Privatisering – lagtempo i flere etapper

Noe av det mest dramatiske som har skjedd med norsk økonomi, og dermed også norsk politikk, er privatisering av de store statsbedriftene; Statoil, Telenor, Cermaq og så videre. Og nå ser det ut til at den blå regjeringa skal i gang med en nye runde med privatisering, og kanskje er det jernbanen som står for tur.  La oss først derfor se på to andre sektorer som ikke er like store, men der privatiseringa og dens konsekvenser viser seg med all ønskelig tydelighet: apotekene og barnehagene.

Apoteker

Eierstrukturen i det norske apotekvesenet hadde noe nesten før-kapitalistisk eller laugsmessig over seg. Apotekerne måtte opprinnelig ha kongelig bevilling og virksomheten var strengt regulert. Reguleringen gikk i hovedsak ut på etableringskontroll og krav om at eieren skulle være farmasøyt. Denne reguleringen gjaldt i 400 år. Det er klart at dette må ha irritert investorinteressene noe aldeles forferdelig. Jens Stoltenberg ga dem det de ville ha.

Med endringen av apotekloven fra 1. mars 2001 er den norske eierskaps- og etableringspolitikken for apotek blant de minst regulerte i Europa. Mens det tidligere var kun farmasøyter (cand. pharm) som kunne eie apotek (med unntak av offentlig eide sykehusapotek) og etableringsadgangen var sterkt begrenset gjennom offentlige planer, er det nå fritt frem for alle som ønsker å etablere et apotek.

Frislippet av apotekene skjedde under Jens Stoltenbergs første regjering. Et av formålene med loven var å skape økt konkurranse. I virkeligheten førte den til monopolisering. I dag eies 99 % av de privateide apotekene av tre internasjonale kjeder: Apotek 1 (heleid av tyske Phoenix Group) 49 %, Vitusapotek (heleid av tyske Celesio Group) 27 % og Alliance Boots (multinasjonalt selskap med hovedkvarter i Sveits) 23 %.

Barnehager

I barnehageforliket fra 2003 ble Ap, SV, FRP og Sp enige om å sikre full barnehagedekning innen tre år. I følge forliket skulle det innføres en makspris og kommunene skulle være forpliktet til å likebehandle private og offentlige aktører. SV regner dette som en av sine største politiske seire, men det spørs om det ikke også er andre som har grunn til å feire. Barnehagefoliket innledet en av de største privatiseringsbølgene innen omsorgssektoren i Norge. Under de rødgrønne har det vært en stor økning i antall barnehageplasser i Norge:  Ved inngangen til 2013 gikk 286.000 barn i barnehage – 63.000 flere enn da de rødgrønne tok over i 2005. Men det har også vært en sterk kommersialisering fra ideelle stiftelser og foreninger til aksjeselskap og konserner. Det viser fersk statistikk fra SSB, utført på oppdrag for organisasjonen For Velferdsstaten. Rause offentlige støtteordninger, foreldrebetaling og smart forretningsdrift har gjort flere av eierne styrtrike, viser VG Netts kartlegging av de største barnehagebaronene.

Ligningstallene for 2009 avslører at et stort flertall av eierne hadde millioninntekter. Flere personer har også bygd seg opp store personlige formuer. De siste årene har norsk barnehagedrift blitt så attraktivt at selv utenlandske investorer har kjøpt seg inn i bransjen.

De største formuene i barnehagevirksomheten var i 2009: Einar Magne Jansen, Espira, 262 mill., Rolf Tore Andersen, Barnehagene Regnbuen, 72 mill., Johnny Jansen, Espira, 64 mill., Even Carlsen, Norlandia, 52 mill., Sigurd Steen Aase, Trygge Barnehager, 52 mill., Eli Sævareid, Trygge Barnehager, 46 mill. Men dette kan komme til å bli mangedoblet etter hvert som disse selskapene blir solgt til mye større aktører.

Trygge barnehager eier 143 barnehager gjennom FUS-kjeden.

Espira driver (pr. 01.01.2013) 74 barnehager med over 2000 medarbeidere og rundt 7000 barn. Eies av investorselskapet CapMan Group med hovedkvarter i skatteparadiset Jersey.

Norlandia Care Group driver 51 barnehager i fem norske og to svenske regioner. Norlandia Barnehagene er én av tre divisjoner i Norlandia Care Group AS.  Konsernsjef Benn Eidissen har tjent seg søkkrik på privat barnehagedrift og jakter på mer. I et åpenbart forsøk på å fremme sine egne interesser ga han 30 000 til Tromsø Høyre.

