K-ordet i kapitalismens tid

(Artikkel i Klassekampen 17.09.2013)

I 1966 vedtok lærerrådet på Teisen skole i Oslo mot én stemme at det var «pedagogisk umulig å undervise folk med langt hår, særlig når de også har skjegg og briller». De to ungguttene Odd Hansen og Gunnar Gjertsen hadde søkt om opptak på skolen, og de hadde begge langt hår. Hansen hadde også skjegg og briller.

Jeg var formann i elevrådet da dette skjedde og ble innkalt på kontoret til rektor Johan Borse og bedt om å redegjøre for mitt syn på vedtaket.

–      Jeg synes det er et tåpelig vedtak, sa jeg.

–      Som elevrådsformann har du å støtte lærerrådets syn, sa rektor. Ellers kan du bli utvist fra skolen.

–      Dere underviser folk med langt hår hver eneste dag, svarte jeg. Noen av dem har også briller. Jeg tenker naturligvis på jentene. Og når det gjelder det der med skjegget, så skriver Bjørnson i ”Heltbergs studentfabrik”: «Anspent og mager, med farve som gibsen, / bag et kul-sort, umådeligt skæg, Henrik Ibsen.» Det lot seg tydeligvis gjøre å undervise Ibsen likevel….

–      Ut! ropte rektor og pekte på døra. – Ha deg vekk!

Omtrent på samme tid skrev jeg en liten artikkel som aldri ble publisert noe sted. Den drøftet begrepet popularitet. Jeg mente at det ikke var noe å streve etter å være populær, siden det bare var å jatte med flertallet. Det måtte da være mye mer spennende å gjøre opprør mot inngrodde forestillinger og komme med noe nytt, om man så måtte gjøre seg upopulær på det. Og det skal jeg ha: Jeg har aldri prøvd å bli populær – og har lykkes over all forventning.

marx og pål

Detalj av en illustrasjon av Knut Løvås

Jeg kom til å huske på denne episoden igjen da jeg begynte å tenke over situasjonen i dagens norske medier.

Norge har verdens største investeringsfond i sin type. Oljefondet eier 1,25% av alle aksjene i verden. Vi investerer i barnearbeid og våpenidustri, i genmanipulert mat og plantegifter (Monsanto) som lagrer seg i jorda og alt vi spiser. Vi investerer i tjæresand i Canada og palmeoljeplantasjer i Brasil som bidrar til rask utryddelse av regnskogen. Vi investerer i selskaper som Li & Fung som er eksperter på lav lønn og livsfarlige arbeidsforhold.

Sånt er aldri tema i en norsk valgkamp.

På 2000-tallet er Norge blitt en av verdens største våpeneksportører og Norge bruker mer på militær opprustning per innbygger enn det store flertallet av verdens nasjoner. Vi ligger faktisk på en sjuendeplass, bare tre plasser bak Israel.

I 2011 var Norge det ivrigste landet når det gjaldt å bombe Libya og bidra til å ødelegge landets infrastruktur og legge veien åpen for en bande jihadister som drepte sivile i massevis.

Sånt er aldri tema i en valgkamp i ”verdens beste land”.

Da jeg smått om senn ble marxist for et halvt hundre år siden var ord som klasse, klassekamp og imperialisme gått fullstendig av moten. Selv sosialistene sa at USAs krig i Vietnam ikke skyldtes imperialisme, men feil politikk og feil ledere. Og klasser fantes jo ikke i det sosialdemokratiske Norge.

I dag er klasseforskjellene i verden større enn noen gang. Den lille eliten som styrer mesteparten av verdensøkonomien og kjører land og regioner ned i fattigdommen er så få at de ville fått plass i gymsalen på Teisen skole. Og de er rikere enn noen gang. De 1426 dollarmilliardærene i verden eier mer enn bruttonasjonalproduktet til verdens 130 fattigste land til sammen!

De aller rikeste har gjemt unna 32.000 milliarder dollar i skatteparadiser, tilsvarende over 40% av verdens samlede BNP.

