Av Lars Borgersrud
(Refusert i Klassekampen)
I en lederartikkel i KK 28. september presenterer Bjørgulv Braanen for KKs lesere et angrep som historiker Olav Riste har på historieverket Norvegr (Aschehoug 2011) og historiker May-Brith Ohman Nielsen i siste nummer av Historisk Tidsskrift.
Debattstilen i Ristes artikkel illustreres av undertittelen «Attersyn med ei historieforfalsking». Sakligheten illustreres av at Riste gjør Ohman Nielsen til talerør for forlengst tilbakevist nazitysk propaganda om opptakten til 9. april.
Fordi Braanen langt på vei gjør Ristes syn til sitt uten forbehold er det påkrevet med en kommentar. I følge Riste er det «historieforfalsking» å mene at det var et kappløp mellom de allierte og Tyskland om å gjøre invasjon i Norge, ja i det hele tatt å mene at det eksisterte noen egen alliert (britisk/fransk) invasjonsplan mot Norge før 9. april 1940. Videre mener han at tyske historikere forlengst har vist at løgner om dette ble konstruert i Berlin for å kamuflere egne planer.
Braanen skriver med Riste at britiske kilder viser at «Storbritannia ikke hadde planer om å okkupere noe som helst så lenge det ikke var tegn på en tysk invasjon i Norge».
Stemmer dette? Den store serien av referater («Minutes») fra den britiske regjeringen («War Cabinet») fra starten av verdenskrigen 2. september 1939 til 9. april 1940, som ble gjort tilgjengelig på 1970-tallet, viser at dette er en altfor enkel oppfatning. I hele denne perioden ser vi stridende linjer i britisk og fransk politikk om strategi i forhold til Tyskland og Sovjet. Her er det ikke plass til å beskrive i detalj de ulike planer, delplaner, forbehold og hensyn som var oppe, derfor bare noen stikkord:
Hovedplanen var å landsette en stor invasjonsstyrke i Nord-Skandinavia. Denne planen ville føre til krig mellom de allierte og Sovjet og alliert okkupasjon av deler av Norge og Sverige. Den innebar altså ikke bare et forkjøpsangrep mot Norge (og Sverige) med tanke på Tyskland, men var først og fremst rettet mot Sovjet. Så kom vinterkrigens slutt 12. mars 1940 og de alliertes påskudd til landgang forsvant.
Etter 12. mars svingte de alliertes fokus fra Sovjet til Tyskland. Storbritannia betinget sine landgangsplaner med at man bare ville lande i Norge hvis det var tegn på tysk angrep, men med en langt mindre styrke enn planen var fra før 12. mars. Ikke desto mindre fattet War Cabinet 6. april, etter ytterligere nøling, vedtak om å starte operasjonen med minelegging og deretter å gå i land i Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik, uten noe forbehold eller kunnskap om at Hitler fem dager tidligere hadde gitt ordre til å iverksette den tyske invasjonen. De britiske marinestyrkene var faktisk på vei over Nordsjøen med invasjonstroppene ombord, noe over et døgn etter tyskerne, da man fikk meldinger om tyske skip på vei nordover og landgangsoperasjonen ble avbrutt. Men mineleggingen ble gjennomført 8. april, og overskygget her hjemme på en katastrofal måte alle varsler om det tyske angrepet.
Etter vanlig språkbruk må dette kunne beskrives som et kappløp. Men det var selvfølgelig et kappløp mellom to stormakter med høyst ulike strategiske interesser. Det framgår også klart av framstillingen i Norvegr.
Braanen bringer også videre Ristes udokumenterte påstand i Historisk Tidsskrif at Ohman Nielsen er ukjent med at tyske historikere har avvist Goebbels-myten om at det ikke lå egne tyske strategiske grunner bak den tyske invasjonen. Og han går lenger, som at det også er enighet om at den allierte landgangsoperasjonen ikke fantes. At den var en ren fiksjon. Dette er altså slett ikke tilfelle.
Ohman Nielsen klarer selvfølgelig å svare for seg. Men som en som har vært opptatt av denne tematikken og skrevet om den, undrer det meg at Braanen ikke bare formidler Ristes angrep mot Norvegr og Ohman Nielsen uten kritiske spørsmål, men i tillegg understreker betydningen av hans synspunkter ved å gjøre det på lederplass. Det er også himmelropende urettferdig når Braanen ikke kommenterer at Riste i tillegg insinuerer at hun nærmest står under innflytelse av tysk nyrevisjonisme. Ohman Nielsen er vel en av de norske historikerne som har brukt mest tid og energi på å undervise sine studenter om nazismen og fortjener tvert i mot ros for dette.
