Sulten er tilbake i Italia

I følge offisielle tall er det nå 4,1 millioner italienere som ikke har nok mat og er avhengige av hjelp for å ikke sulte. Fra 2012 til 2013 er tallet økt med 10%, og fra 2010 til i dag er det blitt 1,3 millioner flere som trenger matbidrag for å klare seg. Det er en økning på 47%. Sulten, som skulle ha vært utryddet en gang for alle, er tilbake i en av verdens ti største økonomier. Italia, renessansens, kunstens, designens og motens Italia, er i fritt fall. Og den politiske kasten er bare opptatt av å berge sine egne privilegier.

Gullalderen slutt for lenge siden

Italia kom ut av annen verdenskrig som et fattig land med veldig store problemer, men gjennom femti- og sekstitallet gjorde landet enorme framskritt og ble verdensledende innen film, design og mote. Imponerende autostradaer ble bygd på rekordtid, bilindustrien var både Fiat cinquecento og Ferrari. Italia markerte seg innen naturvitenskapene og som industrinasjon. Italiensk vin og italienske håndverksprodukter ble ensbetydende med kvalitet og det gode liv. Men selv om italiensk vin antakelig er bedre enn noensinne, er dette bildet forlengst foreldet.

Dårligere enn noen gang siden Italias samling

Alle de økonomiske varsellampene blinker rødt for Italia. Industrien og bruttonasjonalproduktet ikke bare stagnerer, men faller. Ikke noen gang siden Garibaldis rødskjorter samlet det meste av Italia i 1860 har landet hatt så dårlig vekst.

20130926_italy

Som figuren viser hadde Italia høye vekstrater både før første verdenskrig og i årene etter annen verdenskrig. Men etter innføringa av euroen (2002) har det stort sett bare gått én vei: nedover. Og nå faller til og med bruttonasjonalproduktet!

Euroen en katastrofe

Euroen var et prestisjeprosjekt for den europeiske eliten. Der Spiegel publiserte i 2012 dokumenter som viser at tyske, franske og andre toppolitikere i EU-landa var fullstendig klare over at euro-prosjektet bygde på for dårlige forutsetninger. De satt med tall og utredninger som viste dette klart. Når de likevel gikk inn for det, var det fordi det tjente deres egne politiske spill, blant annet Helmut Kohls ønske om gjenvalg.

For Italia og italiensk industri ble prosjektet en ulykke. Det første den vanlige italiener på piazzaen merket var at prisene ble doblet nesten over natta. En espresso, som før kostet 600 lire, kostet plutselig 60 cent, det dobbelte av hva vekslekursen mellom lire og euro skulle tilsi. Men lønningene fulgte naturligvis ikke med. Det industrien merket var at italienske produkter plutselig ble mye dyrere i eksportmarkedene.

Italy industry

De siste par åra har det gått fra ille til verre. Industriproduksjonen har falt hver eneste måned siden annet kvartal 2011. Finanseksperter sier at euroen kanskje er 30–40% overvurdert i forhold til dollar. Italia og andre søreuropeiske land er lenket til en tyskdominert euro, som de ikke har styrke til å tåle.

Italias bilproduksjon var en gang blant de største i verden. I 1990 lå landet på en god femteplass. I 2012 var landet falt til 21. plass, rett bak Slovakia og Argentina.

biler_edited-1

Bilproduksjonen i Italia ligger på 31% av hva den var i 1990. Og siden 2008 er tallet på nyregistrerte biler falt med 45%!

rating

Rett for konkurs

I november 2011 gikk rentene på italienske statsobligasjoner rett til værs og nådde et nivå som landet ikke ville være i stand til å betjene. Berlusconi, som da var statsminister, lekte med tanken om å ikke betale gjelda. Tyskland og Den europeiske sentralbanken godtok ikke dette og etter to dramatiske døgn var Bunga-bunga Berlusconi avsatt. Finanskapitalens egen mann, Mario Monti, ble satt inn som statsminister for å sørge for at Italia skulle betale gjeld og sikre bankenes interesser. Mario Monti var internasjonal rådgiver i Goldman Sachs og rådgivende styremedlem i Coca Cola Company. Goldman Sachs er en av de største forretningsbankene i verden, og tilbyr sine kunder spekulasjon med høy risiko. Banken var en av de mest sentrale finansaktørene bak den velkjente subprime-spekulasjonen som utløste finanskrisa i 2008.