Og sjøl om Norge fortsatt er ganske egalitært, så har vi fått en bitteliten klasse av superrike med enorm makt. Det er fire mann som kontrollerer 99,9% av detaljvarehandelen her til lands og legg til et par til så har du den gruppa som lager bilbaserte kjøpesentra som ødelegger infrastruktur og næringsliv i stor og små byer over hele landet. I 2013 investeres det 211 milliarder kroner i oljeutvinning på norsk sokkel. Det er 39 ganger Miljøverndepartementets budsjett. Men dette er aldri en del av den sterkt redigerte offentlige debatten. Helge Lund er ikke på valg.

En av de rikeste i Norge, som nettopp bygde seg opp på varehandel, er Stein Erik Hagen. Han har investert 13 millioner kroner i Erna Solberg, og han forventer nå å få valuta for pengene, noe han sikkert får.

Edward Snowden avslørte hvordan det amerikanske etterretningsvesenet suverent har satt den amerikanske grunnloven, menneskerettighetene og internasjonale avtaler til side og skapt et overvåkingssystem som overgår George Orwells mareritt. Da skulle man kanskje ventet at en Kristin Clemet eller en Bernt Hagtvet skulle rykke i felten og forsvare ytringsfriheten og menneskerettighetene. Men fra den kanten har det vært fullstendig tyst. Som små rypekyllinger har de ligget og trykket i lyngen og håpet at ingen skulle legge merke til dem. Gjennom sin taushet om NSAs uhyrlige overvåkingssystemer og sitt svik overfor Snowden har de vist at de bryr seg ikke den døyt om forsvare for de liberale rettigheter eller kampen mot det totalitære – så lenge disse overgrepene begås av USA.

Historikeren Norman Pollack skriver om det han kaller liberal fascisme. Det er en snikende fascisme uten hanemarsj, svartskjorter, Stuka-bombere, gasskamre og en skrikende tyrann. Den fascistiske trusselen kommer ikke i dag først og fremst fra reaksjonære bander som Gyllent Daggry eller Jobbik, den kommer fra høyt utdannede og kultiverte mennesker som systematisk tar fra oss personlig frihet og rettssikkerhet gjennom sine datalagringsdirektiver, sine unntakslover og sin snikende militarisering av samfunnet.

Oxfam sier at innen ti år risikerer hver tredje europeer å havne i fattigdom. Hvis man tror at dette kan skje uten at det får alvorlige virkninger også i Norge, er man farlig naiv.

Vi som kaller oss kommunister i dag er på ingen måter tilhengere av den totalitære stat eller partiets diktatur. Vi som tør å ta k-ordet i vår munn gjør det i pakt med den tankegangen som Marx og Engels la fram i Det kommunistiske manifest. Vi ser på kampen for kommunismen som kampen for friheten, ikke for å umyndiggjøre individene under en allmektig stat, men for å fravriste den bittelille klassen av monopolkapitalister den eiendommen de har ranet til seg, og gjøre den til fellesskapets eiendom. Kommunismen, ikke som statlig prosjekt, men som produsentenes kontroll over produksjonen.

I boka Sammenbruddet har jeg lansert begrepet Kommunisme 5.0, som er en økologisk og ikke-hierarkisk kommunisme. Det handler om noe så enkelt som å fordele rikdommen slik at den kommer alle til del. Det handler om at når kapitalismens kreftaktige vekstøkonomi truer livsgrunnlaget på kloden, så er det på tide å fjerne kreften og etablere et samfunn som spiller på lag med naturen og der ingen har rett til et økologisk fotavtrykk som går ut over planetens tålegrense.

Dette handler ikke om å skape et utopisk idealsamfunn. Det finnes ingen genial plan fra noe allvitende senter. Veien framover må utforskes gjennom prøving og feiling. I stedet for Kominterns ”korrekte linje” fra Moskva, må det skapes en hel underskog av prosjekter og forsøk. Ikke ei rett linje, men en frodig og strittende busk av tanker, ideer og praktiske prosjekter som sammen må svare på de enorme utfordringene som menneskeheten står overfor. I løpet av min levetid har innbyggertallet på kloden nesten blitt tredoblet. Dette har vært mulig gjennom en ekstrem utvinning av en ressurs som bare finnes en gang i en planets historie, nemlig karbon i ulike former. Nå tar oljeressursene slutt, tjæresand og skifergass er ikke løsninger, men metastaser av en kreft vi ikke har kontroll over. Ingen veit hvordan det skal være mulig å mette sju eller ni milliarder uten rikelig tilgang på olje.

