17. mai 2014 er det 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov – i sin tid en av de mest radikale og mest demokratiske i verden. Dette skal visstnok feires, men det er dessverre grunn til å spørre: Er det noen vits i å feire grunnloven? Eller blir hele jubileet en hån mot eidsvoldsmennene og deres verk?
Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814
Politikerne tråkker på grunnloven
De siste årene har gitt oss en del grelle eksempler på at politikerne ikke har noen som helst respekt på grunnloven – og at de bryter den når det passer dem, uten at det får noen konsekvenser.
1. Libya
19. mars 2011 uttalte Jens Stoltenberg:
– Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsrådsresolusjon 1973.
Det går fram av uttalelsen at han hadde sendt en formell meddelelse til NATO om at Norge var klar til å sende styrker.
Grunnlovens paragraf 25 er svært klar på hva som kreves dersom norske styrker skal settes under fremmed kommando eller delta i krig i utlandet:
Kongen har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.
Landeværnet og de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper kunne henregnes, maa aldrig, uden Storthingets Samtykke, bruges udenfor Rigets Grænser.
Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han og hans innerste krets gjorde.
Det har seinere blitt bekreftet at beslutningen ble fattet med mobiltelefon og sms mellom ledende regjeringspolitikere og lederne av opposisjonen. Regjeringa i plenum var ikke innkalt, så noe gyldig regjeringsvedtak fantes ikke. Ikke en gang den utvidete utenrikskomiteen i Stortinget var innkalt. Stoltenberg, Halvorsen, Navarsete og opposisjonslederne opptrådte som om de var Stortinget. Det hadde de ingen hjemmel for i grunnloven.
Hadde noen tatt grunnloven alvorlig, skulle disse politikerne vært stilt for riksrett.
Men den beslutningen skulle eventuelt vært tatt av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, og den blamerte seg få dager etterpå, ikke ved at komiteen godkjente det som var gjort, men ved at alle komiteens medlemmer deltok i en stortingsbehandling som sluttet opp om krigsvedtaket, uten at noen fant på å forsvare grunnloven.
Hva skal vi med kontrollkomiteen når den ikke gjør jobben sin?
Av den grunn henvendte jeg meg til Riksrevisjonen, for den kunne ha opptrådt som en uavhengig kontrollinstans og gjort den jobben kontrollkomiteen var for udugelig til å gjøre. Jeg viste til utenriksminister Støre sa i sin redegjørelse til Stortinget 9. mai 2011:
For oss dreier det seg om å fremme dyptgripende verdier vi tror på – å sikre beskyttelse av sivile, å bistå mennesker i nød, å styrke FN og den internasjonale rettsordenen samt å støtte sentrale folkerettslige prinsipper som vi, historisk sett, selv har vært med på å kjempe fram.
Og jeg skrev videre:
«Jeg går ut fra at du, herr riksrevisor, i likhet med meg, er urolig over hva norske styrker faktisk har vært med på i Libya.
- Kan man si at vår deltakelse har vært med på å «sikre beskyttelse av sivile» når vi ser hvordan for eksempel byen Sirte ble jevnet med jorda?
- Kan vi si at Norge har bidratt til å «styrke den internasjonale rettsorden» når vi så hvordan Libyas statsleder Muammar al-Gaddafi ble slaktet på en måte som Dyrevernet ville ha protestert på hvis det hadde dreid seg om en gris?
- Vi får meldinger om at det regimet NATO og Norge innsatte i Libya driver omfattende tortur og drap mot sine motstandere i og utenfor libyske fengsler. Kan dette kalles å «støtte sentrale folkerettslige prinsipper»?
At slike forbrytelser er blitt begått og blir begått i den krigen Norge var en av de sentrale deltakerne i, er en sak for deg, herr riksrevisor.
Jeg har følgende spørsmål til deg:
- Ble Grunnlovens krav fulgt da Norge bestemte seg for å gå til krig?
- Hvilken instans fattet vedtaket om at norske styrker skulle settes under NATOs kommando i en krig utenfor landets grenser?»
Jørgen Kosmo svarte raskt:
Pål Steigan
Vedrørende din henvendelse til meg om bruk av norske styrker i Libya.
Jeg har lest din henvendelse, og dersom du ønsker en prøving av Regjeringens beslutning er det Kontroll og Konstitusjonskomiteen du bør henvende deg til.
For øvrig er det min mening at Regjeringen har sitt på det tørre.
