Høyt spill i Østkinahavet

Konflikten mellom Kina og Japan om ressursene i Østkinahavet er skjerpet betydelig de siste månedene. Overflatisk sett handler det om kontrollen om noen øyer og skjær langt til havs, men alle vet at det handler om mulige gass- og oljeressurser under havbunnen. Nå har også USA blandet seg inn i konflikten ved å sende militærfly inn over det omstridte området – uten å varsle Kina. Et farlig spill er i gang. Men undervurder USA Kina?

Omstridte områder

Havretten tok noen store byks framover da det ble mulig å bore etter olje og gass til sjøs. Ikke minst vi i Norge bør være klar over det, siden «vi» var tidlig ute og klarte å sikre oss rettigheter, som ikke nødvendigvis var så klokkeklare. Hele det norske olje- og gasseventyret er bygd på dette. Det har vært noen konflikter, som med Island om Jan Mayen-sonen og med Danmark om sonen mellom Svalbard og Grønland, for ikke å snakke om den langvarige delelinjekonflikten med Sovjetunionen/Russland. Men alt dette er løst fredelig gjennom forhandlinger. I våre områder var den største konflikten i nyere tid mellom Island og Storbritannia under «torskekrigen».

I prinsippet er det samme sak i Øst- og Sørkinahavet. Mange nasjoner gjør krav på store havområder med litt vekslende historisk og geografisk argumentasjon. Hvem som har «rett» er ikke nødvendigvis så klart, siden det ikke finnes noen klare presedenser å bygge på. (Anders C. Sjaastad, NUPI, gir en bra oversikt over konfliktene i denne artikkelen.)

østkinahavet

In comes the neighbourhood bully

I denne situasjonen velger Obamaadministrasjonen å opptre som nabolagsbølla og sende inn militærfly som bevisst krenker den sonen Kina har opprettet, uten å varsle Kina. Kinesiske fly gikk på vingene og fulgte de amerikanske flyene. Det var neppe noen fare for at kineserne ville reagere med å skyte ned USAs fly. USA fikk vist at de ikke respekterer den kinesiske sonen, og påførte Kina et tap av ansikt. Det var ikke særlig klokt. Kineserne glemmer aldri et tap av ansikt, bare spør Børge Brende. Den som påfører dem en vanære, får betale, kanskje ikke med en gang, og kanskje ikke slik vi venter i Vesten. Men de får betale regninga fullt ut.

Kina har bevisst valgt ikke-konfrontasjon overfor USA. Selv svært grove provokasjoner fra USAs side, slik som bombinga av den kinesiske ambassaden i Beograd i 1999, har blitt møtt med overraskende milde reaksjoner. Men tro ikke at kineserne har glemt! I FNs sikkerhetsråd har Kina flere ganger unnlatt å legge ned veto overfor amerikansk aggresjon. Man har talt i mot, men unnlatt å blokkere. Sist skjedde dette da USA og Vesten misbrukte sikkerhetsrådet til å lansere bombekrigen mot Libya som ødela landet og skapte en frisone for ekstrem jihadisme. Foruten Libya var Kina det landet som tapte mest på dette angrepet. Det er heller ikke glemt.

«Av-amerikanisering av verden»

Under budsjettkrangelen i Washington gikk Kina helt uventet ut med en sterk advarsel mot at USA skulle sette kinesiske interesser i fare. Som USAs største utenlandske kreditor og med sin store beholdning av dollar så Kina en stor fare for at landet ville få svi dersom USA ikke maktet å betale sine forpliktelser.

Etterpå gikk kinesiske myndigheter et skritt videre og sa at nå er det på tide å av-amerikanisere verden. I en artikkel for nyhetsbyrået Det nye Kina (Xinhua) skrev lederskribenten Liu Chang:

Under det som er kalt Pax Americana, ser vi ikke en verden der USA prøver å unngå vold og konflikter, redusere fattigdom og hjelpe flyktninger, for å bringe varig og virkelig fred.

I stedet for å oppfylle sine forpliktelser som en ledende stormakt. har et egoistisk Washington misbrukt sin supermaktstatus og skapt mer kaos ved å lempe finansiell risiko over på andre land, bidra til regional spenning og strid om landområder, og dessuten ført urettferdige kriger under dekke av direkte løgner.

På dette grunnlaget tar han til orde for en av-amerikanisering av verden, og det er ingen tvil om at det her er den kinesiske parti- og statsledelsen som taler.

Kina mener alvor…

Noen vestlige kommentatorer har prøvd å blåse av dette og hevde at det er urealistisk, som for eksempel Forbes Magazine som mener at Kina ikke har de økonomiske forutsetningene for dette.

Det er en svært overflatisk og kortsiktig kommentar. Hvis dette er et sjakkspill, så spiller Obama som en nybegynner, mens Kinas ledelse ser flere trekk framover enn selv Magnus Carlsen.

