Fredsprisvinner Barack Obama har gått så langt i sine trusler mot Syria at det antakelig ikke er noen vei tilbake. Enten går USA til krig mot Syria, eller også vil USA framstå som svakt og patetisk. Men hvorfor skal USA og deres faste spyttslikkere Cameron og Hollande egentlig gå til krig mot Syria? Hva slags strategi har de? Og kan «en begrenset straffeaksjon» utløse en større krig?
Von Clausewitz om krigen
Den store tyske krigsteoretikeren Carl von Clausewitz skrev i sitt hovedverk «Vom Kriege» (Om krigen):
“Ingen starter en krig – eller: ingen med vettet i behold burde gjøre det – uten først å ha en klar mening om hva han ønsker å oppnå med krigen og hvordan han ønsker å føre den.”
De som starter denne krigen er stort sett en gjeng med skrivebordsgeneraler. John Kerry, som gjorde en pinlig gjentakelse av Colin Powells løgner for FN i 2003, var i sin ungdom Vietnam-demonstrant. Danmarks sosialdemokratiske statsminister Helle Thorning-Schmidt, «Gucci-Helle», var blant de aller første som meldte seg til tjeneste i «koalisjonen av de villige». I samme klasse var Frankrikes sosialdemokratiske president François Hollande.
Har disse folkene virkelig tenkt igjennom hva de ønsker å oppnå med denne krigen eller hvordan de har tenkt å føre den? Eller er de bare fanger av sin egen retorikk og sine politiske allianser? Ville von Clausewitz sagt at de har vettet i behold?
Basert på løgner
Colin Powell har innrømt at hans stor powerpointforedrag i FN om Iraks masseødeleggelsesvåpen var basert på løgner. John Kerry prøvde ikke en gang å bevise at Syrias regjering sto bak det som antakelig var et gassangrep, men han påsto at sunn fornuft tilsier at det var regjeringas ansvar. Det er et spinkelt grunnlag å gå til krig på, og dessuten tilsier sunn fornuft akkurat det motsatte. Uansett hvor mye man måtte mislike det brutale Assad-regimet, så kan man vanskelig mistenke dem for å være så usannsynlig teite at de ville bruke gass noen få kilometer fra sentrum i Damaskus mens FNs inspektører var ventet til landet. Dessuten har krigslykken snudd. Assad-regimet er i ferd med å vinne. Det er opposisjonen som er desperat, og det er opposisjonen som hele tida har gjort sitt ytterste for å trekke Vestmaktene direkte inn i krigen. Hvis man absolutt skal bruke sunn fornuft som et argument, så er det langt mer sannsynlig at det var opposisjonen som har brukt gass som en planlagt provokasjon for å utløse den krigen vi ser komme. Krig er en alvorlig sak, for igjen å sitere von Clausewitz, så hvorfor ikke vente på bevisene? Hvorfor har man det så travelt?
De moralsk krigerne
Obama og spyttslikkerne hans framstiller seg som moralske krigere. De skal straffe Assad for hans forbrytelser. Og sjølsagt, hvis Syrias regjering har brukt sarin mot egne innbyggere, så er det en svært alvorlig forbrytelse. Bare synd for USA at dette kom opp samtidig med at det ble bevist at USA visste om at Saddam Hussein ville bruke gass mot Iran – og hjalp ham med etterretning til å gjøre det.
De voksne av oss har heller ikke glemt at USA mellom 1961 og 1971 spredde 76 millioner liter Agent Orange og annen gift over Vietnam for å fjerne bladene på trærne og ødelegge avlingene, for å «røyke ut» geriljaen. Vietnam anslår at 400.000 mennesker ble drept elller lemlestet av denne giften og at 500.000 barn er blitt født med skader på grunn av dette. En millioner vietnamesere har fortsatt helseskader på grunn av dette.
Dette er forbrytelser mot menneskeheten av en helt annen størrelsesorden enn forbrytelsene i Syria. USA begikk folkemord, men ingen er straffet for disse ugjerningene og ingen har heller gjennomført noen straffeaksjon mot landet på grunn av dette. En av de fremste ansvarlige for folkemordet, Henry Kissinger, fikk fredsprisen av den norske nobelkomiteen og behandles fortsatt med nesegrus respekt.
