Berlusconi tilbake etter å ha forsvart korrupsjon og Mussolini. En komiker får nesten hver fjerde stemme uten å ha fått delta i TV. Bankmannen Mario Monti, som ble satt inn for å sikre finanskapitalens interesser, fikk bare 10%. Hva skjedde i det italienske valget?
Djup krise i Italia
Italia er verdens tiende største økonomi, men landet har knapt hatt vekst i det 21. århundre. Og nå faller produksjonen og BNP mens arbeidsløsheten stiger. Innføringa av euroen i 2002 førte til en umiddelbar inflasjon på 100% på mange varer og tjenester. (Vekslekursen skulle ha vært 1 euro= 2000 lire, men den ble de facto 1 euro = 1000 lire.) Skandaleregjeringa til Silvio Berlusconi var mer opptatt av å sikre seg og sine korrupte venner enn å løse de store problemene landet er oppe i. Problemene er ikke bare økonomiske, det handler også om et ugjennomtrengelig og korrupt byråkrati, et kaotisk lovverk, mafiaøkonomi, en avleggs infrastruktur. Blant folk flest finnes det en voldsom indignasjon mot kjeltringvesenet i politikk og økonomi og det finnes en djup frustrasjon over at deres kjære bel paese går til hundene. Tilliten til politikerne finnes ikke. Vanlig oppfatning er: sono ladri tutti – de er tjuver alle sammen.
Nedskjæringsregimet til Monti
Eks-Goldman Sachs-mannen Mario Monti ble satt inn som statsminister fordi Angela Merkel og Nicolas Sarkozy krevde Berlusconis avgang. Han hadde ikke noe folkelig mandat, men han var litt populær til å begynne med fordi folk trodde at han ville rydde opp i korrupsjonen. Men det de fikk merke var nedskjæring og upopulære skatter. Mest merkbar var den nye eiendomsskatten IMU, som slett ikke bare rammet de rike. I Italia er det vanlig at også folk uten store inntekter kan eie et par leiligheter. Det kommer ikke minst av at etterkrigstidas store barnekull har blitt erstattet med den laveste fruktbarheten i verden. (Kvinnene protesterer med å ikke føde barn.) Så det er få til å arve forrige generasjons boliger.
Monti lovte EU og bankene å gjennomføre en hard nedskjæringspolitikk. Det merkes på pensjonene og de offentlige tjenestene. Kommunene er fattige og har ikke råd til de mest elementære tiltak.
Mye å protestere mot
På en skandinav kan det virke helt absurd at en kjeltring som Berlusconi kan komme tilbake etter prostitusjonsskandaler, dom for korrupsjon, en skandaløs hyllest til Mussolini og et poltisk ettermæle som stinker. Men han eier alle de private TV-kanalene i Italia, og han har svært sterke venner blant de mektige i Italia. Og, som den demagogen han er, lyktes han i å utnytte misnøyen. B. lovte å betale tilbake IMUen. Dette var et åpenbart kjøp av stemmer. Men kjøp av stemmer har man holdt på med på støvelen siden den romerske republikkens tid. Ingen ble senator i Roma uten å ha kjøpt stemmer av plebeierne. B. har også kritisert EU, Tyskland og Den europeiske sentralbanken for nedskjæringspolitikken, og der har han naturligvis funnet folk hjemme.
Fallet fra gullalderen
Grafen viser det markane fallet i investeringer Italia siden gullalderen på sekstiallet. Kilde: http://thenextrecession.wordpress.com/2013/02/25/goodbye-monti-hello-the-three-bs/
Klovnens seier
Komikeren og milliardæren Beppe Grillo i bevegelsen Fem Stjerner er den store vinneren i valget. Fra ingenting kommer bevegelsen inn med nesten 25% av stemmene. Det er et valgskred av store dimensjoner. Bevegelsen sier sjøl at den er ikke, venstre, ikke høyre, ikke sentrum, men framover. Den er et ikke-parti, fordi den ikke har et tradisjonelt partiapparat. Velgerne er blitt oppfordret til å danne sine egne valglister, og den meste av valgkampen er blitt ført på sosiale medier og gjennom store torgmøter. Grillo sjøl har slått seg opp som Italias mest populære blogger.
Det er vanskelig å plassere Fem Stjerner på en høyre-venstre-akse. Grillo er søkkrik, og programmet appelerer til de små familieselskapene, som er så typiske for Italia. Men det gjør ham ikke til noen tradisjonell høyrepopulist. Programmet tar opp krav om en bedre offentlig infrastruktur, ikke minst bedre internett og digitale tjenester. (I Italia bruker man fortsatt sjekk som betalingsmiddel, og offentlige elektroniske tjenester er få og dårlige.) De støtter bevegelsen mot privatisering av drikkevannet, de krever offentlig skolevesen og offentlig helsevesen og de fordømmer nedskjæringspolitikken til Monti og EU.