– Her er det så åpenbare forbindelser mellom hans millioninntekter og Tromsø kommune, at man lett kan tenke seg at det er «payback time».

Slik kommenterer Jens Ingvald Olsen (Rødt) det faktum at barnehagebaronen Benn Eidissen er den største private bidragsyteren til Tromsø Høyres valgkamp.

”I 2012 brukte norske kommuner 34 milliarder kroner på barnehage. Det er omtrent like mye som samferdselssektorens del at statsbudsjettet for 2013. Rundt regnet halvparten av barnehagekronene går til private barnehager. Likevel inngår ikke statistikk som viser ulike former for privat eierskap i SSBs offisielle statistikk. For å motbevise det  bilde som tegnes av en privat barnehagesektor fylt med idealister, måtte For velferdsstaten spesialbestille statistikk fra SSB som tydelig viser den raske vekseten i kommersielle barnehager på bekostning av de ideelt drevne barnehagene
Mens andelen barnehageplasser der eierne var organisert som aksjeselskap utgjorde 13 prosent av de private barnehagene i 2000, var andelen vokst til 26 prosent i 2005 og til 52 prosent i 2012.”skriver Linn Herning i Manifest.

Jernbanen

I 1989 ble NSB delt i et NSB i en såkalt kjørevei- og en trafikkdel med adskilt økonomi. Dette møtte stor motstand i jernbanens fagorganisasjoner og prosessen tok tid. Grunnen til at Ap-regjeringa ville dele NSB i to på denne måten, på tross av motstand fra sitt eget grunnplan var at departementet og Stortinget av hensyn til et kommende EU-krav om å legge til rette for økt konkurranse på kjøreveien.

Dette direktivet kom i 1991. I direktivet kreves det at alle jernbaneselskaper skal kunne drifte jernbane på skinnene til alle medlemsland, både når det gjelder person- og godstransport.

Her ser vi ett av mange eksempler på at EU-direktiver blir norsk lov, men det spesielle her er at norske politikere underlegger seg et direktiv før det er utformet. Bare varslet om et nytt direktiv fra EU er nok til at norske regjeringer iler til med å endre norsk lov.

Både ansatte og brukere har vært fortvilet over den byråkratiseringa og ansvarsfraskrivelsen som oppsplittinga av jernbanen har ført til. Og det hele er bare gjort utfra en ideologisk driv for privatisering som er styrt av EU. Dersom den blå regjeringa ønsker å fullføre privatiseringa og skape det samme kaoset som Sverige opplever, så har Arbeiderpartiet gjort alt forarbeidet for dem.

– En dag vil de angre på denne politikken, sa den tidligere industriministeren Finn Lied (Ap) til Klassekampen 14.2.2009. Han var med i opprettelsen av Statoil og den statlige styringen av norsk industri. Han var ikke imponert over hvordan Ap styrer staten.

– Jens Stoltenberg er en markedsentusiast. Det er trist å se at Arbeiderpartiet ødelegger offentlig sektor med sin fascinasjon for primitiv markedsøkonomi. (Artikkel av Svenn Arne Lie i Klassekampen 14.2.2009.)

Demonstrasjon mot privatisering av Royal Mail

Lagtempo med borgerlige og sosialdemokratiske etapper

Det var Willochs regjeringer som innledet privatiseringa, men de fikk absolutt følge av Arbeiderpartiet. Hvis vi ser på de siste førti åra under ett, har privatisering, konkurranseutsetting, selskapifisering, plan og målstyring med mer vært en lagtempo der de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet har vekslet på å dra. Og de har holdt stø kurs i samme retning.

Et typisk eksempel: I 1998 åpnet Bondevik I-regjeringa for privatisering av Telenor gjennom børsnotering, men det var den påfølgende Stoltenberg I-regjeringa som i juni 2000 la frem forslaget om at staten skulle selge seg ned til 51 % eierskap i Telenor.

Arbeiderpartiet har stort sett sagt “hit, men ikke lenger” hver gang partiet har stått i spissen for et nytt skritt i retning privatisering. Da Televerket ble til Telenor forsikret Arbeiderpartiet at selskapet skulle være 100% statlig eid. Men likevel ble det arbeiderpartimannen Tormod Hermansen som skulle gjennomføre omdannelsen av Telenor fra etat til et multinasjonalt kapitalistisk konsern etter forbilder fra Tony Blairs Storbritannia.

Partiets fremste strateger for nedbygging av den sosialdemokratiske staten har vært Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og nettopp Tormod Hermansen.