Til å begynne med hadde folk håp om at Monti ville rydde opp i en skakkjørt økonomi og i det politiske kaoset, men de fikk fort merke at det var de som måtte betale. Hans mest upopulære tiltak var innføringa av eiendomsskatten IMU. Den ble tyngst å bære for dem med dårlig råd. Ta vår lille landsby, Tolfa. Mange her eier både to og tre leiligheter. Det kommer av at familiene har krympet fra 10 til ett barn på to generasjoner, slik at folk har arvet leiligheter. De har stort sett blitt stående tomme, men folk har sett på dem som en slags garanti for alderdommen, særlig nå som pensjonene faller. Men så blir de skattlagt, og det ganske tungt. Alle vil selge, og det finnes ikke kjøpere. Dette er en hovedforklaring på at Berlusconi klarte å vinne nesten hver fjerde italienske stemme i valget i 2012. Hans viktigste valgløfte var å betale tilbake IMU. Siden hans parti, Popolo della Libertà, er garantist for regjeringa til statsminister Enrico Letta, har regjeringa ikke klart å videreføre skatten, og har derfor heller ikke klart å balansere budsjettet sitt.

Gjeldskrisa fortsetter

Til tross for at Italia stort sett har gjennomført de nedskjæringene som Troikaen har forlangt, fortsetter Italias gjeld å stige.

Italy debt

I forhold til bruttonasjonalproduktet ligger gjelda nå 23% høyere nå enn da finanskrisa brøt ut i 2008. Det blir spesielt ille fordi veksten går den andre veien:

Italy gdp

Bortsett fra et lite blaff i 2010 da veksten kom opp i 2%, så har Italia stort sett hatt fallende bnp etter finanskrisa. Økende gjeld og fallende bnp, det er en livsfarlig cocktail.

Et sentralt problem for Italia er at kapitalen har gått til investeringsstreik. Det investeres ikke. Og det kommer av at profittraten i Italia faller som en stein.

Og med alt dette øker naturligvis arbeidsløsheten. Den er doblet siden 2008:

Italy unemployment

Sulten er tilbake

Jeg kjenner folk i Italia på min egen alder som har opplevd sult i barndommen. Ingen har trodd at den skulle vende tilbake igjen, men nå er den her. Coldiretti,  Italias største landbruksorganisasjon sier altså at over 4 millioner italienere ikke har nok å spise, og at tallet øker med 10% i året. 9,5 millioner italienere lever i fattigdom. Verst er det i Sør-Italia, Il Mezzogiorno, der fattigdommen er svært utbredt. Det statistiske sentralbyrået i Italia, Istat, melder at Basilicata (28,3%) og Sicilia (27%) topper lista over fattigdom i landet.

Men politikerkasten velter seg i penger og goder

Italia holder seg med verdens best betalte parlamentarikere. Mario Monti avslørte at månedslønna til en italiensk parlamentariker var 120.000 kroner, skyhøyt over de fleste av deres kolleger i Europa. Dessuten har representantene i Palazzo Madama, som Senatsbygningen heter og Palazzo Montecitorio, der deputertkammeret holder til, en masse frynsegoder.

  • Gratis reiser i hele landet og i tillegg 10.000 kroner i måneden til udokumenterte reisekostnader.
  • Skattefri bolig i Roma, sjøl om de skulle ha en bolig der fra før.
  • 30.000 kroner til sekretærhjelp i måneden, sjøl om de velger å ikke bruke sekretær.
  • Daglige måltider på gourmetrestauranter for noen få euro.
  • Politieskorte til og med for familiemedlemmer, selv på privat reise.
  • Full statspensjon er opptjent etter bare en periode i parlamentet.
  • En endeløs liste av gratisbilletter, kjemperabatter og andre privilegier.

Og parlamentarikerne på den såkalte «venstresida» er like ille som dem på høyre side. De kalles bare La Casta Politica, politikerkasten, og folk sier om dem: Sono ladri tutti – de er tjuver alle sammen!

Fra denne kasten kommer ingen fornyelse

Stagnasjonen og nedgangen i Italia er ikke bare en del av den globale kapitalistiske krisa, den forsterkes av et pill råttent og fullstendig udugelig politisk system.

Men mafiaen vokser og blomstrer

I hele etterkrigstida har mafiaen vært en del av den politiske kabalen i Italia. Det spesielle forholdet mellom organisert kriminalitet og politikk ble grunnlagt av de amerikanske militærstyrkene som invaderte Sicilia. De etablerte et samarbeid med mafiabossen Lucky Luciano i USA for at hans folk på Sicilia skulle hjelpe de amerikanske invasjonsstyrkene. Dette gjorde det mulig for mafiaen å bygge seg opp til en styrke de ikke hadde hatt før. Mafiaen ble også et viktig redskap for å bekjempe kommunistene og styrke kristelig-demokratene. Denne forbindelsen mellom mafiaen og staten har vart til denne dag.

