I en tale 31. august 2013 ba president Barack Obama Kongressen om å autorisere en direkte amerikansk militæraksjon mot Syria. 4. september ga utenrikskomiteen i Senatet sin enstemmige godkjennelse. I likhet med de fleste andre trodde jeg at det var bare timer eller kanskje dager før Tomahawk-raketter ville regne over Damaskus. Men så skjedde det ikke. Hvorfor trakk USA seg i siste øyeblikk? Var vi på randen av en storkrig?
Obama isolert på G20-møtet
To dager etter senatskomiteens vedtak møttes de største industrilanda i verden, de såkalte G20-landa, på toppmøte i Moskva. Der ble det klart at ikke bare var Russland og Kina imot en militæraksjon mot Syria. Også India, Indonesia, Pakistan, Brasil og Sør-Afrika gikk klart imot en krig. Regjeringer som representerte flertallet av menneskeheten hadde sagt sitt. Sjøl EU-kommisjonen tok til orde for forhandlinger. Frankrike, Italia og Storbritannia undertegnet det amerikanske oppropet, men de hadde ingen støtte i sine egne parlamenter for dette. Cameron hadde lidd et forsmedelig nederlag da han prøvde å få Underhuset til å stemme for krig. Tyskland, EUs største økonomi, var ikke representert på møtet, og Angela Merkel var rasende på de landa som gikk inn for krig uten å ha konsultert EU; les Tyskland.
Og hjemme i USA viste det seg at verken folket eller Kongressen ville ha en ny krig.
Putins artikkel i New York Times
Russlands president Vladimir Putin gikk til det usedvanlige skrittet å svare på de amerikanske truslene gjennom et innleggg i New York Times. Der skrev han blant annet:
I følge gjeldende internasjonal lov er bruk av makt bare tillatt i selvforsvar eller ved beslutning i Sikkerhetsrådet. Alt annet er uakseptabelt innenfor FNs charter og ville være aggresjon.
Stort tydeligere kunne han ikke si at Russland ville fullstendig motsette seg et angrep på Syria. Artikkelen som helhet maner til å løse konflikten gjennom forhandlinger og han maner USA til å samarbeide med Russland og andre land om å løse konflikten. Men Putin kommer også med en svært tydelig advarsel:
(Et angrep kunne) potensielt spre konflikten langt ut over Syrias grenser.
(Et angrep) kunne bringe hele det internasjonale rettssystemet ut av balanse.
I klartekst sier Putin at et angrep på Syria ville kunne føre til en storkrig.
Putin viste at han har studert sin Macchiavelli, så han lot ikke truslene stå uten å åpne ei dør for motstanderen, slik at Obama kunne trekke seg uten å tape ansikt. Forslaget om å pålegge Syria å ødelegge sine kjemiske våpen ble det halmstrået Obama kunne klamre seg til slik at ikke prestisjenederlaget skulle bli for åpenbart.
Destroyeren Mahan ble klargjort for angrep på Syria
Men dette er bare halve sannheten
Bak kulissene foregikk det en voldsom styrkeoppbygging som verden ikke har sett maken til på svært lenge.
På vestlig side hadde USA satt den sjette flåten i krigsberedskap. Den hadde støtte av den britiske basen på Kypros og fra britiske undervannsbåter og minst én fransk fregatt. Tyske marinefartøyer befant seg i området, men det var uklart om de var klarert for krig eller overvåking.
På motsatt side hadde Russland i lengre tid bygd opp sine styrker. Syria er en nær alliert av Russland og Russland har sin eneste Middelhavsbase i Tartus i Syria. I begynnelsen av september 2013 hadde Russland allerede omkring ti marinefartøyer i det indre Middelhav, i den største styrkedemonstrasjonen til sjøs siden Sovjetunionens tid. 12. september ble det meldt at også en krysser som er spesialutstyrt for å senke hangarskip sluttet seg til denne flåten.
Også Kina på plass
Kina har aldri tidligere sendt sine marinefartøyer inn i en liknende situasjon. Men nå skjedde det. Marinefartøyet Jinggangshan med 1000 soldater ombord ble utstasjonert i området.
Jeg tillater meg å tvile på om Kina virkelig hadde deltatt i kamphandlinger, men bare det å stille et skip med landgangskapasitet utenfor Syrias kyst var en tour de force som ikke var til å misforstå.
Obamas Cubakrise?
