Staten og bankenes utbyttefest

Banknæringa har hatt et børsrally av en annen verden. Myndighetene har stilt krav om at bankene øker kapitalkravene ved utlån. Det har sin pris – og den prisen er det ene og alene bankkundene som betaler. Men hvorfor skjer det?

Forbrukkerrådet kritiserer bankene

Direktør Randi Flesland i Forbrukerrådet sier at det er urimelig bankene opplever en gullalder, og at det er urimelig at bankkundene er alene om å betale for økte krav. Hun sier til Dagsrevyen 27.12.2013 at også eierne må betale sin del av dette. Flesland mener også at det i dag ikke er reell konkurranse mellom bankene. Konkurransetilsynet derimot vil ikke foreta seg noe som helst. De spiller ballen tilbake til forbrukerne. Idar Kreutzer i Finans Norge sier derimot at alt er i sin skjønneste orden. Han viser til at vi har 120 banker i Norge og at konkurransen er knallhard.

Gullalder

Har Flesland rett i at det er en gullalder for norsk banknæring? Hvis vi skal tro den frittalende fondsforvalteren Peter Warren, så har hun det. Bankene lemper så godt som hele regningen for økte kapitalkrav over på kundene, mener Peter Warren. Han viser til at aksjekursen til bankene har gått rett til værs de siste årene. – Man har hele tiden sagt at kundene må være med på spleiselaget, men det er jo ingen andre som betaler for dette laget. For alle andre enn kundene er det en kjempefest, sier Warren.

Hvis vi ser på aksjekursen til Norges største bank, DNB, så bekrefter den det Warren sier:

Kilde: Oslo børs

DNB-aksjen har økt med 524% siden 2009. Kilde: Oslo børs

DNB er ikke en hvilken som helst bank. DNB er for finansnæringa det Statoil er for oljebransjen. DNB er Norges uten sammenlikning største bank.

DNB er en gigant sammenliknet med de andre bankene

DNB er en gigant sammenliknet med de andre bankene

Elefanten i rommet: regjeringa

Det ingen av reportasjene eller kommentarene var inne på er statens og regjeringas rolle. Men staten eier 34% av DNB og er suverent største eier.

Aksjonæroversikt per 31. desember 2012

Aksjonær Aksjer i 1000 Andel aksjer i %
Staten v/Nærings- og Handelsdepartementet 553 792 34,00
Sparebankstiftelsen DNB 163 468 10,04
Folketrygdfondet 95 883 5,89
Blackrock Investments 28 391 1,74
Fidelity Investments 27 508 1,69
People’s Bank of China 23 546 1,58
DNB Funds 19 545 1,20
Saudi Arabian Monetary Agency 18 129 1,11
Vanguard Investment Funds 17 283 1,06

Kilde: DNB

Staten har det vi kaller negativt flertall, det betyr at næringsministeren, som forvalter denne stemmen, kan blokkere vedtak som staten er sterkt imot. Konsernsjef er den tidligere Ap-politikeren Rune Bjerke. Og hvis daværende næringsminister Trond Giske og hans partifelle Rune Bjerke forut for årets generalforsamling hadde blitt enige om å redusere utbyttet, så hadde det blitt slik. I stedet vedtok de et utbytte på kr 2,10 per aksje, som for staten betyr over en milliard i utbytte.

Og når Næringsdepartementet og Norges bankkjempe hadde tatt føringa i utbyttefesten, kunne jo de andre bankene følge opp uten risiko.

Hensynet til utenlandske investorer?

Folk som følger denne bloggen vil kjenne til at jeg er spesielt interessert i å kartlegge makta til de freste finanskonsernene i verden. Og de vil se at ved siden av Folkets bank, Kina og det saudiarabiske investeringsfondet, finner vi tre av de største finansedderkoppene i verden: Blackrock, Fidelity og Vanguard. (State Street, den fjerde av de store, er noen hakk lenger ned på lista.)

Norge har et omfattende samrøre med toppen av verdens finanskapital. Oljefondet og Norges bank eier til sammen over 14% av BlackRock. Kanskje er det så enkelt som at staten, på tross av sin opplagte mulighet til å prioritere norske bankkunders interesser, har valgt å verne profittkravene til sine venner i norsk og internasjonal finansvesen?

Publisert i Økonomi, Samfunn | Merket med , , , , , , , | 1 kommentar

Tilbakeblikk på 2013

Internasjonalt har 2013 vært et dramatisk år. Gjennom over 100 artikler på denne bloggen har jeg forsøkt å presentere andre analyser og andre perspektiver enn dem du vanligvis får i de vanlige mediene. Det ser ut til at stadig flere setter pris på dette. Bloggen har i alle fall mer enn tre ganger så mange lesere i 2013 som i 2012.

Januar

16. januar ble gassanlegget i In Amenas i Algerie angrepet av terrorister. Som en av operatørene på feltet ble også Statoil rammet. Men hvorfor driver et norsk statseid selskap stor virksomhet i en stat som Algerie, og hvem var terroristene?

Gisseldramaet, ørkenkrigen og Vestens venner

16. januar 2013 tok ei islamistisk gruppe kontrollen over gassanlegget In Amenas øst i Algerie og tok de ansatte som gisler. Statoil har ca. 20 ansatte på anlegget, hvorav 10 norske. Mokhtar Belmokhtar regnes som hovedmannen bak den islamistiske gruppa. … Les videre →

Les også:

Vestens krig mot Kina i Afrika

Februar

I februar var det to år siden den egyptiske presidenten Hosni Mubarak måtte flykte fra presidentpalasset og det Muslimske brorskapet hadde regjert i halvannet år. Men hadde det egentlig løst noen av det egyptiske folkets problemer? Deres president Mohamed Morsi ble avsatt gjennom et militærkupp i juli 2013. Denne artikkelen forklarer noe av bakgrunnen for at svært mange egyptere følte seg forrådt av brorskapet og Morsi.

Den arabiske vinteren

11. februar 2011 måtte Hosni Mubarak flykte fra presidentpalasset i Kairo etter at massebevegelsen på Tahrirplassen og ellers i Egypt hadde tvunget ham bort fra makta. Nå har Det muslimske brorskapet hatt makta i halvannet år, og ingen av de … Les videre →

Februar var også måneden med den såkalte «hestekjøttskandalen». Les min kommentar:

«Mitt halve rike for en hest!»

