Ingen tillit igjen

Her i Italia er tilliten til regjeringa og parlamentet rekordlav, og det sier ikke så lite. Her om dagen tok jeg en espresso på piazzaen og kom i snakk med en ung mann, la oss kalle ham Aldo, som hadde litt av hvert å si om situasjonen i landet. Han er slett ikke den første som lufter sinnet sitt på denne måten, men han gjorde det svært skarpt og tydelig.

En mafiastat

– Pål, dette landet går til helvete. Samtlige politikere er kjeltringer, og de skulle vært avsatt og straffet. Berlusconi er jo en dømt forbryter. Han er en mafioso og en pedofil, men likevel får han styre hvem som sitter i regjeringa. Hele den korrupte gjengen på Montecitorio (parlamentspalasset i Roma) er medskyldige. De soper til seg penger, mens vanlige folk synker ned i fattigdom. De har gratis leiligheter, restauranter, reiser, biler, alt. Men offentlige tjenester blir verre og verre, pensjonene og lønningene går ned.

– Det var Merkel som avsatte Berlusconi, Pål, og satte inn denne bankmannen, Mario Monti. Han tilhører den internasjonale bankligaen som ødelegger Italia og Europa. Så ble han så upopulær at de måtte skifte ham ut med denne Enrico Letta. Han er også bankenes mann og er minst like ille som Monti.

– Den offentlige økonomien går til helvete, og mafiaen styrker seg, smatt jeg inn.

– Det er ikke lenger noe skille mellom mafiaen og staten, Pål, vi har en mafiastat. Og mediene sørger for at ungdommen bare tenker på fotball og reality-TV. Roma, Lazio, hva spiller det for noen rolle? Det er de rike som eier fotballlagene. Dette er bare for å avlede oppmerksomheten fra det som er viktig.

– De har lært av sine forgjengere, de romerske keiserne, sa jeg; brød og sirkus for massene for å holde dem i ro.

– Jeg har mistet all tro på italienske politikere, Pål. Dette landet er så skakkjørt at det er nødvendig med en revolusjon.

Tillit på bunnivå

Aldo er langt fra den første jeg har hørt som sier dette. Men hvor mye vekt skal man legge på en prat over en kaffe på piazzaen? Ikke mer enn som en stemningsrapport. Men Gallup har forsøkt å lodde stemninga i Sør-Europa, inkludert Italia, fra finanskrisa i 2008 til i dag.

confidence

I Italia har tilliten til regjeringa altså falt fra 40% til 14% på fire år. Det er så en får lyst til å spørre: Tillit til regjeringa i Italia; hvor er han?

Landet styres av banksters

Det var en ulykke for Italia å bli med i eurosonen. Landet har tapt voldsomt på det, og spesielt har vanlige lønnsmottakere blitt tynt. Men det var ikke noe uhell. Italia ble med i euroen, uten egentlig å kvalifisere, gjennom et diktat fra Tysklands forbundskansler Helmuth Kohl og Frankrikes president. Kohl: For euroen var jeg en diktator!

Den italienske eliten var med på dette, for de er blitt svært rike av prosjektet. Men for Italia har det betydd at landet har lånt penger for å kjøpe tyske varer. Tyskland har knust lønnsnivået for egne arbeidere og på den måten blitt i stand til å utkonkurrere sine partnere og legge Sør-Europa under tysk eksportdominans. Økonomer har beregnet at for Italia er et kursforhold mellom euro og dollar på 1,15 en smertegrense. Nå er forholdet 1,34. Det betyr at Italias eksport blør. Men det er et kursnivå som er helt greit for Tyskland.

Berlusoni er en mafioso, sa Aldo, og etter alt å dømme har han rett i det. Berlusconis nære samarbeidspartner og generalsekretær i Forza Italia, Marcello Dell’Utri er dømt for samarbeid med mafiaen, og sjefen sjøl har så mange forbrytelser på samvittigheten at det er vanskelig å holde tellinga. Men det var ikke derfor han ble avsatt. Den europeiske eliten hadde lært seg å leve med Berlusconis pinligheter og hans forbrytelser. Men da han sa at han ikke ville betale Italias gjeld, gikk det bare timer før Italias president fikk beskjed fra Angela Merkel om at nå var det slutt. Eks-kommunisten Napolitano, som alltid har gjort sitt ytterste for å skjerme Il cavaliere, som Berlusconi kalles, ga beskjed om at han måtte gå av, og i løpet av to dager var Silvio B. erstattet med bankmannen Mario Monti.