Hvis USA likevel hadde gått til krig mot Syria, kunne en storkrig lett ha blitt utløst sjøl om ingen av partene egentlig hadde planlagt det. Russland ville ha kunnet skyte ned amerikanske raketter og Syria har russiske raketter som kunne ha slått ut et amerikansk marinefartøy. Hva hadde skjedd da?
Men det kan også hende at Putin har sagt til Obama at går dere på Syria, må dere regne med oss.
USAs allierte al Qaida
Utviklinga på bakken i Syria har vist at det mer og mer er de ekstreme jihadistiske militsene som er USAs infanteri. Det er grupper som Al Nusra-fronten, som vil skape et kalifat i Syria under ekstrem sharia-lov og Islamic State of Iraq and al Sham (Stor-Syria), som spiller en stadig mer framtredende rolle i krigen mot Assad-regimet.
Disse gruppene finansieres først og fremst av Saudi-Arabia og deres mektige etterretningssjef Bandar bin Sultan, også kalt Bandar Bush, er deres føringsoffiser og mastermind.
Det handler om olje
Kampen om Syria handler naturligvis om verdensøkonomiens livsblod – olje. Ikke først og fremst Syrias olje, men tilførselen av olje og gass fra hele regionen, ikke minst fra Persiabukta og Iran. Uten egne reserver av olje og gass er EU i en desperat situasjon, så EU er egentlig ikke interessert i denne krigen.
Men Saudi-Arabia ønsker å kontrollere all oljeeksport fra Midt-Østen, og de siste begivenhetene har vist at landet de facto opptrer som en alliert med Israel, eller en allianse av nødvendighet, som Kansas City Jewish Chronicle skriver. Begge landa ønsker å lemleste, og gjerne dele opp Syria, og begge landa ønsker å framprovosere en krig mot Iran. (Les også Pepe Escobars interessante artikkel om dette.)
Kina er en av de største kjøperne av olje fra Midtøsten, så en ny vestlig krig om olje her, vil være enda en krig mot Kina via stråmenn, slik Libya-krigen var, bare i enda høyere grad.
Frynsete supermakt
Amerikanske ungdommer fant i sin tid opp en dødslek som ble kalt «to play chicken». To bilister skulle kjøre samtidig mot et stup, og den første til å svinge unna, var chicken. Hvis Obama og Putin spilte kylling, så var det Obama som ble kylling, og Putin som satt igjen med æren for å ha fått striden over på forhandlingssporet.
Framtidige historikere vil kanskje si at USAs fall som supermakt ble demonstrert i september 2013.
Noen andre begivenheter understerker de enorme forandringene som pågår akkurat nå:
- Obama måtte avlyse sin opptreden ved toppmøtet til de mektige landa i Sørøst-Asia, ASEAN-landa, mens Kinas statsminister var der og spilte hovedrollen, både som forhandler og som den som undertegnet milliardkontrakter. Avisene i Jakarta var krystallklare i sin dom: USA klarer ikke en gang å vedta et budsjett, slik at presidenten må sitte hjemme. Men Kinas president Xi var første utlending til å tale i de indonesiske parlamentet.
- Alle landa i Shanghai Cooperation Organization støttet Russlands og Kinas linje i Syria-spørsmålet på sitt toppmøte i Bishkek, Kirgistan. Og Kina benyttet anledningen til å forsterke sin allianse med Iran.
- Kinas visefinansminister Zhu kom med en appell til den amerikanske Kongressen. Han krevde at USA løser budsjettkrisa på en måte som sikrer Kinas investeringer i landet. Noe sånt har naturligvis aldri hendt før, og det sier noe om hvor forandret det økonomiske styrkeforholdet er blitt.
- I august 2013 tok Kina til orde for en ny Bretton Woods-avtale, altså et framstøt for å avskaffe dollaren som internasjonal reservevaluta. Allerede 6. september 2012 tok Kina et stort skritt i samme retning da landet erklærte at det deretter ville kjøpe olje i sin egen valuta, renminbi. Dermed var dollaren detronisert som viktigste valuta i internasjonal oljehandel.
USAs makt skaker i sammenføyningene – Kina inntar scenen
Vi er vitne til hvordan den gamle supermakta USA virkelig knaker i sammenføyningene. Økonomien er i krise, industriproduksjonen stagnerer, presidenten klarer ikke å regjere, og på andre kontinenter klarer ikke landet lenger å opptre som det suverene verdenspolitiet. Og inn på scenen kommer først og fremst Kina, men også Russland, som for femten år siden lå med brukket rygg. Dette er verdenshistorie som utspiller seg foran øynene våre, og alt tyder på at fortsettelsen blir enda mer dramatisk.