Sosiale medier flommer over av hestevitser etter at det ble oppdaget hestekjøtt i lasagne og andre ferdigmatprodukter. Og helseministeren sier at det handler om kriminalitet. Men nesten ingen snakker om hvorfor denne kriminaliteten oppstår. Det handler om den globaliserte kapitalismen … Les videre →

Mars

I 2011 deltok Norge i første rekke i NATOs bombing av og ødeleggelse av Libya. Den daværende rødgrønne regjeringa har, godt hjulpet av ekstremt servile medier, sluppet unna nærgående og kritiske spørsmål. Et svært hederlig unntak er NRK – Brennpunkt, som har satt søkelyset på hva som skjedde da Norge gikk til krig. Og fortsatt er det på sin plass å spørre Bård Vegar Solhjell, Stoltenberg og de andre: Hvor mange drepte dere i Libya?

Libyakrigen: Krev uavhengig granskning!

Publisert mars 13, 2013 by

Ære være NRK Brennpunkt. De har gravd fram viktige deler av sannheten om Norges og NATOs skitne krig i Libya. Men ingen ære til norsk presse fram til nå. De har latt den rødgrønne regjeringa slippe unna både med bruddene … Les videre →

Les også:

Islam, kvinner og farlige ting

April

I Sør-Europa sliter millioner av mennesker under trykket fra den verste økonomiske krisa i manns minne. Spania har like mange arbeidsløse som Tyskland hadde i 1933. I Italia er over fire millioner mennesker avhengige av matutdeling for å klare seg. Og Hellas ligger med brukket rygg. Men noen klarer seg svært godt. De ultrarike er blitt enda rikere enn før:

32.000 milliarder dollar i skatteparadiser

Publisert april 5, 2013 by

En anonym kilde har avslørt et gigantisk internasjonalt nettverk av skatteunndragelser. Det er International Consortium for Investigative Journalism (ICIJ) i Washington som har jobbet med disse dataene, og det er liten tvil om at de er i ferd med å … Les videre →

Les også:

Et oljeselskap med et land på slep

Mai

I mai fikk vi den merkelige diskusjonen om den fascistiske faren i Norge, lansert av den svenske forfatteren Henrik Arnstad. Jeg skrev tre artikler om den virkelige fascismen, både den tradisjonelle – og den fascistiske faren som de høyreekstreme islamistene representerer:

Den forunderlige fascismediskusjonen

Publisert mai 10, 2013 by

Klassekampen har hatt en del artikler med utgangspunkt i ei bok av den svenske forfatteren Henrik Arnstad med tittelen «Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia». Det har vært forunderlig lesning. Arnstad reduserer fascismens kjerne til ultranasjonalisme, og da bærer … Les videre →

Den forunderlige fascismediskusjonen (del 2)

Det muslimske ekstremhøyre

Juni

Til nå har Norge holdt seg unna den alvorlige krisa i internasjonal økonomi. Men hva er egentlig de underliggende tendensene i den norske økonomien?

Norge – krisa er her allerede!

Publisert juni 10, 2013 by

Med resten av Europa djupt nede i ei økonomisk krise som bare blir verre og verre, har mange stilt spørsmålet: Når kommer krisa til Norge? Jeg har også gjort det, og mitt svar har vært: Den kommer! Men det riktige … Les videre →

Juli

2013 har vært det året da vi har fått vite om hvordan det amerikanske NSA overvåker oss alle. Og den som har avslørt dette, den tidligere NSA-ansatte Edward Snowden, søkte asyl blant annet i Norge for å slippe unna en heller tvilsom skjebne i USA. Våre hjemlige liberalere, som pleier å være svært raskt på banen med kronikker om den personlige friheten og menneskerettighetene, holdt fullstendig kjeft og lot Snowden i stikken. Og de har vært tause siden:

Asyl for Edward Snowden!

Publisert juli 2, 2013 by

I følge Wiki Leaks har varsleren Edward Snowden søkt politisk asyl i Norge. Etter Menneskerettserklæringens artikkel 14 har han åpenbart rett til det, og vårt svar bør være et rungende: Ja! Snowdens «forbrytelse» er at han har avslørt forbrytelse Forbryteren … Les videre →

Les også:

Arbeiderpartiet – His Master’s Voice

August

Denne artikkelen fra august har slått veldig godt an, kanskje fordi den handler om noe som angår oss alle:

De eier maten vår og ødelegger byene våre

I sommer var jeg på en liten ferietur på Nordvestlandet. Det var utrolig vakkert som mye av dette landet vårt, men det var noe annet jeg la spesielt merke til. Vi lå på Molde camping i tre døgn og fikk … Les videre →

Les også:

Eksperter på lav lønn og dårlige arbeidsforhold

September

Som en av ganske få i Norge kaller jeg meg fortsatt kommunist. Og det skal jeg ha: Jeg har aldri prøvd å bli populær – og har lykkes over all forventning:

K-ordet i kapitalismens tid

(Artikkel i Klassekampen 17.09.2013) I 1966 vedtok lærerrådet på Teisen skole i Oslo mot én stemme at det var «pedagogisk umulig å undervise folk med langt hår, særlig når de også har skjegg og briller». De to ungguttene Odd Hansen … Les videre →

I september lanserte jeg sjølbiografien En folkefiende:

Politiet svindlet domstolen, men norsk presse bryr seg ikke om det:

Politiet opptrådte som stat i staten

I boka En folkefiende forteller jeg en historie fra virkeligheten som kunne ha vært tatt ut av en spionroman. Det er en grell historie om de hemmelige tjenestene i Norge, og den reiser svært alvorlige prinsippspørsmål. Jeg siterer fra boka: … Les videre →

Oktober

Høsten 2013 balanserte verden på kanten av en storkrig. Men det amerikanske angrepet på Syria kom ikke:

Hva hendte på veien til Damaskus?

I en tale 31. august 2013 ba president Barack Obama Kongressen om å autorisere en direkte amerikansk militæraksjon mot Syria. 4. september ga utenrikskomiteen i Senatet sin enstemmige godkjennelse. I likhet med de fleste andre trodde jeg at det var … Les videre →

Les også:

Krigen om vannet er i gang – vårt Nestlé fører an

og

En fascist på Oslo-besøk

November

Hvis du følger main stream media, så har du fått vite at USA er inne i en energirevolusjon, og snart vil vært sjølforsynt med olje og gass. Men her viser jeg at det kanskje ikke er akkurat sånn:

Den røde dronningens energirevolusjon

 Har du hørt om energirevolusjonen i USA? Den som snart skal gjøre USA uavhengig av oljeimport og som skal gjøre USA til en større oljeeksportør enn Saudi-Arabia? Hvis du har fulgt med i de vanlige mediene, kan du ikke ha … Les videre →

Les også:

Høyt spill i Østkinahavet

Desember

Vi står rett foran grunnlovsjubileet. Og jeg tillater meg å stille spørsmålet:

Er det noe vits i å feire grunnloven?