Den virkelige ekstreme tanken i dag er business as usual, forestillinga om at det går an å fortsette den vekstkapitalismen som hele vår sivilisasjon det siste hundreåret eller mer har bygd på.

Derfor trenger vi mer enn noen gang modige mennesker som tør å gå imot makta. Vi trenger en John Pilger eller en Robert Fisk, eller for den saks skyld vår hjemlige Erling Borgen.

Det er naturligvis ille at pengefolkas mer vulgære tjenere skal få regjeringsmakt i Norge. De kommer til å rasere mye og angripe arbeidsfolks rettigheter fra dag én. Men en fordel med valget, når det nå ble som det ble, er at det rødgrønne prosjektet er steindødt. SV er ikke lenger slavebundet av Arbeiderpartiet, og folk har vist at de ønsker en miljøopposisjon til det rådende regimet. Kanskje det nå er mulig å reise en virkelig opposisjon til venstre for sosialdemokratiet?

Man må så gjerne fjerne dårlige formuleringer i partiprogrammene. Men mye viktigere er det å få en bedre forståelse av hvor alvorlige krisene er i dagens verden og hvor hardt de komme til å ramme. Og sier man sannheten om det, må man regne med at de mektige reagerer med sinne. Det skal man ikke være redd for – da er man på rett vei.

Dette handler heller ikke først og fremst om neste valg. Det handler om å bygge de breie folkelige motstandsbevegelsene som kan reise kampen mot systemet, i første rekke som en forsvarskamp mot de angrepene som kommer. Men målet må være å skape bevegelser i arbeiderklassen og andre deler av folket som i det lange løp kan bli sterke nok til å avskaffe kapitalismen og bygge opp et samfunn uten utbytting samtidig som man reparerer de enorme skadene på miljøet som dette systemet har skapt. Det må skapes nye visjoner, nye fortellinger som det går an å tro på.

Det haster, men det er lurt å skynde seg langsomt, bruke tid på analyse og være åpen for nytenkning og kreative løsninger.

Les En folkefiende

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, krig, Miljø, Opprør, Samfunn og merket med , . Bokmerk permalenken.

9 svar til K-ordet i kapitalismens tid

  1. Einar Jahr sier:

    Aldeles glimrende, Pål! Det var en genistrek av Stoltenberg å sette Kristin Halvorsen inn som finansminister. Dermed var SV annullert som sosialistisk parti, og alt som skilte SF fra AP i sin tid, er mer eller mindre borte. Bare miljøsaken er igjen, og der er jo MDG bedre. Politisk systemkritikk fins jo ikke noen av stedene.
    Men jeg er redd for at det ikke blir gjort noe særlig før dritten velter inn i finstua til kapitalistene.
    Einar Jahr

  2. psteigan sier:

    Takk, Einar. Du har nok helt rett i at det må bli mye verre før det blir bedre. Jeg prøver bare å bruke den situasjonen som har oppstått nå til å få flere i gang med skikkelig anti-kapitalistisk tenkning. Det finnes et lite mindretall i flere partier som kan være interessert i dette.

  3. Jeg leste artikkelen «K-ordet i kapitalismens tid» i Klassekampen. Det er en av de beste artiklene jeg har lest!

  4. Trond nylund sier:

    Uten å ha lest din bok, vil jeg bare kort kommenter den gjengitte artikkel i Klassekampen ovenfor.
    Du har rett i, underforstått i din artikkel, at det må nytenking til for å endre den økologiske utfordring. Det kan tenkes, for korthets skyld, to måter å gjøre det på: En diktatorisk eneveldig (sentralisert og fåveldig makt, ofte funnet på ytterfløyene av venstre/høyre aksen). Lite trolig at dette kommer til å skje, og vil i tillegg medføre, med stor sannsynlighet, tap av mange liv å gjennomføre – den kan forsåvidt også en økologisk katastrofe medføre – gitt at det er utfallet av dagens forhold til jordens ressurser. Den andre er en gradvis inkrementell endring i retning av bærekraftig utvikling – som nok har større sjanse innenfor et demokratisk system (ikke ulikt det vi har i dag – men med en større erkjennelse av problemene). Slik jeg forstår deg, heller du mot den første løsningen som sannsynligvis er både utopisk og blodig – her har vel historien noen bidrag som viser akkurat det.