Jørgen Kosmo
Her gjør riksrevisor Kosmo en grov feil som kompromitterer ham og Riksrevisjonen.
Han kan godt mene at dette ikke er Riksrevisjonens sak, og sende den over til en komité som allerede har vist seg udugelig til å beskytte grunnloven. Men så tar han seg den frihet å konkludere uten saksbehandling med For øvrig er det min mening at Regjeringen har sitt på det tørre. Hva Jørgen Kosmo som person mener eller ikke mener, er knekkende likegyldig. Her skriver han som riksrevisor, og hvis Riksrevisjonen ikke har behandlet saka, har han ingenting med å uttale seg. Men dermed har han kompromittert Riksrevisjonen og seg sjøl.
Etter dette står det ingen kontrollinstanser igjen. Grunnlovens forutsetning om stortingsbehandling av et så alvorlig spørsmål som krig utenfor landets grenser blir brutt, og ingen av de organene som grunnloven har satt til å utøve kontroll gidder å gjøre jobben sin.
2. EØS
ABC-nyheter skriver:
«– Stortinget har i all stillhet endret Grunnloven uten noen formell behandling, ved skritt for skritt å overføre myndighet fra Norge til organer i EU – uten å følge Grunnlovens strenge krav for å gjøre noe slikt.
Det er budskapet fra førsteamanuensis Eirik Holmøyvik ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift.
Siden 1992 har Norge inngått en rekke avtaler om å overføre suverenitet til EU- og EØS-organer uten å følge Grunnlovens §93:
Skal Stortinget overgi norsk suverenitet til organisasjoner der Norge ikke er med, skal det være på et «saklig avgrenset område», det skal vedtas med minst 3/4 flertall og minst 2/3 av stortingsrepresentantene må være til stede.
Det skjer ikke. I stedet bankes suverenitetsavståelse gjennom med alminnelig flertall, ofte uten debatt, dokumenterer Holmøyvik.»
Holmøvik får støtte fra professor Eivind Smith ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.
Eivind Smith reagerer på det Holmøyvik har påvist, at Stortinget gang på gang har vedtatt å gi fra seg suverenitet med alminnelig flertall, framfor kravene i §93.
Noe av argumentet fra flertallet på Stortinget, som egentlig ønsker EU-medlemskap, er at de enkelte vedtakene er ubetydelige. Men §26 i Grunnloven som de henviser til for å banke gjennom EØS-saker med simpelt flertall, har slett ingen åpnng for å avgi suverenitet på et «saklig avgrenset område».
– Summen av vedtak om suverenitetsavståelse hittil, og det vi må vente i kommende år, blir betydelig. Noen, som professor i Europarett, Fredrik Sejersted, sier «er det så farlig, bare resultatet blir godt, da? Dette fikser vi.», sa professor Smith.
Typiske eksempler på dette er jo Datalagringsdirektivet og Tjenestedirektivet. Der tres store samfunnsmessige endringer ned over hodene på oss som om de skulle være naturlover. En bisarr variant av dette er ostetollen. Ikke en gang et så lite tiltak lar EU Norge beslutte som uavhengig stat. Når det ruller livsfarlige vogntog på norske veier uten at myndighetene ser ut til å kunne gjøre noe, så er det en følge av EØS.
Et svært alvorlig eksempel er forhandlingene om en ny handelsavtale mellom EU og USA. Blir den vedtatt mellom de to partene, vil den automatisk bli norsk lov, som følge av EØS. Dersom forhandlingene fører fram, noe de sannsynligvis vil gjøre, vil amerikanske korporasjoner kunne saksøke Norge dersom de misliker våre lover.
3. Norge NSAs drømmepartner
Gjennom Edward Snowdens avsløringer har verden blitt kjent med at USAs sikkerhetsorganer spionerer på oss alle uten rettslig grunnlag og med total forakt for våre friheter og rettigheter. Denne overvåkinga rammer amerikanske borgere (i strid med amerikansk lov) og den rammer utenlandske borgere (i strid med en serie internasjonale avtaler).
Et dokument som er lekket gjennom WikiLeaks sier at Norge er en drømmepartner for NSA. «Modellpartner», «unik tilgang», «en av våre topp to-partnere» og «en ledende leverandør». Det er betegnelser National Security Agency (NSA) bruker internt om den norske Etterretningstjenesten på ulike områder i 2013.