17. mai 2014 er det 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov – i sin tid en av de mest radikale og mest demokratiske i verden. Dette skal visstnok feires, men det er dessverre grunn til å spørre: Er … Les videre →

Les også:

«Ennå er ikke Ukraina dødt»

Den ukrainske nasjonalsangen har en forholdsvis dyster tittel: «Ennå er ikke Ukraina dødt». I tredje linje lover den imidlertid at fiendene skal forsvinne som dugg for sola. Og i øyeblikket ser det ikke akkurat sånn ut. Ukraina vipper på kanten … Les videre →

Velkommen til nye artikler i 2014!

Publisert i Økonomi, EU, Kina, krig, Miljø, Opprør, Samfunn, USA | Merket med | 6 kommentarer

Er det noe vits i å feire grunnloven?

17. mai 2014 er det 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov – i sin tid en av de mest radikale og mest demokratiske i verden. Dette skal visstnok feires, men det er dessverre grunn til å spørre: Er det noen vits i å feire grunnloven? Eller blir hele jubileet en hån mot eidsvoldsmennene og deres verk?

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814

Politikerne tråkker på grunnloven

De siste årene har gitt oss en del grelle eksempler på at politikerne ikke har noen som helst respekt på grunnloven – og at de bryter den når det passer dem, uten at det får noen konsekvenser.

1. Libya

19. mars 2011 uttalte Jens Stoltenberg:

– Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsrådsresolusjon 1973.

Det går fram av uttalelsen at han hadde sendt en formell meddelelse til NATO om at Norge var klar til å sende styrker.

Grunnlovens paragraf 25 er svært klar på hva som kreves dersom norske styrker skal settes under fremmed kommando eller delta i krig i utlandet:

Kongen har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.

Landeværnet og de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper kunne henregnes, maa aldrig, uden Storthingets Samtykke, bruges udenfor Rigets Grænser.

Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han og hans innerste krets gjorde.

Det har seinere blitt bekreftet at beslutningen ble fattet med mobiltelefon og sms mellom ledende regjeringspolitikere og lederne av opposisjonen. Regjeringa i plenum var ikke innkalt, så noe gyldig regjeringsvedtak fantes ikke. Ikke en gang den utvidete utenrikskomiteen i Stortinget var innkalt. Stoltenberg, Halvorsen, Navarsete og opposisjonslederne opptrådte som om de var Stortinget. Det hadde de ingen hjemmel for i grunnloven.

Hadde noen tatt grunnloven alvorlig, skulle disse politikerne vært stilt for riksrett.

Men den beslutningen skulle eventuelt vært tatt av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, og den blamerte seg få dager etterpå, ikke ved at komiteen godkjente det som var gjort, men ved at alle komiteens medlemmer deltok i en stortingsbehandling som sluttet opp om krigsvedtaket, uten at noen fant på å forsvare grunnloven.

Hva skal vi med kontrollkomiteen når den ikke gjør jobben sin?

Av den grunn henvendte jeg meg til Riksrevisjonen, for den kunne ha opptrådt som en uavhengig kontrollinstans og gjort den jobben kontrollkomiteen var for udugelig til å gjøre. Jeg viste til utenriksminister Støre sa i sin redegjørelse til Stortinget 9. mai 2011:

For oss dreier det seg om å fremme dyptgripende verdier vi tror på – å sikre beskyttelse av sivile, å bistå mennesker i nød, å styrke FN og den internasjonale rettsordenen samt å støtte sentrale folkerettslige prinsipper som vi, historisk sett, selv har vært med på å kjempe fram.

Og jeg skrev videre:

«Jeg går ut fra at du, herr riksrevisor, i likhet med meg, er urolig over hva norske styrker faktisk har vært med på i Libya.

  • Kan man si at vår deltakelse har vært med på å «sikre beskyttelse av sivile» når vi ser hvordan for eksempel byen Sirte ble jevnet med jorda?
  • Kan vi si at Norge har bidratt til å «styrke den internasjonale rettsorden» når vi så hvordan Libyas statsleder Muammar al-Gaddafi ble slaktet på en måte som Dyrevernet ville ha protestert på hvis det hadde dreid seg om en gris?
  • Vi får meldinger om at det regimet NATO og Norge innsatte i Libya driver omfattende tortur og drap mot sine motstandere i og utenfor libyske fengsler. Kan dette kalles å «støtte sentrale folkerettslige prinsipper»?

At slike forbrytelser er blitt begått og blir begått i den krigen Norge var en av de sentrale deltakerne i, er en sak for deg, herr riksrevisor.

Jeg har følgende spørsmål til deg:

  • Ble Grunnlovens krav fulgt da Norge bestemte seg for å gå til krig?
  • Hvilken instans fattet vedtaket om at norske styrker skulle settes under NATOs kommando i en krig utenfor landets grenser?»

Jørgen Kosmo svarte raskt:

Pål Steigan

Vedrørende din henvendelse til meg om bruk av norske styrker i Libya.

Jeg har lest din henvendelse, og dersom du ønsker en prøving av Regjeringens beslutning er det Kontroll og Konstitusjonskomiteen du bør henvende deg til.

For øvrig er det min mening at Regjeringen har sitt på det tørre.

Jørgen Kosmo

Her gjør riksrevisor Kosmo en grov feil som kompromitterer ham og Riksrevisjonen.

Han kan godt mene at dette ikke er Riksrevisjonens sak, og sende den over til en komité som allerede har vist seg udugelig til å beskytte grunnloven. Men så tar han seg den frihet å konkludere uten saksbehandling med For øvrig er det min mening at Regjeringen har sitt på det tørre. Hva Jørgen Kosmo som person mener eller ikke mener, er knekkende likegyldig. Her skriver han som riksrevisor, og hvis Riksrevisjonen ikke har behandlet saka, har han ingenting med å uttale seg. Men dermed har han kompromittert Riksrevisjonen og seg sjøl.

Etter dette står det ingen kontrollinstanser igjen. Grunnlovens forutsetning om stortingsbehandling av et så alvorlig spørsmål som krig utenfor landets grenser blir brutt, og ingen av de organene som grunnloven har satt til å utøve kontroll gidder å gjøre jobben sin.

