et hatbudskap og rettferdiggjøre drap på annerledestenkenede mennesker. Av en eller annen grunn var det ingen som demonstrerte mot hans ekstreme holdninger. Er det fordi han kamuflerer den fascistaktige ideologien sin med islamske fraser?

Hatprofet som oppfordrer til drap

Abu Usamah at-Thahabi var gjest hos Islam Net og holdt vekkelsesmøte på hemmelig sted i Oslo. Han er en av de mange hatprofetene med base i Storbritannia og det politiske budskapet hans er svært ekstremt:

“Vi hater kuffar (de vantro)”

“Det er forbudt for muslimer å gifte seg med ikke-muslimer.”

“Straffen for utroskap er å bli steinet til døde. Straffen for sex før ekteskapet er hundre piskeslag.” “Ansvaret for utroskap ligger på kvinnens skuldre fordi det er hun som har det siste ordet.”

“Selv om kvinnen får seg en universitetsgrad, er intellektet hennes ufullstendig, mangelfullt. Hormonene hennes gjør at følelsene hennes tar overhånd. Det tar to kvinnelige vitner for å stå likt med en manns vitnemål.”

“Praktiserer du homoseksualitet med menn? Ta den homoseksuelle mannen og kast ham utfor klippen.” “Homoseksuelle og lesbiske begår den største synd. Profeten sa: “Drep den som gjør det!”

“Hvis jeg sier at homoseksuelle er perverse, skitne hunder som bør myrdes, så er det min ytringsfrihet, ikke sant?”

“Frafall fra islam skal straffes med døden!”

“Muslimer skal ikke være tilfreds med å leve under andre lover enn total sharia. Vi ønsker å avskaffe menneskeskapte lover.”

Fahad Qureshi hevder at Abu Usamah er feisitert. Men sannheten er nok at Abu Usamah mener akkurat dette.

Blodig alvor

Abu Usamah propaganderer altså en ekstremt kvinne- og menneskefiendtlig ideologi. Han rettferdiggjør drap på homofile, “utro” kvinner og frafalne muslimer. Og han sier at de som begår slike drap har Allahs velsignelse for det. Han sier at muslimer skal hate “de vantro” og han går inn for å erstatte lovene i Vesten, deriblant Norge med “total sharia”.

I sitt innhold ligger Abu Usamahs budskap svært nær en ekstrem fascisme, med den forskjellen at han er kanskje enda mer kvinnehatende enn fascistene.

I likhet med Anders Behring Breivik rettferdiggjør han drap på politiske motstandere (for eksempel “frafalne”) som metode.

Og det finnes dem som følger hatprofetenes paroler. Da en britisk soldat ble myrdet på gata i London av en islamist ble Facebook-sida til Profetens Ummah fylt opp av innlegg som dette: “Kvalmt å lese at noen muslimer kan ta avstand fra en så vakker handling som broren i London utførte på en skitten kaafir, må Allah gi oss flere slike løver som terroriserer kuffar, for kuffar forstår ingen annen språk enn dette.”

Hardest rammer dette kvinnene. Det er en kjent sak at det begås et visst antall “æresdrap” mot kvinner som på en eller annen måte pådrar seg patriarkenes vrede. De som begår slike drap er egget til det av folk som Abu Usamah og hans likesinnede.

Banaz og Deeyah Khan

En modig kvinne som har tatt opp kampen mot de kvinnefiendtlige patriarkene er Deeyah Khan. Hun forteller sjøl at det gikk så langt at hun gjentatte ganger ble truet på livet og til slutt måtte rømme fra Norge fordi ingen var i stand til å beskytte henne.

Deeyah ble nylig belønnet med Emmy-prisen for beste dokumentar for filmen Banaz – en kjærlighetshistorie. Dette er en brannfakkel mot kvinnehat og kvinnedrap, og det har krevd et stort personlig mot å lage den filmen. Filmen viser at drapstruslene mot kvinner og frafalne er høyst reelle. Men får filmen noen politisk virkning i Norge, eller skal hatprofetene fortsatt få lov å agitere for drap, uten å møte politisk motstand?

Islam Net en høyreekstrem organisasjon

Islam Net driver en systematisk indoktrinering av unge muslimer i denne hatideologien. På nettsidene sine sier de at deres forbilde er en viss Zakir Naik. Og på møtene sine inviterer de folk som Haitham al Haddad.

Dette er høyreekstreme politiske predikanter. I Storbritannia finnes det en hel rekke ekstreme islamister som står for mer eller mindre det samme. De bruker vekkelsen som metode, men budskapet deres er først og fremst politisk.