Oppdatering:
Og så for riktig å gni det inn: De sentrale internettorganisasjonene bryter med USAs regjering!
Kina tar til orde for en «av-amerikanisert verden»:
Commentary: U.S. fiscal failure warrants a de-Americanized world
Steigan blogger 
Det är en spännande tid vi lever i! Supermakten är nedsliten, den kan åstadkomma kaos men inte vinna krig längre.
Orsaken till att kryssningsrobotarna inte avfyrades kan ha varit att USA:s militärledning insåg att det syriska luftvärnet (som skulle få nödvändiga data om robotarnas väg från ryska spaningsfartyg och satelliter) skulle kunna skjuta ner eller avleda raketerna. Med ett misslyckat angrepp med robotar (= obemannade engångs-flygplan) skulle då USA stå inför valet att antingen erkänna ett pinsamt nederlag eller också sätta in bemannat bombflyg. Vad skulle man sedan hitta på om även det misslyckades? «Stövlarna på marken»? USA är krigstrött, det fungerar inte längre. Lika bra att backa ut.
Viktige poenger dette. Jeg tror generalene har skjønt dette lenge. Generaler vet jo stort sett hva krig er. De kan både sin von Clausewitz og sin logistikk. Dette har vært skrivebordsgeneralenes og de liberale politikernes krig, jfr at danske Gucci-Helle var en av krigsaktivistene. Putin fortalte dem i klare ord og like klare handlinger hva prisen kunne komme til å bli.
Jeg tror det britiske parlamentets nei, var den utslagsgivende faktoren for at det ikke ble krig. Såvidt jeg kjenner til, har det aldri noengang tidligere i verdenshistorien skjedd at en statsminister har kommet full av patos til sin nasjonalforsmaling og bedt om støtte til krig, og så sier nasjonalforsamlinga, «tru’kke det, gitt». Men det var nettopp det det britiske parlamentet gjorde.
Etter at det britiske parlamentet sa nei, befant Obama seg i den situasjonen at hans planlagte krig hadde mindre internasjonal støtte enn G.W. Bush sin krig mot Irak. Det mente han nok at han ikke kunne stå i på egenhånd, så han valgte å gå til Kongressen. Og på tross av intenst arbeid fra AIPAC-haukene i begge partier for å få et vedtak bak presidentens planer, var det verken blant liberale (i amerikansk begrepsbruk, altså venstreorienterte) demokrater eller T-party-republikanere stemning for et nytt krigseventyr av typen Irak. DERMED kunne Putins initiativ gripes som en redningsplanke for en president hvis krigsplaner allerede i hovedsak var nedkjempa av den hjemlige opinionen. Redningsplanken til Putin var likevel betydningsfull fordi den har forplikta USA på en bane som gjør det vanskelig å finne nye unnskyldninger for å komme tilbake til det krigssporet som Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia trolig fortsatt ønsker å få USA inn på.
Sjøl om andre faktorer har bidratt, er den utslagsgivende faktoren altså hjemmeopinionen i Storbritannia, og dernest i USA sjøl, som har blokkert for planene til den politiske eliten. BBC skreiv, frustrert kunne man se, en kommentarartikkel rett etter Camerons historiske nederlag, hvor de framheva at det var skyggen fra Irakkrigen som hadde ligget over parlamentet. Vissheten om at vestlig etterretning hadde løyet direkte til egen befolkning lå der og gjorde at folk flest, og mange i Parlamentet og Kongressen, ganske enkelt ikke kjøpte propagandaversjonen om at Assad hadde bomba sitt eget folk med kjemiske våpen, og at han måtte straffes med en «avgrensa» bombeaksjon. Forståelsen av at for mye stemte for godt med planer som lå der fra før, ble tydelig, spesielt i kommentarspaltene til nyhetsmeldingene fra de store nyhetsbyråene.
Irak var ikke første gang vestlige myndigheter løy for å legitimere krig. Det gjorde de også for eksempel i 1999, for å legitimere bombekrigen mot Jugoslavia. Men Irakkrigen var annerledes på grunn av en voldsom folkelig mobilisering mot krigen, som skapte en voldsom debatt, og som følge av denne motstanden i FORKANT av krigen, ble det et mye større enn normalt fokus i etterkant av krigen, på om grunnlaget for krigen hadde vært sant. Og det var det jo ikke.
Min konklusjon er altså at krigen mot Syria ble avverga primært som en langtidsfølge av det voldsomme engasjementet de fleste av oss som leser dette var med på å bygge opp i 2003. Det viser at antikrigsengasjement kan nytte!