2. EØS

ABC-nyheter skriver:

«– Stortinget har i all stillhet endret Grunnloven uten noen formell behandling, ved skritt for skritt å overføre myndighet fra Norge til organer i EU – uten å følge Grunnlovens strenge krav for å gjøre noe slikt.

Det er budskapet fra førsteamanuensis Eirik Holmøyvik ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift.

Siden 1992 har Norge inngått en rekke avtaler om å overføre suverenitet til EU- og EØS-organer uten å følge Grunnlovens §93:

Skal Stortinget overgi norsk suverenitet til organisasjoner der Norge ikke er med, skal det være på et «saklig avgrenset område», det skal vedtas med minst 3/4 flertall og minst 2/3 av stortingsrepresentantene må være til stede.

Det skjer ikke. I stedet bankes suverenitetsavståelse gjennom med alminnelig flertall, ofte uten debatt, dokumenterer Holmøyvik.»

Holmøvik får støtte fra professor Eivind Smith ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Eivind Smith reagerer på det Holmøyvik har påvist, at Stortinget gang på gang har vedtatt å gi fra seg suverenitet med alminnelig flertall, framfor kravene i §93.

Noe av argumentet fra flertallet på Stortinget, som egentlig ønsker EU-medlemskap, er at de enkelte vedtakene er ubetydelige. Men §26 i Grunnloven som de henviser til for å banke gjennom EØS-saker med simpelt flertall, har slett ingen åpnng for å avgi suverenitet på et «saklig avgrenset område».

– Summen av vedtak om suverenitetsavståelse hittil, og det vi må vente i kommende år, blir betydelig. Noen, som professor i Europarett, Fredrik Sejersted, sier «er det så farlig, bare resultatet blir godt, da? Dette fikser vi.», sa professor Smith.

Typiske eksempler på dette er jo Datalagringsdirektivet og Tjenestedirektivet. Der tres store samfunnsmessige endringer ned over hodene på oss som om de skulle være naturlover. En bisarr variant av dette er ostetollen. Ikke en gang et så lite tiltak lar EU Norge beslutte som uavhengig stat. Når det ruller livsfarlige vogntog på norske veier uten at myndighetene ser ut til å kunne gjøre noe, så er det en følge av EØS.

Et svært alvorlig eksempel er forhandlingene om en ny handelsavtale mellom EU og USA. Blir den vedtatt mellom de to partene, vil den automatisk bli norsk lov, som følge av EØS. Dersom forhandlingene fører fram, noe de sannsynligvis vil gjøre, vil amerikanske korporasjoner kunne saksøke Norge dersom de misliker våre lover.

3. Norge NSAs drømmepartner

Gjennom Edward Snowdens avsløringer har verden blitt kjent med at USAs sikkerhetsorganer spionerer på oss alle uten rettslig grunnlag og med total forakt for våre friheter og rettigheter. Denne overvåkinga rammer amerikanske borgere (i strid med amerikansk lov) og den rammer utenlandske borgere (i strid med en serie internasjonale avtaler).

Et dokument som er lekket gjennom WikiLeaks sier at Norge er en drømmepartner for NSA. «Modellpartner», «unik tilgang», «en av våre topp to-partnere» og «en ledende leverandør».  Det er betegnelser National Security Agency (NSA) bruker internt om den norske Etterretningstjenesten på ulike områder i 2013.

En føderal dommer i Washington fastslo 16. desember 2013 at den massive innsamlinga av telefondata som National Security Agency (NSA) har foretatt «sannsynligvis krenker den amerikanske grunnloven». Han viste spesielt til det fjerde grunnlovstillegget som forbyr ubegrunnet etterretning og beslag. Han kalte dette for «nesten orwellsk» i sitt omfang og sa at James Madison, en av de viktigste forfatterne av grunnloven, ville ha vært «dypt sjokkert» over omfanget av NSAs etterretning.

NSAs overvåking er også høyst sannsynlig et brudd med den norske grunnloven.

I følge grunnlovens § 100 bør Ytringsfrihed finde Sted. Loven sier blant annet helt tydelig at «Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.» Det er det samme prinsippet som i det fjerde grunnlovstillegget i den amerikanske grunnloven. Avlytting og brevkontroll skal ikke være summarisk, men bygge på hjemmel og kjennelse i hvert enkelt tilfelle. NSA har gjort det motsatte, og høyst sannsynlig med norsk etterretnings aktive samarbeid, som den drømmepartner den er.

Men igjen svikter politikerne grunnloven. USA har i det minste prinsippfaste dommere som vet hva grunnloven sier, og som er villige til å forsvare den. Vi har politikere og myndigheter som gir fullstendig blaffen i hva grunnloven sier, og som i hvert fall ikke forsvarer den.

4. Politiet svindlet domstolene

I boka En folkefiende forteller jeg en historie fra virkeligheten som kunne ha vært tatt ut av en spionroman. Det er en grell historie om de hemmelige tjenestene i Norge, og den reiser svært alvorlige prinsippspørsmål.

På side 278 til 282 legger jeg fram dokumentasjon som viser at Politiets etterretningstjeneste samarbeidet med den hollandske etterretningsorganisasjonen Binnenlandse Veiligheidsdienst (BVD) om å produsere falske bevis om angivelig utenlandsk finansiering av AKP(m-l), som så ble brukt til å få domstolen til å fatte vedtak om telefonavlytting av mange norske borgere og organisasjoner, samt av Oktober forlag og avisa Klassekampen.

Det som er nytt i denne dokumentasjonen, og som angår Riksadvokaten, er ikke avlyttinga som sådan, men det faktum at politiet har lagt fram falske beviser for retten og fått domstolen til å fatte vedtak på forfalsket grunnlag. Dette kompromitterer retten og det kompromitterer domstolens uavhengighet. Politiet har opptrådt som stat i staten. For å ramme kommunister og andre radikalere, har politiet satt seg over domstolen og krenket den. Dette er en forbrytelse mot Norges stat, som det etter min mening er Riksadvokatens plikt å etterforske og eventuelt sørge for at de ansvarlige stilles for retten.

Ifølge vår forfatning er dommerne uavhengige i avgjørelsen av den enkelte sak. Dommerne kan ikke instrueres i sin domsutøvelse, og Høyesteretts avgjørelser kan ikke overprøves av andre myndigheter. Når en etat som politiet forfalsker bevis for å forlede domstolen, og det attpåtil gjøres i hemmelig rett, slik at forfalskningen ikke kan avsløres, så etablerer politiet seg som en stat i staten.