Mario Monti er bankster inntil margen. Han kom fra Goldman Sachs, han er president i den europeiske delen av Trilateralkommisjonen, styremedlem i Bilderberg-gruppa og rådgiver for Coca-cola, bare for å nevne noe.

Men Monti ble så upopulær at han tapte valget og måtte gå. Og inn kom Enrico Letta fra Partito Democratico (sosialdemokratene), enda en bankster. Letta er europeisk styremedlem i Trilateralkommisjonen, medlem av eksekutivkomiteen i Aspen Institute og har deltatt på møter i Bilderberggruppa. Helt i tråd med politikken til Goldman Sachs har han erklært:

“Det er på tide å snakke om privatisering. Jeg tenker på posten, jernbanen, energiselskapene Eni og Enel, Finmeccanica og 20.000 selskaper på lokalt nivå i Italia.»

Letta i intervju med La Repubblica

Så Aldo har rett, Italia er i hendene på gangstere og bankstere, og folk flest blir lurt trill rundt og frastjålet penger og framtid. Hvordan han tenker seg denne revolusjonen, er imidlertid mer uklart. Den italienske arbeiderklassen har vel knapt vært så dårlig organisert som i dag på et par generasjoner.

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, EU, Opprør og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

19 svar til Ingen tillit igjen

  1. Euroen og politikerne har helt sikkert mye av skylda, men lurer på hvor mye som skyldes at den økonomiske veksten internasjonalt er i ferd med å stoppe opp? Vi er jo i ferd med å møte verdensveggen alle mann. Tyskland har kjøpt seg et pusterom ved å knuse lønningene. Elitene framstår mer og mer som gangstere for å kunne opprettholde sin velstand og privilegier, da de innser at de ikke har annet valg når veksten ikke tar seg opp igjen. Personlig tror jeg vi ser starten på en dominoeffekt, som en dag også vil ramme Norge.

    • psteigan sier:

      Nei, det skyldes ikke euroen. Kapitalismen er inne i ei krise kapitalistene ikke finner ut av. Og ja, den kommer til oss også.

      • Så vidt jeg har forstått det er kjernen i kapitalismen akkumulasjon av kapital, hvilket i praksis betyr hva vi i dag kaller evig vekst. Dogmet om vekst fortoner seg for meg nærmest som noe Hare Krishna-aktig, hvor man skal gjengi en setning eller bønn mange ganger hver dag, hva man kaller et mantra. Synes jeg hører mantraet om vekst, vekst, vekst, mange ganger for dagen. Veldig simplistisk og naivt egentlig, men når man hele tiden repeterer dette for seg selv blir det vel en absolutt «sannhet».

        Leste to gode artikler om BNP forrige uke:

        – Economic Growth: A Social Pathology: http://www.humanitystest.com/economic-growth-a-social-pathology/

        – How economic growth has become anti-life: http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/nov/01/how-economic-growth-has-become-anti-life

        Motsatsen til kapitalismen blir således kanskje «demurrage»: https://en.wikipedia.org/wiki/Demurrage

        «Demurrage-charged local currency was successfully tested in the Austrian town of Wörgl between 1932 and 1934, as a tax collected for the benefit of the unemployed, until the Austrian central bank stopped the experiment. Local scrip systems, many of which incorporated demurrage fees, were also used across the United States during the Great Depression, and the Bankhead–Pettengill bill of 17 February 1933 was introduced in Congress to institutionalize such a system at the national level under the US Treasury, as documented in Irving Fisher’s book Stamp Scrip. Bernard Lietaer also documents in his book Mysterium Geld the use of demurrage currency systems in Europe’s High Middle Ages’ bracteate systems and ancient Egypt’s ostraka – dated receipts for the storage of grain – and credits these currency systems with the prosperity of those societies.»

        Ser ut til at det har fungert godt utprøvd i mindre skala under tidligere depresjoner, men har vel aldri vært utprøvd for hele nasjonaløkonomier. Men kanskje er «demurrage» en del av delsvaret i disse tider vi nå går inn i? Kanskje noen Italienske byer igjen burde se til Wörgl?