Før var det Cosa Nostra på Sicilia som var den ledende mafiaorganisasjonen, men i den seinere tida har Ndrangheta fra Calabria (tåen på støvelen) seilt kraftig opp. ‘Ndrangheta er ikke lenger et lokalt fenomen i Italias mezzogiorno. Denne mafiaen er blitt en nasjonal og internasjonal aktør på et helt annet nivå. Den er djupt infiltrert i Nord-Italia der de investerer i industri- og byggebransjene. Italienske anti-mafia-myndigheter regner med at organisasjonen har en omsetning på minst 3% av Italias BNP, altså ca. 55 milliarder € eller 440 milliarder kroner, og den har etablert filialer i mange land, blant annet i Tyskland, Nederland og Storbritannia.

Landbruksorganisasjonen Coldiretti bruker begrepet agromafia på de mafiaorganisasjonene som har tatt kontroll over deler av den italienske matvareproduksjonen og matvareomsetninga. I følge dem har agromafiaen profittert grovt på krisa, og bare fra 2012 til 2013 har omsetninga deres økt med 12%. Men de står også bak omfattende svindel med matvarer, og denne delen av virksomheten deres har økt med vanvittige 170% på et år.

Hva er løsninga?

Her om dagen ble jeg stanset på piazzaen av ei gruppe gamle menn. De sa til meg: – Dette landet gå til helvete. Hva mener du vi skal gjøre?

Jeg svarte: – Det første dere må være klar over er at det ikke kommer noen redning fra EU. EU er en del av problemet.

En av dem svarte: – Ja, naturligvis, det vet vi da.

– Videre, sa jeg, må dere være klar over at det ikke kommer noen løsning fra politikerne, høyre eller venstre. De er også en del av problemet.

– Fortell oss noe nytt, svarte en annen.

– Da er det bare oss igjen, sa jeg, altså folket. Og vi er så elendig organisert og har så elendig kollektiv forståelse av problemene, og så katastrofalt liten tro på egne krefter, at det blir en seig jobb.

Det blir ikke siste gang jeg er med på denne diskusjonen, verken på piazzaen eller her.

Les også: Mafiaen blomstrer i den økonomiske krisen

EN KOMMENTAR FRA ITALIA:

En italiensk venn her i Tolfa har sendt meg noen kommentarer:

Han sier at når det gjelder det om sult i Italia, så er det sant at mange folk her i Italia er avhengige av å få mat av veldedige organisasjoner og andre for å klare seg. Men han understreker at ingen dør av sult i Italia.

Han mener at jeg har glemt å nevne italienernes fantastiske evne til å hjelpe hverandre,  en solidaritet som vi kanskje har glemt i nord.

Han mener også at det blir unyansert å bare peke på fallende BNP, fordi den grå og svarte økonomien kommer i tillegg.

Til slutt understreker han at det er helt riktig at politikerne har sikret seg svære privilegier og kaster bort store formuer på seg sjøl. President Napolitano koster fire ganger så mye som dronningen av England.

—–

Og dette er viktige presisjoner. Det at det finnes sult, er ikke det samme som at folk dør av den. Det gjelder i hele verden. Men det skaper underernæring, mangelsjukdommer, og vedvarende problemer for barn i oppveksten, problemer de må slite med hele livet.

Et poeng jeg burde ha lagt vekt på er denne fine evnen italienerne har til å hjelpe hverandre. Vi ser her i Tolfa hvordan bestemødrene tar seg av barnebarna for at foreldrene deres skal kunne gå på jobb. Vi ser hvordan familiene stiller opp for folk som har problemer. Vi ser hvordan folk utnytter de små jordlappene sine til å dyrke mat som også deles med familie og venner. I det hele tatt har folk på grasrota så mange fine kvaliteter som står i rak motsetning til korrupsjonen og maktmisbruket på toppen. Disse egenskapene er det som gjør at det likevel går an å elske Italia, sjøl om man hater korrupsjonen og den økonomiske kriminaliteten.