Igjen en viktig artikkel av Steigan. Jeg skriver daglig omtrent om det samme på verdidebatt.no da jeg er persona non grata i Klassekampen. Noen her skriver som om Syriakrigen på et vis er avslutta.
Obama har gjentatt at han har lært mye av Brzinzinski og B masterplan var at USA måtte alliere seg med det iranske Imperiet. Mye tyder på at så skjer nå.
Men dette frambringer raseri i de tradisjonelle amerikanske klientstatene,SaudiArabia og Gulfmonarkiene. Allerede NÅ spekuleres det i arabiske aviser at Israel forhandler om militære allianser med disse «bedratte» for om mulig torpedere USA-Iran vennskapet.
Ett mektig våpen har denne Sunniblokken: dollar og valutavåpnet. Deres eventyrlige penger sirkulerer via de amerikanske bankene og en anvendelse av valutakrig,kan frambringe rystelser.
Nå er det i våre media en slags slapp – av stemning angående Syria, men den nye Israel-saudi alliansen har ingen interesse av at Iran vokser via avspenning med USA/EU.
Barry Rubin skriver 19 oktober: «selvfølgelig er al-Qaida en «alliert» i Syria, de er på den siden som USA støtter.»
Israel behandler nå sårede jihadister på sine militære sykehus og det er ingenting som tyder på at saudi-qatar-israel ønsker et opphør av krigingen i Syria. På ett eller annet vis vil de kraftanstrenge seg for å knekke tilnærmingen Iran-USA. Underlige saker vil høyst sannsynlig skje.
Veldig viktig å forstå Saudi-Israel-alliansen. Den er drivende for Syria-krigen og forsøkene på å få til en krig mot Iran.
«Hvis USA likevel hadde gått til krig mot Syria, kunne en storkrig lett ha blitt utløst sjøl om ingen av partene egentlig hadde planlagt det. Russland ville ha kunne skyte ned amerikanske raketter og Syria har russiske raketter som kunne ha slått ut et amerikansk marinefartøy. Hva hadde skjedd da?»
Amerikansk militærstrategi, slik jeg har skjønt det – ved et angrep på syria ville strategien ha vært basert på å slå ut alt av kommandosentraler, luftvernsystemer både stasjonære og mobile så vel som enhver offensiv syrisk militær kapabilitet, over kort tid, for å klarere veien for infanteriet. I dette tilfellet ville ikke målet ha vært å sikre veien for infanteriet, men å degradere muligheten for det syriske regimet til å anvende kjemiske våpen i borgerkrigen. Du sier at Syria sitter på våpen som kunne rettes mot Amerikanske marinefartøy. I teorien kan det være mulig, men praksis hadde vært noe annet, for enhver offensiv syrisk kapabilitet ville ha blitt slått ut i de første timene av et angrep.. Et angrep fra Syrisk side med Russisk raketter vil heller ikke utløst noen krig med Russland basert på en «misforståelse», banen til missler spores aktivt av luftvernsystemer og kan og ville ha ha blitt sporet tilbake til Syriske marinebaser, ikke til Russiske marinefartøy. Olje er endel av likningen, som du sier – men,det er vel en langt mer kompleks problemstilling enn som så, en viktig ting å nevne er at om Assad regimet blir avsatt så degraderes også irans regionale innflytelse ..
Russerne har evne til å ta ut amerikanske våpen av den typen som evt. ville vært rettet mot Syria, og med de kapasitetene de stilte opp, viste de USA at de var i stand til det. Det er ikke jeg som sier at USA kunne ha utløst en storkrig, det er Putin som sa dette, i et svært lite kamuflert språk. Dette var et vendepunkt i historien. Hva som kommer ut av det får vi se.