Riksadvokaten har svart. I brev av 28.10.2013 skriver Tor-Aksel Busch at «Forholdet som er omtalt er en mulig overtredelse av straffelovens § 168. Bestemmelsen har en strafferamme på åtte års fengsel.»

Tor-Aksel Busch sier likevel at han ikke vil etterforske en eventuell forbrytelse, fordi den er foreldet. Men her gjør han det svært enkelt for seg. For det første betrakter han dette som en forbrytelse som eventuelt er gjort av én person og for det andre ser han bort fra det konstitusjonelle. Men her dreier det seg ikke om en person som har lagt fram falsk bevis for retten. Her dreier det seg om at politiet som etat, systematisk og langvarig har ført retten bak lyset for å sikre en urettmessig dom. Det er det Riksadvokaten skulle tatt tak i, og da er det er spørsmål om det finnes foreldelse. Jeg har påvist at dette ble gjort på søttitallet. Men det er aldri blitt tatt noe oppgjør med det. Hvem vet om det fortsatt pågår?

Så heller ikke Riksadvokaten følte seg kallet til å forsvare grunnloven og det helt sentrale prinsippet i demokratiet om domstolenes uavhengighet.

Så hvorfor skal vi feire grunnloven?

Publisert i EU, Samfunn | Merket med , , , , , , , , , | 28 kommentarer

Politiet svindlet domstolene

(Leserinnlegg i Klassekampen 21.12.2013)

I boka En folkefiende forteller jeg en historie fra virkeligheten som kunne ha vært tatt ut av en spionroman. Det er en grell historie om de hemmelige tjenestene i Norge, og den reiser svært alvorlige prinsippspørsmål.

Jeg har lenge lurt på hvorfor politiet har fascistsymbolet fasces i emblemet sitt.

På side 278 til 282 legger jeg fram dokumentasjon som viser at Politiets etterretningstjeneste samarbeidet med den hollandske etterretningsorganisasjonen Binnenlandse Veiligheidsdienst (BVD) om å produsere falske bevis om angivelig utenlandsk finansiering av AKP(m-l), som så ble brukt til å få domstolen til å fatte vedtak om telefonavlytting av mange norske borgere og organisasjoner, samt av Oktober forlag og avisa Klassekampen.

Det som er nytt i denne dokumentasjonen, er ikke avlyttinga som sådan, men det faktum at politiet har lagt fram falske beviser for retten og fått domstolen til å fatte vedtak på forfalsket grunnlag. Dette kompromitterer retten og det kompromitterer domstolens uavhengighet. Politiet har opptrådt som stat i staten. For å ramme kommunister og andre radikalere, har politiet satt seg over domstolen og krenket den. Dette er en forbrytelse mot Norges stat, som det etter min mening er Riksadvokatens plikt å etterforske og eventuelt sørge for at de ansvarlige stilles for retten.

Ifølge vår forfatning er dommerne uavhengige i avgjørelsen av den enkelte sak. Dommerne kan ikke instrueres i sin domsutøvelse, og Høyesteretts avgjørelser kan ikke overprøves av andre myndigheter. Når en etat som politiet forfalsker bevis for å forlede domstolen, og det attpåtil gjøres i hemmelig rett, slik at forfalskningen ikke kan avsløres, så etablerer politiet seg som en stat i staten.

Riksadvokaten har svart. I brev av 28.10.2013 skriver Tor-Aksel Busch at «Forholdet som er omtalt er en mulig overtredelse av straffelovens § 168. Bestemmelsen har en strafferamme på åtte års fengsel.»

Tor-Aksel Busch sier likevel at han ikke vil etterforske en eventuell forbrytelse, fordi den er foreldet. Men her gjør han det svært enkelt for seg. For det første betrakter han dette som en forbrytelse som eventuelt er gjort av én person og for det andre ser han bort fra det konstitusjonelle. Men her dreier det seg ikke om en person som har lagt fram falsk bevis for retten. Her dreier det seg om at politiet som etat, systematisk og langvarig, har ført retten bak lyset for å sikre en urettmessig dom. Det er det Riksadvokaten skulle tatt tak i, og da er det er spørsmål om det finnes foreldelse. Jeg har påvist at dette ble gjort på søttitallet. Men det er aldri blitt tatt noe oppgjør med det. Hvem vet om det fortsatt pågår?

 

Pål Steigan

Publisert i Opprør, Samfunn | Merket med , , , , | 3 kommentarer

«NSA har antakelig brutt grunnloven»

En føderal dommer i Washington fastslo 16. desember 2013 at den massive innsamlinga av telefondata som National Security Agency (NSA) har foretatt «sannsynligvis krenker den amerikanske grunnloven». Han viste spesielt til det fjerde grunnlovstillegget som forbyr ubegrunnet etterretning og beslag. Han kalte dette for «nesten orwellsk» i sitt omfang og sa at James Madison, en av de viktigste forfatterne av grunnloven, ville ha vært «dypt sjokkert» over omfanget av NSAs etterretning.

Et nederlag for NSA og Obama

Dommer Richard Leons kjennelse er det største nederlaget til nå for NSA og president Obama. Den slår fast det millioner av mennesker over hele verden allerede har forstått, nemlig at NSA har krenket grunnleggende menneskerettigheter som er slått fast i blant annet den amerikanske grunnloven. Kjennelsen er også en indirekte støtte til at Edward Snowden gjode som han gjorde.

Den franske Déclaration des droits de l’Homme et du citoyen de 1793 pekte på behovet for å beskytte borgerne mot despotiske myndigheter. Artikkel 9 sier at loven bør beskytte offentlig og personlig frihet mot undertrykking fra dem som regjerer.

Det fjerde grunnlovstillegget sier at ransaking, etterretning, beslag og arrest skal begrenses og bygge på spesifikke informasjoner. Bakgrunnen for at dette tillegget kom inn i den amerikanske grunnloven var at de britiske kolonimaktene forut for den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776 hadde benyttet seg av summarisk ransaking og arrest. Protestene mot dette spilte en veldig sentral rolle i den politiske kampen som førte opp til uavhengighetserklæringen, så NSAs lovbrudd krenker noe av det grunnleggende ved USAs demokratiske historie.

Dommer Leon trodde ikke på NSAs påskudd for overvåkinga og innsamlinga av data, nemlig faren for terrorisme. «Regjeringen viser ikke til et eneste tilfelle der analyse av NSAs store datamengde har ført til pågripelse av terrorister,» slår han fast i kjennelsen.