Det at den svarte og grå økonomien lindrer fallet i den offisielle økonomien, burde jeg nok ha understreket tydeligere. Men det er et tveegget sverd, fordi det utarmer stat og kommune enda mer. Hvis det ikke kommer inn skatter på grunn av svart økonomi, hvem skal så betale for sjukehus, veier og infrastruktur? Forfallet på disse områdene begynner å bli svært synlig.

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, EU, Opprør, Samfunn og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

9 svar til Sulten er tilbake i Italia

  1. At euroen er satt sammen på en fantastisk dårlig måte og at den enten må erstattes eller at EU må innføre et system med konstante overføringer i perifere områder, er jeg helt enig med.

    Men jeg synes ikke jeg kan se på de grafene at fallet i bilproduksjonen eller GDP er et direkte resultat av at Euroen ble innført. De gikk jo ned allerede før og fortsatte bare den kurve de var på allerede. Allerede Marx sa jo at profittraten har en tendens til å falle, og Andrew Kliman utbygget så dette til at det gjelder innenfor «stabile perioder» altså fra WWII til nå.

    Så sikkert, EU har mange problemer, men ikke alle problemer kommer fra EU.

    • psteigan sier:

      Hei
      Jeg har ikke sagt at alle problemene kommer fra EU. Italia har hatt en stor evne til å lage sine egne problemer. Men de trengte euroen som en mann trenger ei kule gjennom hodet.

  2. Tord Steiro sier:

    Euroen forsterker vel egentlig symptomene på alt som var galt fra før? Å devaluere ville jo ikke løst noen av de underliggende problemene i Italia. En devaluering ville kun hindret det dysfunksjonelle systemet fra å kollapse, så sånn sett er det like greit å ha Euroen, så blir det åpenbart for alle at noe er alvorlig galt. Det kan virke som om det trengs, i det jeg skulle mene at konklusjonen din er alledeles korrekt: Det er folk flest som må ut i gatene og stå opp for sine egne interesser. Det er den eneste måten å få gjort noe med de underliggende problemene.

    Og hva er så galt?

    Det du ikke nevner er demografi. Det vil si du nevner det – du snakker om familier som sitter på både to og tre ekstra leiligheter fordi de har gått fra 10 barn til 1 – men setter det ikke inn i kontekst. Japan er kanskje stjerneeksemplet på et land som går inn i stagnasjon fordi arbeidsstokken synker samtidig som antallet eldre øker. Det er vanskelig å opprettholde BNP pr innbygger når andelen innbyggere som jobber synker. Samtidig betyr dette at gjeldsbyrden faller på stadig færre skattebetalere. Det er også et åpenbart problem.

    Mens vi snakker om gjeld, så nevner du at det er lite fordelaktig å ha stigende gjeld samtidig som man er inne i en resesjon. Det er ikke helt riktig. For det første vil motsyklisk finanspolitikk føre til nettopp gjeldsvekst i nedgangstider, og det motsatte i oppgangstider. I enkelte politiske og ideologiske kretser er det riktignok mindre populært å snakke om Keynes, man foretrekker heller såkalt ‘austerity’. Budsjettbalanse skal gi oss manna fra himmelen, og hindre gjelden. Men det er en umulighet i en resesjon, fordi synkende BNP vil føre til at gjeldsgraden øker til tross for balanserte budsjetter. Skal man holde gjelden stabil, må man gå med et overskudd som kompenserer for fallet i BNP. Jeg kan være enig i at det er mindre lurt å ta opp mmer gjeld når man allerede er i en gjeldskrise, men å stramme inn budsjettene så hardt at man forsterker resesjonen, er omtrent like dumt. Det gir samme resultat, rent bortsett fra fordelingseffektene. Og nettopp disse, vil jeg tro, forklarer hvorfor ‘austerity’ har blitt så populært i land med udugelige politikere.

    Men, akkurat som de voldsomme prisøkningene under skiftet til Euro, så er muligens både demografi og gjeldsvekst hovedsaklig symptomer. Du nevner også at Italiensk økonomi preges av lav avkastning på investeringer, og at det derfor investeres svært lite. Langt mindre enn det som er nødvendig for å sørge for sysselsetting, vekst, og økonomisk utvikling. Det er selvfølgelig også et symptom.