Tilbaketråkk: 13 okt | Syrien
Veldig god analyse, også kommentarene under. Det eneste jeg vil føye til, er at dere har «glemt» to viktige ingredienser. For det første skal Russlands utenriksminister Sergej Lavrov ha mesteparten av æren for at det snudde som det gjorde. Putin var talsperson, men Lavrov var arkitekten. I det hele tatt er jeg stadig blitt imponert av den mannen gjennom hele Syria-problematikken de siste årene. Sjølsagt har han støtte i Putin, men æres den som æres bør… Den andre instansen er Qatar, som jeg også synes blir undervurdert i analysen. Saudi-Arabia er kanskje den viktigste aktøren i området, ikke minst siden de er den stormakten Iran konkurrerer med i området (det hele dreier seg jo egentlig om Iran, etter min mening), men Saudi har fått en del kalde føtter i det siste – de er redde for opposisjonelle jihadister i sitt eget land, i tillegg til militante Brorskapsmedlemmer. Qatar er lite og har ingen farlige slike, og har gjennom hele prosessen gjort hva de har kunnet for å få mest mulig makt – på alle måter. Det gjelder ikke bare Syria; det startet i Egypt, og så vidt jeg veit sitter i dag Israels ambassadør vegg i vegg med Hamas i Doha…. Her er ingen diskriminering – makt er makt! Det betyr at de ikke har noen sperrer, og derfor er farlige på den måten. Ellers vil jeg vise til Nrks reportasjer i helgen, særlig intervjuet med den italienske journalisten Franscisca Borri (Verden i dag lørdag og Søndagsposten). Hun er ingen «krigsturist» (som hun kaller de fleste vestlige journalister i området, inkludert Nrks?); hun opplever virkelig folks mareritt i nord, der Jabdat al-Nusra – og enda verre, ISIS (Islamic state of Iraq og storsyria) oppe i nord i provinsen Aleppo konkurrerer/slåss om makten. Ellers har regimet en offensiv i Daraa-provinsen for tiden – spennende å se hvordan det går.
Takk for gode kommentarer. Jeg er enig i din beskrivelse av Lavrovs rolle, men jeg oppfatter det som om han spilte den rollen han var tildelt i Putins spill. (Jeg kan ta feil i dette, for jeg kjenner jo ikke til de indre gemakkene i Kreml, men det ser sånn ut fra utsida.)
Når det gjelder Qatar er jeg mer tvilende. De har vært tungt inne fra start, men det har skjedd en del i det siste som kompliserer det hele en del. Pepe Escobar skriver at det lå saudisk press bak at emiren avsatte seg sjøl i juni i år og innsatte sin sønn som emir. Etter det har Bandar Bush tatt mye mer av regien i Syria og Qatar vært ganske på sidelinja. Ideologisk står de på noenlunde samme linje, men de støtter litt forskjellige krefter. Statskuppet i Egypt var et nederlag for Qatar, som støttet Brorskapet, og en seier for Saudi-Arabia, som gjenvant sin posisjon (og for Israel).
Hei!
Klart kuppet i Egypt var et nederlag for Qatar – men det kan bare bety at de ble enda mer desperate. Jeg skal lese Escobar, men legger ikke inn en ny kommentar, da det dreier seg om nyanser.
Ellers er jeg djupt inne i boken din – synes kanskje den er litt vel Oslo-sentrert, men du forteller jo langt på vei om en viktig del av min oppvekst også, så det er veldig fascinerende.
Elisabeth
Fra: Steigan blogger [mailto:comment-reply@wordpress.com] Sendt: 14. oktober 2013 10:14 Til: elisreeh@frisurf.no Emne: [Ny kommentar] Hva hendte på veien til Damaskus?
psteigan commented: «Takk for gode kommentarer. Jeg er enig i din beskrivelse av Lavrovs rolle, men jeg oppfatter det som om han spilte den rollen han var tildelt i Putins spill. (Jeg kan ta feil i dette, for jeg kjenner jo ikke til de indre gemakkene i Kreml, men det ser så»
Hei Elisabeth
Takk for kommentarer, og veldig hyggelig at du leser boka. Siden det er en sjølbiografi og siden jeg har bodd i Oslo i 63 år er det kanskje ikke så rart at den er litt Oslo-sentrert. Skriv gjerne kommentar når du er ferdig.
Mener det var en viss sjeggetvara som spaadde akkurat dette under en artikkel i aftenposten ca 1 uke foer dette ble realisert. am I right or am I wrong Paal??? Nice going
Crazy Horse
Du kan godt ha rett. Jeg har ikke sett det sjøl.