En føderal dommer i Washington fastslo 16. desember 2013 at den massive innsamlinga av telefondata som National Security Agency (NSA) har foretatt «sannsynligvis krenker den amerikanske grunnloven». Han viste spesielt til det fjerde grunnlovstillegget som forbyr ubegrunnet etterretning og beslag. Han kalte dette for «nesten orwellsk» i sitt omfang og sa at James Madison, en av de viktigste forfatterne av grunnloven, ville ha vært «dypt sjokkert» over omfanget av NSAs etterretning.
NSAs overvåking er også høyst sannsynlig et brudd med den norske grunnloven.
I følge grunnlovens § 100 bør Ytringsfrihed finde Sted. Loven sier blant annet helt tydelig at «Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.» Det er det samme prinsippet som i det fjerde grunnlovstillegget i den amerikanske grunnloven. Avlytting og brevkontroll skal ikke være summarisk, men bygge på hjemmel og kjennelse i hvert enkelt tilfelle. NSA har gjort det motsatte, og høyst sannsynlig med norsk etterretnings aktive samarbeid, som den drømmepartner den er.
Men igjen svikter politikerne grunnloven. USA har i det minste prinsippfaste dommere som vet hva grunnloven sier, og som er villige til å forsvare den. Vi har politikere og myndigheter som gir fullstendig blaffen i hva grunnloven sier, og som i hvert fall ikke forsvarer den.
4. Politiet svindlet domstolene
I boka En folkefiende forteller jeg en historie fra virkeligheten som kunne ha vært tatt ut av en spionroman. Det er en grell historie om de hemmelige tjenestene i Norge, og den reiser svært alvorlige prinsippspørsmål.
På side 278 til 282 legger jeg fram dokumentasjon som viser at Politiets etterretningstjeneste samarbeidet med den hollandske etterretningsorganisasjonen Binnenlandse Veiligheidsdienst (BVD) om å produsere falske bevis om angivelig utenlandsk finansiering av AKP(m-l), som så ble brukt til å få domstolen til å fatte vedtak om telefonavlytting av mange norske borgere og organisasjoner, samt av Oktober forlag og avisa Klassekampen.
Det som er nytt i denne dokumentasjonen, og som angår Riksadvokaten, er ikke avlyttinga som sådan, men det faktum at politiet har lagt fram falske beviser for retten og fått domstolen til å fatte vedtak på forfalsket grunnlag. Dette kompromitterer retten og det kompromitterer domstolens uavhengighet. Politiet har opptrådt som stat i staten. For å ramme kommunister og andre radikalere, har politiet satt seg over domstolen og krenket den. Dette er en forbrytelse mot Norges stat, som det etter min mening er Riksadvokatens plikt å etterforske og eventuelt sørge for at de ansvarlige stilles for retten.
Ifølge vår forfatning er dommerne uavhengige i avgjørelsen av den enkelte sak. Dommerne kan ikke instrueres i sin domsutøvelse, og Høyesteretts avgjørelser kan ikke overprøves av andre myndigheter. Når en etat som politiet forfalsker bevis for å forlede domstolen, og det attpåtil gjøres i hemmelig rett, slik at forfalskningen ikke kan avsløres, så etablerer politiet seg som en stat i staten.
Riksadvokaten har svart. I brev av 28.10.2013 skriver Tor-Aksel Busch at «Forholdet som er omtalt er en mulig overtredelse av straffelovens § 168. Bestemmelsen har en strafferamme på åtte års fengsel.»
Tor-Aksel Busch sier likevel at han ikke vil etterforske en eventuell forbrytelse, fordi den er foreldet. Men her gjør han det svært enkelt for seg. For det første betrakter han dette som en forbrytelse som eventuelt er gjort av én person og for det andre ser han bort fra det konstitusjonelle. Men her dreier det seg ikke om en person som har lagt fram falsk bevis for retten. Her dreier det seg om at politiet som etat, systematisk og langvarig har ført retten bak lyset for å sikre en urettmessig dom. Det er det Riksadvokaten skulle tatt tak i, og da er det er spørsmål om det finnes foreldelse. Jeg har påvist at dette ble gjort på søttitallet. Men det er aldri blitt tatt noe oppgjør med det. Hvem vet om det fortsatt pågår?
Så heller ikke Riksadvokaten følte seg kallet til å forsvare grunnloven og det helt sentrale prinsippet i demokratiet om domstolenes uavhengighet.
Så hvorfor skal vi feire grunnloven?
Steigan blogger 