    For selve hovedproblemet ligger kanskje i de Italienske institusjoner. I skandinavia har vi for eksmepel utmerket oss med en rekke gode institusjoner. Treparts samarbeid i arbeidslivet har vært en slik institusjon. Kollektive lønnsforhandlinger, mellom velorganiserte arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner, basert på prinsippet om at konkurranseutsatt sektor forhandler først, har sørget for konkurransekraft og høy avkastning på investering i arbeidskapital. Det har sørget for et likhetssamfunn med små forskjeller og høy sysselsetting. Denne modellen ble utviklet under gullstandarden i mellomkrigstiden, den fungerte utmerket gjennom hele Bretton-Woods epoken, og har vist seg fortsatt å være suveren. Når de skandinaviske land kan finne frem til en institusjon som sørger for konkurransekraft, sysselsetting, og investeringer, så burde det også være mulig å tenke seg at Italia, teoretisk sett, kunne gjort det samme.

    Gjeldsveksten kan også forklares ut i fra dette perspektivet. Har man et politisk system som baserer seg på at man må tilby tjenester og privilegier, om ikke direkte korrupsjon, for å konsolidere sin makt, så har man gjort seg avhengig av misbruk av det offentliges ressurser. Når man så trer inn i Euro-samarbeidet, øker tilgangen på kreditt. Det blir lettere å få lån, og renten blir lavere. Man nyter ‘godt’ av Tyskland effekten. Det blir en lettvint løsning for ambisiøse politikere – og lettvinte løsninger blir som kjent overforbrukt. Man kan ta opp mer gjeld for å betjene sine støttespillere, og dermed får man bedre armslag for å utføre egen politikk. Hva nå enn denne måtte gå ut på. Resultatet er uansett åpenbart: Uavhengig av hvem som sitter i posisjon, så vil gjelden øke. (og hadde man hatt en frittflytende Lire, så ville jo også valutakursen ha appressiert fordi man veksler utenlandske, lånte, penger inn i Lire i stor stil. Dette igjen ville ha gitt lignende symptomer som de du mener Euroen har skylden for.)

    Et annet moment som bør nevnes når man snakker om Italia er selvsagt mafiaen. Fraværet av et fungerende rettsvesen vil øke alle andre problemer i økonomien. Usikre eiendomsrettigheter vil hindre vekst og skaping av arbeidsplasser – særlig blant små entreprenører og blant middelklassen. Privilegier og særretter – for eksempel de facto rett til å omgå alle reguleringer og samtidig slippe å betale skatt – fører til fravær av konkurranse, miljøødeleggelser, og produkter av dårlig kvalitet. Italiensk økonomi (og miljø!) lider av alle disse symptomene.

    Og intet av det ovenstående har noe med EU å gjøre. Det er mulig det ikke vil komme noen løsning fra EU. Det ser unekteli slik ut for øyeblikket. Men til syvende og sist så har elitene i EU og vanlige italienere sammenfallende interesser. Det er i alles interesse at Italienske institusjoner styrkes og bringes opp på et visst nivå. Det er den eneste måten vi kan få til et varig stabilt Italia. Og følgelig et varig stabilt Europa.

    • psteigan sier:

      Takk for interessant innlegg. Her er noen kjappe svar:

      1. Euroen er ikke årsaken til Italias problemer, men den forsterker dem. Italiensk eksport blir dyrere enn den ellers ville ha vært. Viner fra Puglia får for eksempel problemer med å konkurrere med viner fra California.

      2. Demografi er også et problem på en annen måte. Det som har holdt Italia sammen er ”la famiglia”, men den har vært basert på ”la mamma”, og moderne kvinner vil ikke arve den rollen. De vil ha jobb og egen karriere, og de vil ikke ha disse bortskjemte ”mammone” som har bodd hjemme hos mamma til de er 35. Så kvinnene har gått til ”fødselsstreik” og plassert Italia på bunnen i fertilitet. Skal Italia komme noen vei, må kvinnenes situasjon radikalt forbedres.

      3. Italias gjeld, og for så vidt også gjelda til Hellas og Spania, er uttrykk for forrykking av konkurransen innad i EU. Euroen og det indre markedet har fungert hovedsakelig til fordel for Tyskland. Tyskland har vært verdens største eksportnasjon. Tysk kapital har drevet minstelønningene i eget land ned på sør-europeisk nivå og tysk eksport har utkonkurrert sør-europeerne på deres egne hjemmemarkeder. For å si det litt forenklet: Italia og de andre har tatt opp lån for å kjøpe tyske varer. Hadde lånene vært tatt opp for å bygge egen industri og infrastruktur, kunne det sett helt annerledes ut. Men jeg er naturligvis enig i at ”austerity” ikke løser noe som helst. Den bare forverrer problemene.