Jeg leser stadig Pepe Escobar og syns han er god, men jeg ser at han i likhet med Pål har sine begrensninger i og med et verdensbilde innrammet i et forståelsesapparat som heter dialektisk materialisme. Her kan man ikke vurdere dimensjonen New World Order – overhodet. Det gis ikke referanser til slikt innafor dette verdensbildet uansett hvor godt informasjonsgrunnlaget eller analysene er. Og det er jo litt dumt, for da fratar man seg etter min mening muligheten til å trekke inn mer informasjon og koble sammen flere perspektiver i den utviklingen vi ser for tida, først og fremst sentrert om Syria, som ville kunne gitt en tilsvarende dypere, og kanskje sannere, forståelse av hva som skjer, hvem som gjør hva, og at de har en PLAN. Slike «planer» er som kjent utdefinert i et marxistisk rammeverk for forståelse av hendinger i den globalpoltiske sfære. Isteden blir det på høyeste nivå «ting som uventet skjer». Slik som det massive vestlige kjøret mot Syria som plutselig falt i fisk. Så da tolker og forstår man alle de vektorer og hendelser man opererer med i sitt virkelighetspuslespill til man har sydd sammen en slags analyse som, om langt fra innlysende, ihvertfall sånn grovt lager logiske koblinger i det aktuelle utviklingsbildet. Så har man en slags analyse og i mangel av noe bedre tar man til takke med det. (Sitter for resten også med Påls bok om dagen og er nå kommet fram til 1969, og jeg brenner i grunnen etter å koble den tenkemåten som beskrives der hos 19 år gamle Pål med dagens – men det får vente.)
For dersom NWO ikke hadde vært et fyord – ikke i den forstand at man er mot det men at man er mot at begrepet i det hele tatt eksisterer og brukes, så kunne man mye mulig, i likhet med meg, fått en aldri så liten åpenbaring ved å lese iren Richard K. Moores to artikler som tolker de pågående begivenheten med et blikk så skarpt at jeg det grimme scenario han tegner til tross, nikoser meg ved å oppleve en slik analytisk slagkraft. Og jeg blir nok også imponert over hvor sofistikert det spillet som den store hop av dialektiske materialister lar seg dirigere i uten den minste mistanke om at de er lydige brikker.
2. september skrev Moore sin første artikkel, altså 3 dager etter Camerons historiske nederlag i Underhuset. Den ble publisert på et større nettsted først en drøy uke seinere på min innstendige oppfordring overfor redaksjonen.
«Obama’s Backdown and the New World Order Project»
http://www.globalresearch.ca/obamas-backdown-and-the-new-world-order-project/5349296
Oppfølgeren ble publisert 1. oktober.
«Obama’s UN speech, Israel, and the NWO Project»
http://news-beacon-ireland.info/?p=14077
Jeg kan i grunnen ikke skrive annet enn at jeg anbefaler Pål og Påls publikum å lese disse to artiklene for å se om de får øye på det samme som jeg og Moore har!
Dette er konspiratorisk tullball. Det tjener ikke annet enn makthaverne. For hvis det er en hemmelig gruppe som sitter med all makt i skjul, så vil det også være umulig å organisere motstand. Det er bedre å se på de reelle sammenhengene i verden.
Jeg går ut fra at dette ikke var myntet på meg.
Hei Halvor
Jeg setter pris på at du leser meg, og jeg ser fram til kommentarene dine til En folkefiende.
Men jeg ser ikke det samme NWO-mønsteret som du ser. Jeg jobber helt annerledes. Jeg følger pengene og forteller hva jeg finner. Og det jeg finner er at mesteparten av verdensøkonomien er styrt av en håndfull banker og finansinstitusjoner. Om det ligger en PLAN bak dette eller ei, er ikke så viktig. Planer går stort sett skeis. Det som opptar meg er den faktiske kontrollen 0,0001 % av verdens befolkning har over resten av oss. De trenger ingen hemmelige brorskap eller noen formell smmensvergelse. De kan bruke de styrene de sitter i. De eier stort sett hverandre, så det er nokså få folk som behøver å snakke sammen for fx å nekte Hellas kreditt.
Det er slik jeg foretrekker å jobbe, og jeg kommer til å fortsette langs dette sport. Jeg lover at de som følger meg skal få flere aha-opplevelser etter hvert.
Hei! Det var ikke myntet på deg, men kommentaren om New World Order Halvor Raknes skrev.
Om New World Order: Har lest Raknes’ innlegg og to av Moores artikler så grundig jeg klarte, og fant ut at det var svært lite som skilte deres analyse fra Pål sin. Og da må jeg få en presis forklaring: Betyr NWO at du mener at det står mer eller mindre navngitte søkkrike personer bak denne utviklingen, og at det skal ende med at de har kontroll over FN som en verdensregjering? At dette da må bekjempes? Eller hva? Er det ikke nok at verdensutviklingen er en logisk utvikling av en verden dominert av kapitalisme og imperialisme – men dette skal altså være bevisst styrt av en liten klikk?