    Så til din innledning; om de som ikke fikk skoleplass og undervisning for ca 45 år siden – at nu svært mange og alle i Norge får det, viser vel bare at ditt eksempel er dårlig og at vårt samfunn og demokrati utvikler seg i en mer inkluderende retning.

    Så til en forutsetning du ikke går nærmere inn på; «fordele rikdommen slik at den kommer alle tilgode» – jeg har ikke, foruten i lotteri, hørt om rikdom som ikke er skapt ( arv kan anføres, men er jo da skap av generasjonen før) – olje, fisk og andre ressurser blir jo rikdom gjennom at noen foredler/skaper dem – hvis ikke, måtte alle fiske, dyrke jorda, hente opp olje osv. Dette vil være en regresjon til et agrare samfunn – er det dit du vil?

    Så til din kullsviertro på kommunismen: All historisk empiri tilsier at dette er både et utopisk og farlig prosjekt. Nyorientering innenfor kommunisme kommer heller ikke opp med plasuible modeller for løsning av problemstillingene du reiser. Husker jeg ikke feil, så støttet du vel den kinesiske kommunismen representert ved Mao – den eneste læring vi kan hente fra det samfunnet må jo være en negasjon.

    Til slutt: Deler av din argumentasjon minner sterkt om det vi finner hos konspirsjonsteoretiker ( vil bare her minne om at ABB er en slik person) – det kan tenkes at det IKKE er en verdensomspennende sammensvergelse av rike mennesker som vil oss alt vondt…. Men at mange rett å slett er blitt rike gjennom hardt arbeid gode ideer og bidrar to-fold til det samfunnet det er en del av, men andre er gjerrige misantroper – og her er vi ved en av kjerenpunktene for at jeg har liten tro på ditt prosjekt – MENNESKER ER FORSKJELLIGE – og alle systemer som prøver å nivelere dem (ned) til «mindre mennesker» vil mislykkes…

    Jeg skal ikke tillegge deg den kontekst jeg har sett «prøving og feiling» benyttet i (Stalins og Maos katastrofale prosjekter), men synes ikke din begrepsbruk gjennomgående gjør at jeg ville stolt på at du har innledet il en løsning for fremtiden. Kan dette tyde på at du er den samme kommunisten du var for 40 år siden…

    • psteigan sier:

      Takk for kommentar
      Du må absolutt lese boka. Artikkelen i Klassekampen er bare et svært kort sammendrag av det jeg har kommet til gjennom studier siden jeg ga ut miljøboka Veiskille i 1990.
      Jeg vet ikke om i hvor stor grad du har tatt alvoret i miljøkrisene inn over deg. Det handler om at det ikke blir nok mat, at det ikke blir nok vann, at det ikke blir nok billig energi til å overleve for hundrevis av millioner mennesker. Vi står på terskelen av katastrofer som ingen tidligere epoke har stått overfor. (Dette er grundig dokumentert i boka Sammenbruddet. Jeg bruker bare svært pålitelige kilder, og ingen har ennå tatt meg på dokumentsjonen.) I bloggen kan du finne over 260 artikler som går inn på ulike sider av dette problemet.
      Det arabiske opprøret ble utløst av en fordobling av matvareprisene. Egypt har for eksempel ikke mat nok til å mette sine over 80 millioner innbyggere. Til nå har landet kunnet bruke oljeinntekter til å kjøpe mat i utlandet. (De er verdens største importør av hvete.) Men nå har ikke landet lenger et oljeoverskudd. Det må importere olje, så da finnes det ikke noe overskudd å kjøpe mat for. Verdens landbruk er i omfattende krise. Tørkekatastrofer rammer verdens kornkamre på grunn av klimaendringer. Rike land som Saudi-Arabia løser dette gjennom å slutte å produsere mat sjøl og kjøpe jord i andre land. Også Kina gjør dette. At dette ikke er noen løsning for verden, sier seg sjøl.
      I Storbritannia er energikrisa kommet så langt at fem millioner mennesker må velge mellom å holde seg varme om vinteren eller å spise seg mette (offisielle tall).
      Jeg kunne fortsette i det uendelige.
      Så har du problemet med vekst. I et lukket system som det jorda er, er eksponentiell vekst i det lange løp en umulighet. Les min artikkel Dommedagsprofeter og den lille gangetabellen. Dette er ikke politikk eller ideologi, det er matematikk og fysikk.
      Og uten vekst – ingen kapitalisme.