      4. Jeg er ikke enig i at lave investeringer på grunn av lav profittrate bare er et symptom. Det er tvert om et kjerneproblem for kapitalismen. Kapitalismen klarer ikke å løse dette, fordi det er systemisk. Du ser det samme over hele verden i dag. Det mangler ikke penger. De store selskapene flyter over av kapital, men de finner ikke investeringsmuligheter som gir den profittraten de vil ha.

      5. Italia har mange problemer med institusjonene. Vi ser rester av arkaiske strukturer, slik som ”il clientilismo”, som er en arv fra Romerriket. Alle clienti må ha en padrone på toppen som sørger for deres interesser. Uten det kommer du ingen vei. Du har rester av laugssystemet, som skaper propper i systemet. Du har et lovverk der gamle lover ikke slettes når det kommer nye. De nye legges oppå de gamle, slik at lovverket blir totalt uoversiktlig. Folk har ingen tillit til staten. Med god grunn. De har knapt tillit til folk i nabobyen. Er Italia samlet, eller er det fortsatt en samling av bystater? Du har kjerka, som er landets største landeier og kanskje en av de største kapitalene. Totalt uten innsyn og kontroll. Og du har samarbeidet mellom staten og mafiaen. Jo, Italia hadde hatt godt av en dose skandinavisk likhet og tillit. Jeg har erfart dette i praksis mange ganger. Venner her sier det sånn: Kjære Pål, kan ikke dere skandinaver sette dette landet under administrasjon noen år og rydde opp, slik at vi kan komme i gang igjen?

      6. Den politiske kasten har blitt svært mye rikere av EU-samarbeidet. Gjennom Brussel kan de kanalisere massevis av euro til sine egne prosjekter og til sine clienti. Slik har EU også forsterket korrupsjonen, sjøl om det ikke er ”EUs feil”, men en effekt av samvirket mellom EUs virkemåte og de gamle strukturene i Italia. Klassisk eksempel: enorme mengder EU-midler er pløyd ned i veier og bruer i Sør-Italia som ikke fører noen steder, og til sjuende og sist er det mafiaen som har profittert.

      7. Du skriver: ” Et annet moment som bør nevnes når man snakker om Italia er selvsagt mafiaen.” Du har helt rett. Derfor har jeg også skrevet en del om mafiaen.

      8. EU og Troikaen har satt Italia under administrasjon. Men EUs grep er bare å kreve nedskjæring av offentlige budsjetter, lønninger og pensjoner. Elitene i EU og vanlige italienere har motsatte interesser. Elitene i EU bygger ikke et europeisk demokrati, men en slags ”ny-føydalisme” der elitene er totalt frikopla fra folket. Troikaen er ikke valgt av noen og handler til beste for internasjonal finanskapital.

  3. Sannsynligvis kommer religionen til å spille en mye sterkere rolle i framtidas Italia, da denne er den siste mulighet for et fallende samfunn. John Michael Greer redegjør for dette i siste utgave av the Archruid Report: http://thearchdruidreport.blogspot.no/2013/10/the-one-option-left.html

    Så blir spørsmålet, kommer denne rollen til å fylles av den katolske kirke, eller nyreligiøse tendenser som de vi ser i Damanhur?

    • psteigan sier:

      Den katolske kirke i Italia har store rekutteringsproblemer. Kirke etter kirke, kloster etter kloster legges ned. Om den kan snu trenden, gjenstår å se.

  4. KZ sier:

    «Så kvinnene har gått til ”fødselsstreik” og plassert Italia på bunnen i fertilitet.»

    Vi ser det samme i mange andre europeiske land, samt i Japan. Dette er fantastisk bra for planeten. Ingenting er bedre enn at det fødes færre barn. Jo færre mennesker som fødes, jo bedre helse får jorda. En annen positiv effekt av en bremsing i befolkningsveksten, er at megabankene tjener mindre penger.

    • psteigan sier:

      Det er naturligvis en god del sannhet i det du sier. Befolkningsveksten i rike land setter det største økologiske fotavtrykket. Sånn sett er den raske befolkningsveksten i Norge til skade for planeten, samtidig som fødselstallet er et uttrykk for at kvinnene har det bra.

      • KZ sier:

        Selv i Norge fødes det vel relativt få barn. Det er visst kun innvandring som gjør at befolkningen vår faktisk vokser.

        Men som sagt: Det beste for planeten er null mennesker. Derfor støtter jeg selvsagt, i likhet med alle virkelig miljøbevisste mennesker, VHEMT. (I tillegg støtter jeg langt mer drastiske og offensive tiltak, som jeg har nevnt før.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s