– Lars Borgersrud
Oppdatering 25.10.2012:
I kommentaren under skriver Lars Borgersrud:
«KKs debattredaktør Mjaugedal ringte i går 24.10. og fortalte at de likevel ville trykke innlegget idag, etter at de hadde oppdaget at det lå ute på nettet. Men, føyde han til, de ville ikke beklage “for det har jo ikke gått så lang tid likevel”. For oss KK-venner er det av og til litt vondt å henge med i svingene.»
Steigan blogger 
Refusert. Ja, ja. Beklageligvis ikke første gang interessante og furnuftige innlegg blir refusrt der i gården! «Jag mår illa» var det en svensk artist som en gang sang. Jag mår illa når jeg opplever hva denne Braanen har gjort med KK.
KKs debattredaktør Mjaugedal ringte i går 24.10. og fortalte at de likevel ville trykke innlegget idag, etter at de hadde oppdaget at det lå ute på nettet. Men, føyde han til, de ville ikke beklage «for det har jo ikke gått så lang tid likevel». For oss KK-venner er det av og til litt vondt å henge med i svingene.
«Denne Braanen», du Audun. Jeg var ikke klar over at dette innlegget var refusert, og det viste seg også å være en stress- og hastverksfeil fra kronikk- og debattredaksjonen. Denne typen innlegg skal selvfølgelig på, både fordi det er saklig, gir viktige faktaopplysninger om saken, og er rettet mot redaktøren.
Stress- og hastverksfeil etter gjentatt purring? Vel, Bjørgulv, dette kunne vært løst til fordel for KKs anseelse hvis du eller Mjaugedal hadde skrevet i avisa det du skriver her, isom forklaring til KKs lesere? Og når Mjaugedal nekter å ta inn en slik beklagelse, så er det vel i ditt navn?
Klassekampen gjorde en feilvurdering, og rettet opp den ved å trykke innlegget. Jeg forstår egentlig ikke hva vi skulle «beklage». Det er sant at jeg først så innlegget på nettet, og reagerte umiddelbart, men det hadde jeg gjort hvis noen hadde «anket» eller ringt meg også, eller hvis jeg hadde fått saken på mitt bord internt. Jeg forstår det kanskje, men det er mye diabolisering og konspirasjonstenkning, som jeg synes det er viktig å fjerne. Det er sjelden så stygt som konspiratoriske hjerner får det til å bli.
Ja, jeg så ikkenoe grunnlag for å trykke noen hale med beklagelse. Skulle vi der ha skrevet: Vi refuserte først innlegget, det var en feilvurdering, vi trykker det derfor nå. Det er jo bare tåpeligheter.
Hei
Ved å si at vi innrømmer den feil, Vi trykker, så har dere beklaget. De som er feilfrie, rekk opp handa! Jeg setter pris på at dere snudde. Jeg var ikke glad for at jeg måtte bli verktøy for at dere gjorde det. Her kom det en saklig kritikk av redaktøren, klart den hadde forrang, slik du skriver. og når den er kommet på, er det ikke noe problem. Men jeg ser jo naturigvis fram til ditt svar til Lars, men det kommer i avisa.
Jeg er bare glad for at innlegget har kommet på trykk, Noe annet ville ha vært ganke trist. Det er lov å gjøre feil. Og når man innser dem, er det fint om de blir korrigert. Det har skjedd her. Bra.
Poenget her Bjørgulv, er at Ohman Nielsen, en alvorlig og grundig arbeidende historiker, som har lagt ned en masse arbeid med sitt store verk, har blitt usaklig angrepet inntil grensen for det injurierende i Historisk Tidsskrift av Olav Riste, og at du har gjort Ristes ord til dine på lederplass i KK. Det ser ikke ut til at Riste ønsker noen debatt om sakens innhold. Han svarer ikke på motinnlegg. Han har stemplet Ohman Nielsen effektivt og du har uten forbehold videreformidlet det til tusenvis av KKs lesere. Da har du, som redaktør og lederskribent, et selvstendig ansvar for å svare på kritikken overfor Ohman Nielsen, meg og leserne.
Tilbaketråkk: Riste, Braanen og Klassekampen | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Det som er så underlig er at når et parti eller et politisk ytringsverksted går i sosialdemokratisk retning, så minker ikke alltid sensurkåtskapen, snarere tvert i mot. Stalinisme i liberalitetens navn. Selv ble jeg refusert ut av avisa med det etter hvert anakronistiske navnet Klassekampen, etter noen litt for ærlige tilbakemeldinger til den høyst ærede redaktør for noen år tilbake. Men ytre høyre, den gangen? «Hjertelig velkommen til spaltene!»
Tilbaketråkk: Fordekt | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Tilbaketråkk: Bloggerfaringer | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Journalistenes troverdighet er på bunn i Norge, og kan bare gå en vei, og det er nedover. Hendelser som denne bekrefter bare hva vi lesere har visst lenge: Man kan ikke stole på det som står i norske aviser.