      • psteigan sier:

        Kapitalakkumulasjon er skriften og profetene for kapitalismen. Uten akkumulasjon, ingen kapitalisme. Dette kan uttrykkes helt skjematisk i formelen P-V-P’ (penger-varer-penger) der P’ er større enn P. Dette er ikke noe annet enn eksponentialfunksjonen. Det er ei geometrisk rekke som til slutt blir vertikal vekst. Geometrisk vekst i et lukket system vil alltid ende med kollaps. Se denne bloggen: https://psteigan.wordpress.com/2012/04/12/om-dommedagsprofeter-og-den-lille-gangetabellen/

  2. Tor sier:

    Det er et stort paradoks at kapitalistklassen er så voldsomt i offensiven mens arbeiderklassens organisasjoner – i hverfall de med et klassekampgrunnlag – nærmest er tillintetgjort. Hvordan forklarer marxister det? (Og det er ikke et retorisk spørsmål for å sette marxismen i dårlig lys, for jeg har ikke sett noen andre har et svar på det heller)

    • psteigan sier:

      Men du har rett, nå som Marx bekreftes hver dag ligger marxistene nede for telling. Det er et paradoks. Jeg prøver å lansere en vei ut av dette, men jeg trenger partnere.

  3. Tor sier:

    Ja, aleina er man svak. Organisering er arbeiderklassens eneste styrke. Kommer du med en plattform for organisering?

  4. ingar marheim sier:

    Vi tror vel heller ikke så mye på de folkevalgte,ofte ser vi dem som bukkene og havre-sekkene,svik løgner krig og sirkus,og påfylling av egene lommebøker

  5. Takk! For min del trodde jeg at kapitalismen kunne reformeres inntil for en 2-3 år tilbake, da det begynte å gå opp for meg at kjernen i kapitalismen er akkumulasjon, en totalt vanvittig ide. Så uten å være en kjenner av Marx må jeg gi ham fullstendig rett i hans utsagn, dette sier jeg som en person som har vokst opp i en sterk haugiansk tradisjon.

    Underlig forresten hvordan H.N. Hauge trodde man kunne forene kapitalismen med nøysomhetens dyd, en komplett umulighet. Kapitalistene var derfor på et tidspunkt nødt til å omforme oss til hjernedøde forbruksmaskiner, hvor økonomien drives framover av begjær og ikke behov. Hvordan dette skjedde er glimrende skildret i BBC-dokumentaren «The Century of the Self» av Adam Curtis: http://vimeo.com/61857758

    For du som er så god på fakta, og i sammenheng med den artikkelen du lenket til, tror jeg du vil sette pris på denne forelesningen av Simon Michaux: http://www.youtube.com/watch?v=TFyTSiCXWEE

    • Leste nettopp en ny artikkel av Salingaros og hans venn Mehaffy, hvor de kommer inn på ovennevnte dukumentar «The Century of the Self». Her er et lite utdrag, hvor de oppsummerer viktige aspekt i dokumentaren:

      «But how did the modern system of development and consumption — our “technological-consumerist” system — come about? Was it not an inevitable part of the evolution of science and technology, and an inevitable response to the desires of consumers — in short, our destiny?

      No it was not. In fact this system was invented — planned by industrialists and political leaders in the early years of the 20th Century, primarily in the USA. The story was documented well in the 2002 film by BBC documentarian Adam Curtis, “The Century of the Self”, and in particular the first episode titled Happiness Machines. Leaders of Wall Street joined with political leaders to solve a twin problem: how to keep the masses engaged in productive and wealth-generating activities, which would also quell potential political unrest.

      Their answer was to create a new kind of consumer society — the one we take for granted today, and the one that is still used to sell consumer products (including modern architecture in Dwell magazine, for example). This new idea was perhaps explained best in 1924 by Banker Paul Mazur of Lehman Brothers — the same company whose notorious collapse in 2008 helped trigger the global financial crisis and great recession. “We must shift America from a needs-culture to a desires-culture”, said Mazur. “People must be trained to desire, to want new things, even before the old have been entirely consumed. […] Man’s desires must overshadow his needs.”

      Central to this fascinating and poorly-understood story was Edward Bernays, a remarkably important and yet almost unknown figure in modern history. Bernays was the nephew of Sigmund Freud, and his brilliant idea was to use Freud’s own ideas on subconscious desires to create powerful new strategies for advertising, public relations, and propaganda. Among Bernays’ “accomplishments” was getting millions of women to smoke for the first time and essentially inventing the modern political campaign, with all its emotional manipulations. (Freud, to his credit, strongly protested this manipulative, exploitative, and fundamentally antidemocratic use of his ideas.)

      Even less well known, Bernays played a key role in selling modernist urban and suburban planning to the public. As Curtis’ film demonstrates, Bernays helped to orchestrate the seminal “Futurama” exhibit by General Motors at the 1939 World’s Fair. It was this event, perhaps more than any other, that sold a radiant vision of the suburbia to come to a desperate public, traumatized by the Depression and coming war, and seeking a positive vision of the future. To this vulnerable audience, the marketers offered a gleaming new age of modern buildings and suburbs and consumer gadgets of every conceivable type. It was all so wonderful! We had certainly been “trained to desire, to want new things …” And we got them.»