Hadde dommer Leon sett på regjeringas behandling av varsleren Snowden, ville han funnet enda flere brudd på grunnloven:

Det er åpenbart at USA har fratatt Snowden hans konstitusjonelle rettigheter. I strid med vanlige rettsprinsipper og amerikansk lov har USAs myndigheter allerede dømt Snowden. I det femte grunnlovstillegget skulle han vært garantert «due process», rettssikkerhet, noe han åpenbart ikke vil bli. I det sjette grunnlovstillegget skulle han bli dømt av en jury og ha en fri og offentlig rettergang. Saka med Bradley Manning viser at Snowden ikke har noen grunn til å regne med at han får dette. Snowden har også rettigheter etter det sjuende, åttende og niende grunnlovstillegget som han åpenbart ikke vil få.

De ynkelige liberalerne

I lys av dommer Leons kjennelse er det viktig nok en gang å minne om hvor ynkelig våre hjemlig liberalere og angivelig demokratiske politikere har opptrådt.

Det er noen mennesker som ikke har latt noen sjanse gå fra seg til å framstille seg som de sanne ridderne av den personlige friheten og av menneskerettighetene. Jeg sikter til folk som Bernt Hagtvet, Kristin Clemet, Bård Larsen, Nina Witoszek. I år har de hatt sjansen til å sale sine gangere og ri ut i felten igjen, for sjelden har den personlige friheten blitt krenket så massivt som nettopp i år. Men de har ikke sagt eller skrevet et ord til dens forsvar. De har vært fullstendig tause og ligget og trykket i lyngen som redde rypekyllinger.

For all framtid, hver gang de liberale prøver å gjøre seg høye og mørke på andres bekostning og framstille seg som menneskerettighetenes sanne forsvarere, behøver vi bare stille dem ett spørsmål: Hvor var du da NSAs overvåking av oss alle ble avslørt?

Men også norske politikere, både de rødgrønne og de blåblå har opptrådt ynkelig.

Edward Snowden har lagt fram ugjendrivelig dokumentasjon på at amerikansk etterretning i årevis har hatt tilgang til serverne til datagiganter som Microsoft, Google, Yahoo og Apple og sosiale medier som Facebook, Skype og Twitter, og gjennom det direkte tilgang til titalls millioner private data, eposter og telefonsamtaler. Dette er avslørt blant annet i den britiske avisa The Guardian.

Overvåkinga drives gjennom programmene PRISM og Tempora. Et av verktøyene som USAs National Security Agency (NSA) har utviklet kalles Boundless Informant, og det er i stand til å innhente minst tre milliarder informasjonsbiter i løpet av en måned og katalogisere hundre millarder informasjonsbiter over hele verden i samme periode. Verktøyet gir agentene muligheten til å gå fra et globalt nivå og helt ned på enkeltbrukere i enkeltland.

nsa-b

Edward Snowden ba om beskyttelse, men fikk en kald skulder

Menneskerettighetserklæringens artikkel 14 sier:

  1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
  2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.

Snowden har ikke begått slike forbrytelser som ville ha fratatt ham asylretten. Han har et helt opplagt krav på beskyttelse mot myndigheter som ikke engang respekterer sitt eget lands lover eller internasjonale avtaler.

Han søkte blant annet asyl i Norge. Men den rødgrønne regjeringa ved statssekretær Pål Lønseth ferdigbehandlet Snowdens søknad (uten saksbehandling eller dokumentasjon i departementet, so much for «due process») og sa til NRK: – Ifølge norsk lov kan en ikke søke asyl fra utlandet, og normal prosedyre tilsier at asylsøknader til Edward Snowden vil bli avvist fordi Snowden var i Russland da han søkte.

Dette er ikke riktig. Norske myndigheter kan gi asyl til hvem de vil. La oss stille oss det hypotetiske spørsmålet om Liu Xiaobo hadde søkt asyl fra Kina, ville Norge nektet ham det? Problemet er ikke juridisk, problemet er politisk. Norge gjør det USA ønsker, helst før USA sjøl rekker å uttrykke dette ønsket.

Statsminister Erna Solberg var like ynkelig da hun fikk seg til å si – Jeg vil ikke kalle Edward Snowden en varsler!  Hun fulgte opp med å si at hun «ikke var imponert over Snowden».

Sier hun! Edward Snowden har gitt avkall på friheten, på familien sin og på framtida si, ikke for egen vinnings skyld, ikke av opportunistiske grunner, men for å varsle om alvorlige forbrytelser som amerikanske regjeringa har begått mot sitt eget folk og mot folk over hele verden. Han har vist et sivilt mot som er helt enestående. Men fra sin trygge statsministerbolig kan Erna Solberg erklære at hun ikke er imponert!

—–

Hele kjennelsen til dommer Leon (pdf)

«Norge – NSAs drømmepartner»

Mer om Snowden

Snowden: Det handlet aldri om terrorisme

———–

Norge rapporterer til NSA

——

Jimmy Carter, 19.07.2013: «The US no longer has a functioning democracy.»

Publisert i Opprør, Samfunn, USA | Merket med , , , , | 3 kommentarer

«Ennå er ikke Ukraina dødt»

Den ukrainske nasjonalsangen har en forholdsvis dyster tittel: «Ennå er ikke Ukraina dødt». I tredje linje lover den imidlertid at fiendene skal forsvinne som dugg for sola. Og i øyeblikket ser det ikke akkurat sånn ut. Ukraina vipper på kanten av stupet og er ute av stand til å betale regningene sine. Under demonstrasjonene i Kiev (Kyjiv) ligger det enorme økonomiske problemer – og en svart historisk arv.

Kassa er tom

Etter oppløsninga av Sovjetunionen hadde Ukraina mange harde år. Bruttonasjonalproduktet falt dramatisk og industrien stagnerte. På totusentallet hadde imidlertid landet noen år med kraftig vekst inntill finanskrisa rammet med full tyngde. I dag har ikke Ukraina valutareserver til å betale for mer enn i underkant av to måneders import, og alt under reserver for tre måneder regnes som kritisk. Spesielt ille er det fordi landet har underskudd på handelsbalansen med utlandet. Det kommer først og fremst av at Ukraina er totalt avhengig av å importere gass fra Russland.

Av samme grunner har Ukraina pådratt seg en betydelig gjeld som landet ikke klarer å betale. Dette er grunnen til bruddet i forhandlingene med EU, som igjen utløste de store demonstrasjonene i Kiev. Den avtalen EU tilbød var simpelthen ikke god nok – svært langt fra god nok.