Den såkalte venstresida
Sentrumvenstre ved dette valget har vært dominert av Partito Democratico (PD) med Pier Luigi Bersani som leder. PD oppsto på ruinene av de tre store ikke-fascistiske partiene i Italia, kristelig-demokratene, sosialistpartiet og kommunistpartiet. Å kalle det sosialistisk eller til og med sosialdemokratisk blir litt i overkant. Det er Italias fremste systemparti, det er EUs italienske parti, og det er også det partiet som har lovt å fortsette den økonomiske politikken til EU-kommisjonen og Mario Monti. At dette ikke er en plattform som vekker begeistring i dagens Italia, er ikke så overraskende.
Partiet Rivoluzione Civile, som var et forsøk på å danne Italias versjon av det greske SYRIZA, mislyktes helt. På et tidspunkt var de oppe på 11% i en del meningsmålinger, men ved valget fikk de ca. 2% og ble urepresentert.
Ekstremhøyre feid ut
Det var minst fem fascistiske partier som stilte til valg, men de oppnådde ingenting. Sjøl eksfascisten Gianfranco Fini, som var en av de tre store i Berlusconis regjering og president i parlamentet, ble feid ut.
Først og fremst et protestvalg
Italienske velgere har vist sinnet sitt i dette valget. De føler at politikerne har sviktet dem, derfor samler de seg om en ikke-politiker. De gir blaffen i diskusjonen om høyre-venstre, siden det knapt er mulig å se forskjell. Derfor stemmer de for og mot saker. Berlusconis suksess bygde på et raseri mot det som oppfattes som en urimelig og usosial skatt.
En ting er helt sikkert: Det skal ikke bli lett å sette sammen ei regjering etter dette valget.
Og den protestbevegelsen som kom til syne i dette valget, er bare begynnelsen. Italienerne har foreløpig ikke protestert like mye i gatene som grekere og spanjoler, men forbannelsen er ikke noe mindre ekte.
Les også kommentaren til Michael Roberts
Steigan blogger 
Er det slik at valgordningen gir ekstra stor uttelling i mandater til største parti?
Ja, som du ser av oppsettet fra La Repubblica, så får største parti eller allianse et enormt styringstilskudd.
http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10927305
norske nyheter ser ut til å komme opp med andre tall for mandater, men det klarner vel etter hvert
Det er så tett at det ikke vil være helt klart før alt er telt opp.
Er det riktig å sammenligne Rivoluzione Civile med Syriza? Slik det har sett ut for meg, hadde RC en mye mer sentrumsorientert og tannløs profil med allianse mellom kommunister og selverklærte sosialliberalere, mens Syrizas kampanje mot EU-pakker og kutt mer er å sammenligne med fem-stjerners-bevegelsens plattform.
Jeg har ikke forsetninger for å sammenlikne dem. Det er de sjøl som har sammenliknet seg med SYRIZA.
Reblogged this on getbye.
Holgersen: jeg tror du må ha forlest deg på Klassekampen når det gjelder greske Syriza. Syriza er et systemtro EU-parti som heller ikke lager mye bråk om det nye globale Nato. Lederen opptrer i absolutt alle finansinstitusjoner som finnes i Europa og internasjonalt. Det han der sier går omtrent slik i sitt politiske innhold: såfremt dere finansoligarker gir oss økonomiske pakker og nedbetalingsrater for gjeld som vi (Syriza) kan svelge,så skal vi til gjengjeld bidra til at det greske kommunistpartiets Nei til EU-Nei til Nato, ikke blir en fanesak i det greske folk.
Etter mitt skjønn vil Syriza ende opp som sosialdemokratiske PASOK da de ikke utfordrer Kapitalen, men trygler om vennlig behandling. Alle neo-Karl Kautsky retninger i Europa elsker Syriza. Dess større aktualitet for revolusjonær marxisme, dess mere flukt inn i sosialdemokratisk utopisme.
Jeg kan ikke nså mye om SYRIZA heller. Men jeg ser den oppslutninga de fikk litt på samme måte som oppslutninga om Beppe Grillo, som et uttrykk for en voldsom protest i folket. Der er det riktignok det å legge til at milliardæren Grillo er mye skarpere mot EU enn SYRIZA.
Det er stort behov for revolusjonær marxisme i Europa, men det er også et stort behov for en folkefront som er langt, langt breiere. Igjen er det interessant å se på Grillo, ikke for analysen hans eller all politikken hans, men for å se hva som har tent det italienske folket. Det er den kontante kritikken av den tjuvaktige politiske kasten, det er kampen samfunnsmessig eierskap til vann, helse og skole, det er den totale avviusninga av Troikaens nedskjæringspolitikk.
Europa trenger et revolusjonært marxistisk parti i dag, men det burde være noe i retning av Kommunistenes forbund fra 1848. Og det holder ikke å bare kopiere gamle modeller. Det må skapes en ny analyse, en ny strategi og taktikk. Det ser ut til å ta tid. Inntil da er det viktig å bygge den anti-kapiatlistiske folkefronten.
för sex år sedan utnämnde Grillo den 8 september till Vafanculo-dagen – «dra åt helvete-dagen» – då fem miljoner italienare gick då ut på piazzorna och skrek «va fan culo» med adress till korrupta politiker i allmänhet och den dåvarande premiärministern Silvio Berlusconi i synnerhet.