Sist gang jeg møtte folk fra toppledelsen i Kina, i 1998, spurte jeg dem: Hvor kommer dere til å være i 2050? Vil dere gå forbi Norge i BNP per innbygger? Min samtalepartner svarte: Nei, det kommer vi ikke til å klare. Etter en kunstpause fortsatte han: Men Australia, det skal vi klare.

Spørsmålet mitt ga mening, fordi kinesiske ledere tenker i hele og halve århundrer, ikke i fireårsperioder. De hadde klare formeninger om hvor de ville være femti år fram i tid. Svaret er liksom-beskjedent. Men den gangen var Australias BNP per innbygger tre firedeler av USAs, og Kinas innbyggertall fire ganger USAs. Det han virkelig sa var: Om femti år tenker vi å ha en økonomi som er tre ganger USAs.

…og har grunnlag for det

I 1998 var det ikke mange som ville tatt en slik ambisjon alvorlig. Men femten år seinere har Kina bevist at dette ikke er tomt prat.

1. Verdens nest største økonomi

Kina har for lengst inntatt plassen som verdens nest største økonomi. Her er IMFs oversikt fra 2012:

BNP Verden

OECD mener at Kina vil gå forbi USA allerede i 2016, mens andre observatører sier at det først vil skje i 2020. (Det siste var det jeg trodde i 1998.)

2. Verdens største industrinasjon

I 2007 var Kinas industriproduksjon bare 62% av USAs. Siden da har USA vært gjennom en resesjon med stagnerende industriproduksjon, mens Kina har holdt veksten oppe. Beregninger på grunnlag av CIAs World Factbook sier at i 2012 var verdien av Kinas industriproduksjon 3700 milliarder dollar, mot USAs 2900 milliarder, altså 26% større enn USAs.

Den økonomiske krisa fra 2007 har ført til en helt ekstraordinær og langvarig nedgang og stagnasjon i vestlig industri, mens Kina har holdt kursen. Det vises tydelig her (prosentvis vekst):

industriproduksjon

(Beregningene er foretatt av Michael Roberts.)

3. Verdens største beholdning av utenlandsk valuta

Den store ubalansen i handelen mellom USA og Kina har ført til at Kina sitter med verdens største beholdning av dollar. (Dessuten har Kina også mye annen valuta.) Dette er en av grunnene til at Kina er mildt sagt forbannet over at USA manipulerer dollarens verdi gjennom å trykke 85 milliarder dollar i måneden for å holde amerikansk økonomi flytende.

valutabeholdning

Kilde: Wikipedia 2013

4. Størst, størst, størst

Å referere internasjonal statistikk for tida blir nesten som å lese høyt fra Marco Polos beretninger. Kina er størst, størst, størst: Kina produserer mer sement enn resten av verden tilsammen, mer stål enn de nærmeste 20 konkurrentene tilsammen, flest biler blir solgt i Kina. Kina er det eneste landet med over en milliard mobiltelefoner og har mer enn dobbelt så mange internettbrukere som USA. Kina har sju av de ti største havnene i verden.

5. Nest størst på forskning

Det er ikke lenger sånn at Kina først og fremst er leverandør av billig arbeidskraft til masseproduksjon. Kina er på vei opp i avansert industri og forskning. Målt etter antall «scientific papers» (fagfellevurderte akademiske avhandlinger), som er den vanlige måten å måle forskning på, har Kina på ti år rykket opp fra sjetteplass til annenplass, og nærmer seg USA med stormskritt.

scientific papers

Blått: 2002, oransje: 2012. Kilde: http://www.scimagojr.com

USA bruker 400 millarder dollar i året på forskning og utvikling, Kina nesten 300 milliarder.

6. Verdens sterkeste finansmakt?

USAs banker hadde i 2012 en inntjening på 10.079 milliarder dollar mot Kinas banker 9.895 milliarder. Men profitten i kinesiske banker lå på 105 milliarder mot USAs 68 milliarder. De kinesiske bankene hadde en aksjeverdi på 992 milliarder mot USAs 847 milliarder.

Av-amerikanisering ikke bare mulig  – den er i gang

På denne bakgrunnen er det nokså blåøyd å avfeie Kinas muligheter i det store sjakkspillet mot USA. Det eneste området der USA er milevis foran er som militærmakt. Men det har ikke forhindret USA i å tape krigen i Afghanistan og krigen i Irak og å bli satt på plass av Russland under forsøket på å lage et internasjonalt angrep på Syria.

Kina jobber konkret og svært målbevisst med å av-amerikanisere verden:

Nabolagsbølla vil få igjen – om ikke på den måten han tror

Hvis amerikanske ledere tror at det klokeste de kan gjøre i denne situasjonen er å drive militære provokasjoner mot Kina, så er de dummere enn man må håpe. Og hvis de tolker Kinas manglende militære respons som svakhet, er det direkte farlig. Kina har et helt arsenal av muligheter å ta av til å la USA få betale for denne og andre krenkelser. Den amerikanske administrasjonen er bare for blendet av sin militære overlegenhet til å se hva som er i ferd med å treffe dem.