Ukraina eksport

Ukraina ble hardt rammet av finanskrisa

Og hva har egentlig EU å tilby Ukraina? EU er på sjette året djupt nede i sin egen krise. Det EU-kommisjonen har å tilby sine egne fattige medlemmer er mer nedskjæring og utsikter til mange år med stagnasjon og nedgang. Og EU er nesten like avhengig av russisk gass som det Ukraina er.

Hjerneflukt og fallende folketall

Fra 1994 til i dag har Ukrainas folketall falt fra 52,2 millioner til 45,5 millioner – 6,7 millioner færre på under 20 år. Og det er ikke sjelden de med utdanning og kontakter som drar, altså en dramatisk hjerneflukt. Samtidig er fødselsraten svært lav og dødeligheten høy. I 2009 regnet man at 35% av innbyggerne levde under fattigdomsgrensa.

På den andre sida har Ukraina en sterk industriell basis, som en arv fra Sovjetunionen. I de østlige områdene rundt Don er det en sterk metallurgisk industri og en sterk tungindustri som bygger fly, skip og militært materiell. Det er også en avansert elektronikkindustri og en romfartsindustri. Det finnes rike mineralforekomster og landet produserer både kull og stål i store mengder. Men det er dårlig med olje og gass.

I de vestlige områdene ligger noe av den beste matjorda på kloden. Det ukrainske  svartjordsbeltet har djup og næringsrik matjord og høy produktivitet. Ukraina er en av verdens største korneksportører.

Vest mot øst

Det store flertallet av innbyggerne er ukrainere, men det finnes en stor russisk minoritet, særlig i øst, der også industrien ligger. I industriområdene er også lønningene markant høyere enn i de vestlige områdene. Krim-halvøya er overveiende russisktalende og russerne var rasende da ukraineren Nikita Krustsjov i sin tid overførte halvøya fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken. Russland har fortsatt en flåtebase i Sevastopol på Krim etter en leasingavtale med Ukraina.

De mørkeset områdene på kartet til venstre er de viktigste industriområdene. Kartet til høyre viser at med unntak av området rundt hovedstaden Kiev, så er det industriområdene som har høyest lønn.

De mørkeset områdene på kartet til venstre er de viktigste industriområdene. Kartet til høyre viser at med unntak av området rundt hovedstaden Kiev, så er det industriområdene som har høyest lønn.

Et språkkart viser at de ikke-ukrainske folkegruppene (i hovedsak russere) er størst i øst.

Ukraina språk

Områdene med sterkest gulfarge har størst ukrainsktalende befolkning. På Krim utgjør de bare 10%.

Oligarkene tok alt. Da Sovjetunionen brøt sammen passet en del gamle partipamper på å sikre seg kontrollen over de største økonomiske godbitene. Sammen med en håndfull andre dannet de en kaste av oligarker som fullstendig dominerer ukrainsk økonomi. Det er samme sak som i Russland, men oligarkene i Ukraina har vært enda grådigere. De femti rikeste i Ukraina har nesten femti prosent av all formue:

Ukraina inntektsfordeling_edited-1

De politiske demonstrasjonene i Kiev bunner i den alvorlige økonomiske situasjonen, i folks frustrasjon over fallende levestandard og omfattende korrupsjon samt et høyst forståelig raseri mot oligarkene.

Men de har også røtter i Ukrainas lange historiske dragkamp mellom øst og vest. I Vest-Ukraina var det flest folk som samarbeidet med de tyske okkupasjonsstyrkene under annen verdenskrig. Den såkalte Ukrainske frigjøringshæren ble opprettet av nazi-Tyskland og kjempet sammen med de tyske styrkene mot Sovjetunionen.

Nazi-partiet Svoboda

Det er disse historiske røttene som fører opp til det nasjonal-sosialistiske (les: nazistiske) partiet Svoboda, som spiller en sentral rolle i demonstrasjonene nå. For noen få år siden hadde dette partiet bare noen få promillers oppslutning, men de har vært dyktige til å wolfsangelutnytte krisa og til å kjøre fram en del paroler som har stor sympati, slik som paroler mot oligarkene eller paroler for nasjonalisering og mot korrupsjon. Partiets leder Oleh Tyahnybok hevder at partiet ikke er nazistisk, men det er bare en bløff beregnet på godtroende utlendinger. Partiets første logo var Wolfsangel-runen (til høyre). Partiets sjefsideolog, Yuriy Mykhalchyshyn, er en sterk tilhenger av Joseph Goebbles og hyller Holocaust. Han ser på Holocaust som «en lys periode i menneskehetens historie». Partiet er klart anti-jødisk og snakker om å bekjempe den «moskovittisk-jødiske» mafiaen, ikke helt ulikt Hitlers propaganda mot «jødisk-bolsjeviskiske plutokrater». Partiet har programfestet vold som politisk kampmiddel og driver terror mot politiske motstandere.

Ved valgene i 2012 fikk Svoboda sitt virkelige gjennombrudd. Nå er det største parti i tre regioner. På landsplan har de over 10% av stemmene (17% i Kiev), men i byen Lviv og områdene rundt har de fra 31–38% av stemmene.

Kartet viser at Svobodas styrke ligger i de vestlige delene av landet

Kartet viser at Svobodas styrke ligger i de vestlige delene av landet

Svoboda betyr frihet, men det er ikke frihet dette partiet er opptatt av. De ønsker å skape et etnisk rent og diktatorisk Ukraina. Utsendinger fra EU har gjort seg bort ved å delta i demonstrasjoner i Kiev sammen med dette nazipartiet.

Det er lett å se hvordan Svobodas politikk, dersom den ble gjennomført,  kan utløse en krig med Russland, og det er heller ikke vanskelig å se hvordan EU og Tyskland ville kunne bli dratt inn i en slik krig.

Inn kommer Kina

I dette mildt sagt kaotiske scenariet kommer det plutselig en helt ny aktør, nemlig Kina. Og de kommer med det Ukraina er mest opptatt av: kapital og investeringer.

I 2012 lånte Kina Ukraina 3 milliarder dollar til jordbrukssektoren og 3,7 milliarder til energisektoren. Som en del av avtalen eksporterer Ukraina 4 millioner tonn mais til Kina. I september 2013 fikk Ukraina tilbud om ytterligere 3 milliarder dollar fra Kina for å ruste opp vanningssystemene. Målet er å øke kornproduksjonen med 50%. Dette inngår antakelig i en større avtale der Kina kjøper 3 millioner hektar jordbruksland (litt mer enn Albanias areal) av Ukraina!