Det ligger jo i hele New World Order-begrepet at dette er en agenda, og da må det nødvendigvis være noen som har organisert seg og definert denne agendaen og som, eventuelt, aktivt arbeider for at den skal settes ut i livet.
Som aleksander skriver så er dette «konspiratorisk tullball,» men om det er konspirasjonen som er tullball eller det å antyde at det skulle eksistere en slik konspirasjon som er tullball, det går ikke helt klart fram av det aleksander skriver. Men, med tanke på hvilket publikum denne sida hovedsakelig tiltrekker så gjetter jeg på at det er det siste som er tullball. Som han også skriver, dersom det virkelig var en hemmelig gruppe som samordnet stormaktenes politikk så er det umulig å organisere motstand mot dette. Og derfor er det «bedre å se på de reelle sammenhengene i verden.» Med reelle antar jeg aleksander mener «dem man kan se åpent og tydelig.»
Til deg, elisabeth, så er det vel flere ulike sentrale teorier om hvem som står bak en eventuell NWO-konspirasjon. Å definere disse som «navngitte søkkrike personer» mener ihvertfall jeg ikke er det beste utgangspunkt, for da har man utelukket en del mulige motiver og fellestrekk som ikke nødvendigvis først og fremst dreier seg om profittmaksimering, selv om det helt sikkert vil være en del av bildet.
Men jeg ønsker definitivt ikke å starte en debatt om ulike versjoner av NWO-konspirasjonsteorier her på en side hvor grobunnen for en slik samtale nødvendigvis vil være ufruktbar. Dermed ikke sagt at jeg ikke kunne hatt en god del å komme med til akkurat det. Hovedpoenget mitt er bare å peke på at dette er en dimensjon som mange herværende har utdefinert, og at jeg mener det ikke gir den best mulige «situational awareness», som det heter i militærtaktisk (forsåvidt også -strategisk) språkbruk.
Beklager hvis jeg kommer litt ut på viddene -jeg er bare nysgjerrig, dette er helt nytt for meg på venstresiden. Derimot er det visst noen som mener at jødene kan stå bak noe sånt? Men du svarte ikke på det jeg oppfattet som viktig: At du/dere mener dette, betyr det at dere ikke synes det er bra når «verdenssamfunnet» lykkes i å klare å bruke FN så konstruktivt som de har klart i Syria? For det er jo et skritt i den retningen jeg forstår du frykter – men som jeg er uendelig glad for.
Hei igjen! Mulig jeg hadde en litt utrivelig tone der. Utelukker ikke nødvendigvis at du har noe for deg i det du skriver, men opplever det som du mener det er en slags «skyggeregjering» som bestemmer alt som skjer i verden? I så fall må man jo vite hva som tyder på at det finnes noe slikt. Steigan var jo inne på dette med konspirasjoner i et blogginnlegg en gang. Jeg mener også «følg pengene» er et bra prinsipp for å forstå verden i dag.
Men du får gjerne sette meg mer inn i det. Når oppsto dette NWO? Hva tyder på at det finnes noe slikt? Hvem er de og hva er metodene deres?
Jeg mener det er lett og lite hensiktsmessig å gi USA f eks alt for mye makt. Da blir man maktesløs, det er vel også det sterke krefter ønsker. Noe av poenget med nyliberalismen er også at alternativer skal virke umulige. Venstresiden har fortsatt et for USA-sentrert verdensbilde, der man tror USA står bak all ondskap i verden. Men leser Steigans innlegg med interesse og ser at han med andre forstår at USA ikke dikterer alt som skjer i verden. Bra.
Hvorfor må alle konspiratorikere tenke at det finnes bare 1 stor konspirasjon som trekker i alle trådene?
Er det ikke mye mer sannsynlig at det er tusenvis, om ikke millioner (eller milliarder) av konspirasjoner som alle trekker litt i sin rettning og at «virkeligheten» slik vi lever i den er resultatet av all denne trekkingen?
Og når vi lever i en verden dominert av et patriarkalsk pengesystem som stimulerer til akkumulering så blir fellesnevneren for disse konspirasjonene ofte penger.
Som steigan skriver om her på bloggen så beveger feks den Italienske mafian seg nordover, mot pengene såklart. De har sin konspirasjon. Russisk mafia har sin konspirasjon. B-gjengen konspirerer. Dæven, tilogmed jeg sitter på jobb og konspirerer daglig, for min konspirasjon er å jobbe for å skaffe pengene som igjen gir meg spillerom og en hvis makt i mitt liv. Så lenge ingen sitter på ALLE pengene, så har ingen ALL makt. Men noen har såklart større makt en andre.