Historisk begivenhet i valutamarkedet

Børsene i Hongkong og Singapore innleder samarbeid

Valutakrigen

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, Kina, krig, USA og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

17 svar til Høyt spill i Østkinahavet

  1. Ola sier:

    Kina produserer alt mulig,men skaper intet. Det er dets akilleshæl.

  2. Det upprepar sig hela tiden. Galenskapen av USA som lägger sig i överallt och gör allting värre. USA är den farligaste makten vi någonsin har haft. Och retar de en annan stor makt tillräckligt mycket så vet vi inte vad som händer, och det är onekligen mer är oroväckande.

    • psteigan sier:

      USA er ruset av sin egen militærmakt. Vi så det i Irak, Afghanistan og Libya. Vi ser det i Syria. Hadde det ikke vært for Russland (og dels Kina) så kunne det ha vært en storkrig i Midt-Østen nå. Heldigvis tenker kinesiske ledere mer langsiktig enn de amerikanske.

  3. Tilbaketråkk: Världen håller på att av-amerikaniseras | lindelof.nu

  4. even sier:

    Men det må tillegges at Kina ikke er noen god modell for andre nasjoner. De står for akkurat det samme som USA: utbytting av arbeidere og militarisme. Kina er like mye fienden som USA er det.

    • psteigan sier:

      Naturligvis er ikke Kina noen god modell for andre land. For det første fordi det ikke finnes noe land som er maken til Kina, og for det andre fordi den modellen de har valgt, helt åpenbart ikke er bærekraftig. Nå driver de landgrabbing i andre land fordi de ikke har nok matjord. Men Kina stiller egentlig hele den vestlige, kapitalistiske modellen på spissen. Hvis Kina skaffer seg mye av det vi tar for gitt, så går livsgrunnlaget på jorda til helvete. En biltetthet som i USA vil kreve all den olja som produseres i verden i dag. Et økologisk fotavtrykk som Norge, ville tømme ressursene på no time og blåse den globale oppvarminga til himmels. Når vi og USA driver sånn, så synes vi at vi er vi vår fulle rett. Når Kina begynner å gjøre som oss, ser vi hvor vanvittig det er.

  5. psteigan sier:

    Touché! Jeg kan gi én garanti: det blir ikke kjedelig!

  6. Ove Bengt Berg sier:

    Med den sjølbevisstheten kineserne har, og kunnskapen om sin egen styrke, skjønner jeg ikke helt hvorfor de ikke la ned veto mot krigen mot Libya. Var det bevisst, eller skjønte de ikke USAs opplegg? Når de seinere la ned veto sammen med Russland til oppfølgeren, krigen mot Syria?

    • psteigan sier:

      De har hatt et dogme, lagt ned av Deng Xiaoping, om å ligge lavt. De fulgte dette dogmet, og tapte. Det virker som de har lært av det.

  7. Prowl McMagne sier:

    Kan kanskje tenkes at Kina så på Libya som en god måte å la USA og Vesten ødelegge sin egen moralske ballast. Jo mer urettferdige kriger USA og Vesten/NATO gjennomfører, jo mindre blir tillitten og troverdigheten innad og jo større blir «war weariness»…. Man kan tape slag, men vinne krigen….

    • psteigan sier:

      Nei, jeg tror det var en feilberegning. Linja med å ligge lavt ble gitt som instruks av Deng, så det har vært vanskelig å bryte med den.

  8. Harald Asheim sier:

    Det er vel likheter mellom Kina i dag og Keiserriket Tyskland rundt 1900? I begge tilfeller land i rask økonomisk, industriell og militær utvikling, men uten tilsvarende verdenspolitisk tyngde. Bismark ønsket ikkje å utfordre de etablerte imperiene, og blei avsatt mye på grunn av dette. Og så gjekk det desverre forferdelig galt…
    Og vi ser en oppstigende stormakt som reagerer voldsomt på alt de misliker, for eksempel at en halv-politisk nobelkomite på andre siden av kula våger å fremheve en intelektuell-oposisjonell i Beijing.

    • psteigan sier:

      Det er noen likheter. Tyskland var veldig raskt på vei oppover, industri, biler, vitenskap, oppfinnelser. Men landet hadde ikke så enorme tall på sin side. Alt som multipliseres med 1,3 milliarder blir veldig mye.

  9. «UNNTAKSSTILSTAND FOR FREE SPEAK» i Japan :

    DET ER ALTFOR LITE SNAKK OM FUKUSHIMA!
    Hvorfor? Tør nesten ingen se realitetene i øynene?

    Mvh- Linda Kristin Larsen West
    (som fremdeles tør si sannheten tross manglende «tittel & posisjon»

  10. Tilbaketråkk: Tilbakeblikk på 2013 | Steigan blogger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s