Fordi forhandlingene med IMF om gjeldsbetingelser har kjørt seg fast, har Ukraina vært på desperat jakt etter nye lån. Her er også Kina villig til å stille opp som kreditor.

Midt under massedemonstrasjonene i Kiev dro president Yanukovych til Kina der han undertegnet en avtale med Kinas president Xi Jinping som angivelig sikrer kinesiske investeringer i Ukraina på rundt 8 milliarder dollar.

Det er et drama av historisk format som utspiller seg i et av Europas største land. Ennå er ikke Ukraina dødt!

(Les også Kineserne kommer.)

Publisert i Økonomi, EU, Kina, Opprør | Merket med , , , , , | 12 kommentarer

Kineserne kommer

”Mange kinesiske turister som kommer til Europa blir misfornøyde med de gammeldagse transportsystemene de møter i de utviklede landene,” skriver China Daily. Hjemmefra er de vant med hypermoderne flyplasser og jernbaner, og blir sjokkerte over å møte den nedslitte infrastrukturen i Europa. Men hjelpen er nær, om vi forstår avisa rett. Kina skal investere milliarder i modernisering av Europas infrastruktur.

Verden er snudd på hodet

Det er ikke lenge siden den tidligere kolonimakta Portugal fikk krisehjelp fra sin gamle koloni Angola. Nå er det kinesiske turister som griner på nesa over de nedslitte «utviklede landene» og Kina som kommer dem til unnsetning med investeringer og kreditter.

”Dette er den beste tida for å investere i Europa,” sier Tong Jisheng, viseadministrerende direktør i Shanghai Construction Group. SCG skal investere i flere større prosjekter i Europa, deriblant i motorveien A2 i Polen.

Han kan ha et poeng. Med ei økonomisk krise som drar på sjette året og deprimerende framtidsutsikter er både eiendom og aksjer billige i Europa nå for kinesiske investorer. Det er ganske enkelt kjøpers marked.

Europeiske politikere er så kåte på kinesiske investeringer nå at konservative David Cameron valgte å distansere Storbritannia fra Dalai Lama for å mildne de kinesiske ledernes holdninger.

Store prosjekter

Den britiske finansministeren George Osborne sa at han regnet med å få kineserne til å investere i den nye generasjonen kjernekraftverk i Storbritannia. Landet er i en desperat situasjon når det gjelder energi etter at produksjonen av olje og gass fra Nordsjøen har falt dramatisk, slik at landet igjen er avhengig av å importere energi.

Beijing Construction Engineering Group Co skal investere 800 millioner pund for å oppgradere Manchester Airport. Prosjektet omfatter også et nytt forretningsdistrikt i tilknytning til flyplassen. Prosjektet skal angivelig skape 16.000 nye arbeidsplasser, noe som er sårt tiltrengt i det slitne Manchester-området.

Et annet prosjekt Cameron diskuterte i Beijing var en ny høyhastighetsjernbane fra London til Nord-England.

Kina har 3660 milliarder dollar i valutareserver og ønsker å redusere dette beløpet, blant annet for å bli mindre sårbart overfor et eventuelt fall i dollarkursen. Derfor ønsker landet å bruke valutaoverskuddet til å kjøpe eiendom og investere i prosjekter i utlandet. I følge kinesisk UD kan investeringene i Europa komme opp i 500 milliarder dollar innen 2020.

Kina har undertegnet bilaterale investeringsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Polen og Den tsjekkiske republikk.

For EU som helhet ønsker Kina å øke handelen fra ca 350 milliarder dollar i dag til 1000 milliarder i 2020. Det vil i så fall gjøre Kina til en større handelspartner for EU enn hva USA er i dag. For å styrke det økonomiske samarbeidet har EU og Kina inngått en avtale som kalles China-EU 2020 Strategic Agenda for Cooperation.

Statsminister Li Keqiang møter EU-president Herman Van Rompuy (venstre) og EU-kommisjonens president Jose Manuel Barroso.

Investeringer i Sentral- og Øst-Europa

I november 2013 møtte Kinas statsminister Li Keqiang alle statslederne for landene i Øst- og Sentral-Europa. Li kom med en delegasjon på ett tusen medlemmer, som alle hadde nok å gjøre med å forhandle avtaler og undertegne kontrakter. De avtalte å gjøre 2014 til et investeringsår. Et av prosjektene de snakket om er å bygge en ny jernbaneforbindelse fra Kina til disse landene innen 2020. Kina er verdensledende i moderne jernbaneutbygging og har både teknologien og erfaringene som skal til. Kina har også forpliktet seg til å bygge to høyhastighetsbaner i Europa, en mellom Budapest og Beograd og en i Romania.

Kina tar også sikte på å bygge fabrikker i Øst- og Sentral-Europa for å utnytte det lave lønnsnivået og samtidig være nær markedene i Vest-Europa.

Land i Øst- og Sentraleuropa som deltok i forhandlingene med Kina.

Land i Øst- og Sentraleuropa som deltok i forhandlingene med Kina.

Ukraina, som har sine egne problemer om dagen, var ikke med på møtet. Men tidligere i 2013 ble Kina Ukrainas nest største handelspartner etter å ha inngått en avtale om å låne Ukraina hele tre milliarder dollar mot garanterte kornleveranser. Det pågår også forhandlinger om at Kina skal få kjøpe tre millioner hektar jord i Ukraina. (Eller altså 30.000 kvadratkilometer – litt større enn Albanias eller Hedmarks areal!)

Hva kan kineserne oppnå?

Kina er i ferd med å perfeksjonere bruken av myk makt, og framstår derfor helt annerledes enn USA, som har lite å tilby på den økonomiske sida, men desto mer på den militære. Kinas ledere innbiller seg neppe at de kan kjøpe seg politisk kontroll på denne måten. For dem er nok hovedmålet økonomisk, både for å sikre inntekter, men ikke minst for å skaffe råvarer og produkter som Kina mangler – som mineraler og korn. Men kinesiske ledere er ikke dummere enn at de ser at når USA trapper opp det militære nærværet i Asia, så skader det ikke å ha et godt forhold til USAs europeiske allierte.

Kinas ledere ser for seg den dagen da Kinas økonomi ikke bare er gått forbi USAs, men kanskje er dobbelt så stor. Da må Kina ha adgang til markeder og råvarer over hele verden. Arbeidet med å sikre seg dette er allerede i gang, og vi vil få se store forandringer bare fram til 2020.

Vi snakker om endringer av maktforholdene i verden i et geologisk format.

Publisert i Økonomi, EU, Kina | Merket med , , , | 24 kommentarer