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, EU, Opprør, Samfunn og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

5 svar til Privatisering – lagtempo i flere etapper

  1. Tor Roar sier:

    Taxinæringen i Oslo er et mindre, men like relevant eksempel. Her var det ett selskap som kjørte, med ett datasystem, en administrasjon, osv. Så skulle man få «konkurranse». Så vi fikk ca. 10 nye aktører med hver sin administrasjon, hvert sitt datasystem osv. Med mye høyere kostnader må nødvendigvis også taxiturene bli dyrere. Selv en middels glup tenåring ville klart å tenke ut dette ganske raskt. Men neida – her skulle det privatiseres uansett. På den andre siden har Telenor vist seg å bli et veldig veldrevet selskap som i tillegg til å gi nordmenn høykvalitetstjenester har gjort en utrolig god jobb med å etablere seg i Asia. Her lengter de færreste tilbake til det gamle Televerket. Konklusjon: Skal man privatisere så må man nøye tenke gjennom konsekvensene, veie for og i mot og hvis det er stor sannsynlighet «for» – først da bør man privatisere. Å være kategorisk enten for eller mot privatisering er meningsløst. Fakta og analyse må avgjøre, ikke ideologi

    • even sier:

      Ideologi handler om å se mer enn detaljene. Så klar kan privatisering ha gode effekter på kort sikt, men ser man i et samfunnsperspektiv kan man mene noe annet. Det at Televerket ikke var topp på alle måter betyr ikke at man trengte å privatisere nødvendigvis heller.

      • psteigan sier:

        Jeg bruker ideologi i den klassiske betydninga som «falsk bevissthet». Det du kaller ideologi ville vel jeg kalle innsikt. Gjerne bygd på analyse.

  2. rormann sier:

    Det kan være ulike grunner til at en bransje eller etat blir privatisert. Her er noen.

    Ideologi: Noen mener prinsipielt at offentlig drift er tungrodd, baktungt, byråkratisk, ineffektivt. Privat drift er dynamisk, effektivt, lønnsomt. Et standpunkt som det ikke fins erfaringsmessig belegg for.

    Televerket og det gamle NSB var kanskje eksempler på detaljstyrte, tungrodde, byråkratiske offentlige tjenester som ikke hang med i den teknologiske utviklinga. Men svaret på dette er ikke privatisering, men mindre detaljert politikerstyring, medbestemmelse, brukermedvirkning, faglig ledelse.

    Mange offentlige sektorer er arbeidsintensive, f.eks. omsorgstjenester som barnehagesektoren. Her er det merverdi å hente for private kapitalister.

    Private firmaer kan skumme fløten av (= gjøre profitt på) de enkle og lønnsomme delene av offentlige tjenester, mens de tunge og kostbare oppgavene må staten ta seg av. Eksempler: Private helseforetak, privatisering av posten (og NSB?).

    Politisk press fra kapitalkrefter på jakt etter profitable investeringsmuligheter.

    At private kan slippe til i noen bransjer gir profittmuligheter for de få, men fullstendig privatisering er bedre. Da kan en få en rask monopolisering som i apotekbransjen, slik at de få aktørene som står igjen kan unngå priskonkurranse og ta monopolpriser.

    I alle tilfeller privatisering må fellesskapet betale profitten til private kapitalister i tillegg til å betale for selve tjenestene, eller overskuddet fra drifta tilfaller private kapitalister og ikke fellesskapet. I mange tilfeller er det de ansatte som sponser overskuddet dersom private firmaer må konkurrere mot kommunale eller statlige tjenester. Er det f.eks. grunn til å tro at firma A kan drive en barnehage veldig mye mer effektivt og økonomisk enn stat/kommune? Ja, dersom firma A har arbeidskraft som er villig til å jobbe for lavere lønn og pensjon, dårlige arbeidsvilkår, osv.

    At AP har vært en drivkraft bak privatisering i Norge er bare et uttrykk for at sosialdemokratiets har svikta arbeiderklassen. Da den byråkratisk/stalinistiske styringsformen led fallit etter at etterkrigstida ebba ut i 70-80-åra, hadde de ikke annet enn privatisering, målstyring og EU-medlemskap å stille opp med. Alternativet hadde vært å mobilisere arbeiderklassen, men AP var allerede altfor tungt inne på eiersida til at det var aktuelt.

  3. Med utgangspunkt i Max Webers syn på politikere, er det vel ikke mulig å forhindre at de «folkevalgte» privatiserer enhver tjeneste i samfunnet, etter at de er bygget opp med folkets lommebok, dersom tjenesten har et profitt potensial i seg?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s