      – See more at: http://onthecommons.org/magazine/vision-architecture-more-sum-its-parts#sthash.R7Vs5Y8s.dpuf

      • O.V. sier:

        Har sett Century of the Self, men fikk lyst til å se den igjen nå. Mange ideer i Adam Curtis filmer, og med hurtig klipping krever filmene hans at man er konsentrert og ser dem flere ganger. Følger også bloggen hans på BBC. Han skriver ikke så mange innlegg, men når han først gjør det er det de mest ambisiøse blogginnleggene på nettet omtrent.

      • psteigan sier:

        Var ikke klar over dette med Futurama. Veldig godt poeng.

  6. Erik P sier:

    Er det sikkert at det er en vei ut av uføret? Kan det ikke tenkes at kapitalkreftene er for sterke, slik at framtida ikke blir sosialisme/kommunisme, men en ødelagt jordklode? Stalin mente at sosialismen med nødvendighet ville følge etter kapitalismen. Det er det vel ikke så mange som tror på lenger (selv om den politiske platforma til Rødt har snev av slik tenkning). Litteraturen byr på flere forskjellige dystopier, f.eks. «1984» av Orwell som har blitt skremmende aktuell. Mange kjenner også Huxleys «Brave new World» med programmerte mennesketyper, og «Jernhælen» av Jack London som beskriver et fascistisk USA. Trilogien til Margareth Atwood («Oryx and Crake» og oppfølgerne «The Year of the Flood» og «MaddAddam») er omtalt av Espen Grønlie i Le Monde Diplomatique, nov. 2013. De mest pessimistiske er vel «The Road» av Cormac McCormick der jorda er ødelagt og barbariet hersker, og James Hansens korte science fiction-novelle i «Storms of our Grandchildren», der jorda har blitt voldsomt overoppheta og ubeboelig på grunn av manglende klimatiltak og positive tilbakekoplinger som har tatt overhånd.

    Felles for disse dystopiene er at enten har kapitalen full kontroll og har skapt et menneskefiendtlig undertrykkersamfunn med i høyden et liksomdemokrati, eller jorda er mer eller mindre ubeboelig og menneskeheten mer eller mindre utrydda. Er disse bøkene bare ekstreme skremmebilder? Noen enkle kjensgjerninger:
    1. Kapitalismen krever evig vekst.
    2. Jorda og alle naturlige ressurser er begrensa.

    Konklusjon 1: Følgelig må veksten før eller seinere stange imot grenser (vannmangel, matmangel, mangel på essensielle råvarer, osv.), veksten stanser opp, det blir en systemisk krise.

    3. 80% av verdens befolkning, ca 5.5 mrd mennesker, må ta til takke med bare ca 20% av ressursforbruket. Jorda er for liten til at alle disse kan oppnå vestlig materiell levestandard.
    4. Men «dessverre» er det akkurat det de prøver å oppnå.

    Konklusjon 2: Innafor kapitalismen er det er bare to utveier, som sjølsagt lar seg kombinere, for å sikre profitten og den materielle levestandarden til 1%-borgerskapet. (a) De store folkemassene i verden må holdes nede med alle nødvendige midler. (b) Folketallet i verden (dvs. først og fremst den 3. verden) må reduseres til et antall kapitalismen kan tåle.

    5. Pkt (a) forklarer USAs dominerende militærmakt og verdensomfattende overvåking. Det er ingen grunn til å tro at denne utveien kan lykkes i det lange løp.
    6. Da gjenstår å redusere folketallet i verden. Det kan skje passivt, f.eks. ved å prøve å hindre klimatiltak. Da vil matmangel, stigende havnivå, økende temperatur, tørke osv. sørge for at livsgrunnlaget for hundrevis av millioner forsvinner. Ved å tviholde på konsensusprinsippet, at alle må være enige, sikrer man at det er de mest baktunge og motvillige som bestemmer. Eller det kan skje aktivt, f.eks. ved at de store frømonopolene får kontroll over all produksjon av såkorn, jf. Jan Hårstads kommentar på https://psteigan.wordpress.com/2013/10/27/en-svaert-risikabel-politikk/, og ved å privatisere alle livsviktige naturressurser. (— Har du ikke penger, kan du verken få mat eller vann. Beklager…)

    Opprør uten et klart, samlende alternativ som peker mot et annet slags samfunn, blir knust, eller de fører til barbari eller samfunn uten en fungerende stat og der klaner og krigsherrer hersker, m.a.o. til førkapitalistiske samfunnsforhold. Hvor er nettstedene der en slik strategidiskusjon foregår?