Penger er infrastruktur. Akkuratt nå har vi bestemt at, hvis penger var veinettet, at fartsgrensen er en eksponentiel formel som krever eksponentiell økning i farten kontinuerlig. Det er ikke bra for noen. Ikke for bankene heller i det lange løp. Derfor kommer og går disse pengesystemene hele tiden.
Som en ser i en rekke land i sør amerika, når bankene går for langt så hopper folket av og skaper sine egne penger. Da taper bankene ihvertfall så derfor er det i deres intensjon å holde pengene så attraktive så lenge de klarer. De er fult klar over at deres eksistens baserer seg på at folk har tillitt og faktisk velger å bruke deres infrastruktur.
For å avslutte litt dramatisk, men når vi ser sånne «lone wolf» skytedramaer, feks Breivik, er kanskje noe av det som sjokkerer oss at vi faktisk er helt frie til å gjøre slike ting? At egentlig så kan hvem som helst gjøre akkuratt som de vil, hele tiden. Er det kanskje i menneskets natur å ville bli ledet? At uten en leder, en «konspirasjon» så er det bare kaos og uorden? Hjernen vil ihvertfall skape mønster, eller konspirasjoner, det vet vi.
I Norge reagerer man med vantro hvis noen sier at det pågår sammensvergelser, enda vi i stor grad er dominert av karteller (olje, varehandel, finans) som sammensverger seg mot oss hele tida. I Italia er folk så vant til sammensvergelser at de knapt blunker om det avsløres enda en. Og hvorfor ikke? Her har vi fire-fem mafiaer, noen grupper av absolutt korrupte politikere og samrøre mellom finanskapital, politikere og mafia. Og Vatikanet er naturligvis en eneste stor sammensvergelse. Og vi har det naturligvis også på landsbynivå.
Normenn tror at alt er ærlig spill enda Norge er det mest korrupte landet i Norden.
Personlig vil jeg gjerne være med på en sammensvergelse for å bekjempe denne råttenskapen. 😉
blir absolutt med på en konspirasjon mot råttenskapen! personlig syns jeg den beste og mest effektive metoden er å blir så «off the grid» som mulig. råttenskapen lever bare videre fordi folk kjøper den, slutt å kjøpe det så forsvinner det av seg selv.
forbrukermakten (et ord jeg føler er veldig vulgært, det reduserer dine valg som menneske til forbrukervalg, men in lack of a better word…) er allmektig.
kjøper ikke billig dritt, kjøper lokalt, støtter lokale bønder, dyrker selv, baker selv, koker selv, syr, gjør alt vi tok som selvfølge før industrien overbeviste oss om at vi alle skulle fungere som mellomstasjoner for søppel. er ikke perfekt, men hver kroner teller og når nyhetene melder om finanskriser, nedgang i økonomien osv så gleder det meg og det viser at det virker !
Konspirasjoner er vel «the priviledge of the dispossesed»,uten rot i røynda.
Kan være. Det må undersøkes konkret. Jeg leser meg opp på Italias nyeste historie og der kan du gå tørrskodd fra en konspirasjon til den neste.
En mycket intressant analys som görs i inlägget. Men jag är nog lite mer pessimistisk gällande USA:s situation och vad ledarna där kommer att företa sig nu. Lite påminner optimismen här och även hos en del andra anallytker, att USA:s roll som världspolis kanske är slut nu, om den optimism många hyste efter bankkraschen 2008 då många trodde att detta skulle leda till omtänkande vad gällde den ekonomiska politiken, en optimism som dessvärre kom på skam.
Min gissning är att istället för att ändra på målsättningen om total makt över hela jorden kommer USA att ändra lite på sina prioriteringar. Hittills har man gått in för ökad makt i MÖ och i Afrika, medan man bara förberett för de stora stötarna mot Ryssland och Kina. Det som nu har hänt kan betyda att man bestämmer sig för att istället koncentrera sig på att destabilisera framför allt Ryssland, för att ge Putin så mycket inrikesproblem att han inte klarar av att spela högt på den internationella arenan. I varje fall kommer vi säkert att få se en intensifierad demonisering av Ryssland och av Putin och fler försök att via USA-finansierade NGO:er skapa kaos i Ryssland.
Vi kan bara hoppas att detta inte blir fallet, eller när/om det blir det, Ryssland klarar av den fientliga anstormningen från Väst i akt och mening att försvaga landet. Den som lever får se.
Tilbaketråkk: Tilbakeblikk på 2013 | Steigan blogger