Islam Net er ingen religiøs organisasjon. Islam Net er en politisk organisasjon som bruker islam til å begrunne en høyreekstremistisk politikk. Organisasjonen kaller seg sjøl fundamentalistisk og ekstremistisk, og er sannsynligvis den største høyreekstremistiske organisasjonen i Norge. De har etter egne opplysninger 2000 betalende medlemmer og 20.000 følgere på Facebook.

Venstresida og feministene tause

Så skulle man vente at venstresida, feministene og de homofiles organisasjoner ville reise en kamp mot dette politiske budskapet. Men den gang ei. De eneste som har vært krystallklare i sin kritikk er Anti-rasistisk senter ved Shoaib Sultan og Rune Berland Steen.

Audun Lysbakken gikk ut med en skarp kritikk mot Hatham al-Haddad sist vinter og i en diskusjon på radio klarte han å avsløre det reaksjonære ideologien som Fahad Qureshi propaganderer. All ære til Lysbakken for dette.

Men hvor er de andre? Hvordan kan feministene godta at slikt ekstremt kvinnehat spres i Norge uten å ta opp kampen mot det?

IslamNets versjon

Fahad Qureshi svarer Anti-rasistisk senter og sier at de ikke er ekstremister. Beviset hans for denne påstanden er betegnende nok. Han forteller at han spurte en stor forsamling på Islam Nets «fredskonferanse» i vår:

Hvor mange av dere er vanlige sunnimuslimer, ikke ekstremister eller radikaler? Så å si hele salen strakk hånden i været! Jeg spurte: Hvor mange er enige om at straffene som er foreskrevet i Koranen og av Profeten Muhammed (fvmh); om det er dødsstraff, steining for utroskap eller hva enn det er, så lenge det er fra Gud og Hans Sendebud, er det den beste mulige straffen for hele menneskeheten som bør bli praktisert i verden? Hele salen rakk hendene i været!

Så Qureshis forsvar for at Islam Net går inn for steining for utroskap og så videre er at hans tilhengere hevder å være moderate, samtidig som de går inn for dette!

Ytringsfrihet

Islam Net påberoper seg ytringsfrihet, og det bør de ha. Det bør riktignok problematiseres at de holder møter der talere propaganderer for drap. Men ellers bør Islam Net ha lov til å spre sin reaksjonære propaganda. Men de bør ikke få gjøre det uten kamp og motstand. Universitetet i Oslo har nektet å godkjenne IslamNet som en studentforening og har nektet dem lokaler under henvisning til deres diskriminerende politikk. Det har Universitetet all rett til å gjøre.

Sjøl om Islam Net skal ha ytringsfrihet, er det ingen grunn til at de eventuelt skulle motta offentlig støtte. Jeg vet ikke hvordan de finansierer virksomheten sin, men dersom den skulle være finansiert av for eksempel Qatar eller Saudi-Arabia, kan det hende at de bryter straffelovens paragraf 97.

Men viktigst av alt er at den høyreekstreme islamismen til Islam Net og deres importerte hatprofeter blir avslørt og bekjempet med politiske midler.

Det finnes også heldigvis mange andre stemmer, for eksempel:

Islam, min fortolkning.

Jenter uten hijab får juling.

 

Dette innlegget ble publisert i Miljø. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Fascismen i ulike former

  1. ingar marheim sier:

    Jeg er enig med deg,og har blitt skeptiker til Islam,og din analyse når det gjelder Eu,at søta broder i Øst og venstre siden der definerer Norge som Nasjonalistisk er ikke noe nytt,de ut vannet Marxsismen og gikk høgre ut,jeg lå på sykehus i Dubai der kom det en kvinne som misjonerte for spredning av Iselam,og hvor jeg fikk løpeseddel til støtte for Islam,og økonomisk hjelp til bygging av mosker,den gang bodde jeg i Sverige,jeg sa jeg var ateist og hva det innebar,Men jeg lovte og gi det til en troende muselim i Sverige og det blev gjordt,at de driver misjonering vet jeg,,og jeg vet at relgionen sitter langt inne som pietist Norge,også i den delen som kaller seg moderate.Hva Jagland prøver på med Eu og forholdet til Norge er jo klart det så vi gjennom fredspris til Eu,Historien er vel at tanken begynte der med Stål-union mellom Tyskland og Frankrike,handel og økonomi,og krigen på Balkan taler vel sitt klare språk,og gå inn og selge seg med Parollen Vakna Eu er det største sviket mot eget land,og arbeider klassen og i den smala satt de fleste feminister,og styrte og stelte

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s