    • psteigan sier:

      Nei, det er ikke sikkert at det er noen vei ut av uføret. Kapitalismen kan drive menneskeheten ut i barbari kombinert med et økologisk helvete. Skjønnlitterære forfattere er bedre til å beskrive mulige utfall enn faglitterære. Vi må holde oss til dokumentasjon og scenariediskusjon. De kan dikte på de tendense de ser i dag. Og de bøkene du nevner gir varsler om hva som ligger under overflaten.

      1. Kapitalismen krever evig vekst.
      Ja, kapitalakkumulasjonens P-V-P’ der P’ er større enn P er en spesialutgave av eksponentialfunksjonen, og den går til slutt loddrett opp.

      2. Jorda og alle naturlige ressurser er begrensa.

      Kapitalen stanger allerede mot yttergrensene for vekst: energi, vann, mat, klima… Det er ikke energikilder tilgjengelig som er i stand til å drive denne veksten videre. Skifergass er et blindspor. Livet i havet er alvorlig trua.

      3. 80% av verdens befolkning, ca 5.5 mrd mennesker, må ta til takke med bare ca 20% av ressursforbruket. Jorda er for liten til at alle disse kan oppnå vestlig materiell levestandard.

      Det ser ut til at kapitalkreftene totalt vil marginalisere noen milliarder av jordas befolkning.

      4. Men “dessverre” er det akkurat det de prøver å oppnå.

      Konklusjon 2: Innafor kapitalismen er det er bare to utveier, som sjølsagt lar seg kombinere, for å sikre profitten og den materielle levestandarden til 1%-borgerskapet. (a) De store folkemassene i verden må holdes nede med alle nødvendige midler. (b) Folketallet i verden (dvs. først og fremst den 3. verden) må reduseres til et antall kapitalismen kan tåle.

      Når jeg leser studiene til Pentagon og Bundeswehr ser jeg at de planlegger for ei framtid med knapphet på mat, vann og energi – og de folkelige opprørene som det vil føre til. Altså militarisering/overvåking.

      5. Pkt (a) forklarer USAs dominerende militærmakt og verdensomfattende overvåking. Det er ingen grunn til å tro at denne utveien kan lykkes i det lange løp.

      USA har enorme problemer med å holde på rollen som supermakt. Produksjon, markedskontroll, energi, valuta, ja til og med militært, jfr. Syria.

      6. Da gjenstår å redusere folketallet i verden. Det kan skje passivt, f.eks. ved å prøve å hindre klimatiltak. Da vil matmangel, stigende havnivå, økende temperatur, tørke osv. sørge for at livsgrunnlaget for hundrevis av millioner forsvinner. Ved å tviholde på konsensusprinsippet, at alle må være enige, sikrer man at det er de mest baktunge og motvillige som bestemmer. Eller det kan skje aktivt, f.eks. ved at de store frømonopolene får kontroll over all produksjon av såkorn, jf. Jan Hårstads kommentar på https://psteigan.wordpress.com/2013/10/27/en-svaert-risikabel-politikk/, og ved å privatisere alle livsviktige naturressurser. (— Har du ikke penger, kan du verken få mat eller vann. Beklager…)

      Hungersnød, tørke og vannmangel er opplagt noe som vil drepe mange folk i åra som kommer. Men slik det ser ut for meg, trenger kapitalen en ødeleggelse av kapital minst i størrelsesorden 2. verdenskrig for å få spillet ordentlig i gang igjen. Og da med svært mye knappere ressurser.

      Opprør uten et klart, samlende alternativ som peker mot et annet slags samfunn, blir knust, eller de fører til barbari eller samfunn uten en fungerende stat og der klaner og krigsherrer hersker, m.a.o. til førkapitalistiske samfunnsforhold. Hvor er nettstedene der en slik strategidiskusjon foregår?

      Jeg driver min blogg som et enmanns analyseinstituu for å prøve å skape vilkår for en sånn debatt som du etterlyser. Hadde jeg hatt 10-20 likesinnede, skulle vi ha oppnådd mye. Men jeg sliter med å finne dem. Men jeg planlegger noen utgivelser framover som skal skissere hvordan jeg mener dette bør takles.

  7. Tilbaketråkk: Bitter pasta – hva skjer med Italia? | Steigan blogger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s