      Du nevner to måter omstillinga kan skje på, den diktatoriske og den demokratiske, inkrementelle. Den diktatoriske pågår i dag. Gjennom det globaliserte markedet dumpes den rike verdens miljøproblemer over på de fattige. Fattige slaver i østen og andre steder produserer våre forbruksgoder under ekstremt farlige forhold. Og oljefondet investerer i verstingene. Herretenkerne har også planer om galskap som geo-engineering for kunstig endring av klimaet, framfor å gjøre de nødvendige samfunnsmessige omstillingene. Dette er diktatorisk omstilling. Men det finnes en tredje: kollaps. Naturen kaller oss til regnskap og økosystemene bryter sammen. Manga av verdens elver når ikke fram til havet hele eller store deler av året, fordi vannet overkonsumeres. Fiskebetandene klapper sammen, grunnvannet blir ubrukelig. Ingen har vedtatt dette, det bare skjer, fordi menneskehetens rovdrift ikke har sett sine grenser.

      De første som innså dette, var slett ikke kommunister. Jeg leste Romaklubbens rapport i 1972. Jørgen Randers har helt rett i at det går mot et sammenbrudd de advarte mot allered den gangen. Men Romaklubbens metoder var ikke demokratiske. Og kapitalismen ville ikke (og kunne ikke) avstå fra vekst. Akkumuler eller dø er skriften og profetene for kapitalismen.

      Opphavet til rikdom. Det er ingen forhold mellom arbeidsinnsats og inntektsforskjellene i dagens verden. For førti år siden var inntektsforskjellen mellom en amerikansk industriarbeider og en toppsjef 1:20. Allerede det var en meningsløs forskjell. I dag er forskjellen 1:500. Dette kommer ikke at disse CEO yter så mye mer enn arbeiderne, men at de manipulerer systemet. De amerikanske storbankene med sine dyre ledere var konkurs under ei finanskrise de i høy grad hadde skapt sjøl. De fikk staten til å redde seg med skattebetalernes penger, fordi de allerede hadde kjøpt politikerne. «We have the best Congress that money can buy.»

      Om sammensvergelser. Ja, det pågår naturligvis sammensvergelser hele tida. President Eisenhower advarte mot det han kalte det militær-industrielle kompleks. Det er en type sammensvergelse. Jeg har drøftet forskjellen mellom virkelige sammensvergelser og innbilte konspirasjoner i artikkelen Den store sammensvergelsen.

      Men du må absolutt lese boka Sammenbruddet. Der tar jeg også et oppgjør med sovjekommunismen og forklarer prinsippene for det jeg kaller Kommunisme 5.0. Jeg ser det som det eneste humanistiske og siviliserte alternativet til det barbariet som ellers vil oppstå.

      Som sagt: takk for kommenatr. Men jeg må slutte her. Les andre av artiklene mine, les bøkene, så vil du se at jeg dokumenterer og har argumenter som på ingen måte er kopier av den sovjetisk/kinesiske modellen.

  5. Aleksander sier:

    Spørsmålet er: Hva kan man gjøre som enkeltperson for å forhindre denne utviklingen?

    • psteigan sier:

      Vi er en del av en norsk økonomi som er totalt uten bærekraft, og det er vanskelig på egen hånd å utforske veier ut av det. Det er vanskelig å bryte opp et system som omfatter alt du holder på med, fra det du spiser, til det du har på deg, til det som er jobben din.
      Vi er alle slaver av systemet, og man må innse sine begrensninger. Den som tror han er fullstendig fri, viser bare hvor ufri han er.

      Min løsning er at jeg jobber med å trenge gjennom løgnen og bløffen og alt det som skjuler virkeligheten for å prøve å finne ut hva som egentlig foregår. Så publiserer jeg mine funn, med dokumentasjon, slik at andre kan kontrollere meg eller gå videre på min vei. Det er et lite bidrag, men det er et bidrag. Virkelig fart på sakene blir det ikke før vi organiserer oss på mange forskjellige måter for å bekjempe systemet og begynne å stake ut en ny vei. Oppgaven er overveldende, men det går an å starte med en liten bit.

  6. Tilbaketråkk: Tilbakeblikk på 2013 | Steigan blogger

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s