USA alliert med al-Qaida
USA (med Norge på slep) har for lengst utpekt Nasjonalkoalisjonen i Syria som «den legitime representanten for det syriske folket». Det i seg sjøl er et program for regimeskifte, så når Vestens krigere nå sier at de ikke har tenkt å gå til krig for å styrte Assad, så er vel det like sant som i tilfellet Libya.
Denne Nasjonalkoalisjonen er en broket forsamling, men det er ingen tvil om at den ser på seg sjøl som Syrias interimsregjering. Den al-Qaida-allierte al-Nusra-fronten er den mest effektive militære delen av opprørsstyrkene. De har som program å skape et islamistisk kalifat i Syria og deler av Irak. De er utvilsomt terrorister og har allerede begått handlinger som FN betegner som «sannsynlige krigsforbrytelser». USA har forsøkt å distansere seg fra al-Nusra, men det vil ikke Nasjonalkoalisjonen ha noe av. De betrakter disse ekstreme jihadistene som en del av den felles fronten mot Assad.
Så infanteriet på bakken som USA, Frankrike, Storbritannia og Danmark vil støtte med sin luftkrig, vil være dominert av al-Qaida. USA er alliert med al-Qaida!
Et farlig spill med verdensfreden
Fredsprisvinner Obama har signalisert at det vil være snakk om en kortvarig krig, en straffeaksjon. Men folk med vettet i behold, for igjen å sitere von Clausewitz, vet at når du først har startet en krig, så har krigen sin egen dynamikk. Syria har betydelige militære styrker og deriblant et effektivt rakettforsvar basert på russiske raketter.
Hva om det syriske forsvaret lykkes i å skyte ned noen NATO-fly med sine russiske S-300-raketter? Vil da USA trappe opp? Hva om de skulle få inn en fulltreffer på en av de amerikanske destoyerne som ligger utenfor den syriske kysten og som helt sikkert vil delta i angrepet? Vil det da fortsatt være en «begrenset straffeaksjon».
En NATO-krig mot Syria ville være et nokså direkte slag mot Russland, som både har sin eneste base for Middelhavsflåten der, og som også ser Assad-regimet som en viktig partner i regionen. En slik krig vil også true Irans interesser. Israel håper tydeligvis at Iran skal føle seg provosert til å intervenere, slik at de endelig skal få sin bombekrig mot Iran.
Iran er et høyt industrialisert land med rundt 80 millioner mennesker. Det har en stor krigsmaskin, en stor olje- og gassproduksjon og er det strategisk viktigste landet i området. Hvis NATO provoserer fram en krig der Iran blir involvert, så har vi en storkrig, som det ikke er noen gitt å si utfallet av.
Russiske S-300 bakke-til-luft raketter
Norges posisjon
Utenriksminister Espen Barth Eide har signalisert helt klart at Norge ikke vil delta i denne krigen uten FN-mandat. Og noe FN-mandat blir det ikke. Det vil Russland og eventuelt Kina sørge for. Det er bra at Norge for en gangs skyld ikke hopper når USA blåser i fløyta. Men det er ikke lenge siden samme Eide applauderte utplasseringa av Patriot-raketter på tyrkisk side av grensa mot Syria og ga sin uforbeholdne støtte til Nasjonalkoalisjonen i Syria. Så veldig prinsipiell er han altså ikke. Men vi har et valg i Norge 9. september. De rødgrønne har kanskje allerede tapt valget, men skulle de nå trekke Norge inn i en krig i Midtøsten, så har de nok innsett at de vil miste enhver mulighet til gjenvalg.
Kamp mot krigen
Uansett hvor dårlig begrunnet Vestens krig mot Syria er, og uansett hvor sjølmotsigende og klønete Vestens strategi er, så er denne krigen et svært høyt spill. Det er en del av det store amerikanske krigsspillet i Midtøsten som veldig lett kan trekke inn Iran og Russland, og dermed utvikle seg til en storkrig. Obama blir bare en fortsettelse av Baby Bush og hans katastrofale kriger i Afghanistan og Irak. Alle fredsvenner og alle folk med vettet i behold må kjempe mot denne krigen.
Oppdatering: Cameron tapte i Underhuset og kan ikke sende Storbritannia i krigen enda så intenst han ønsker det.
Steigan blogger 
Tilbaketråkk: Kildén & Åsman kvar i galna tunnan | lindelof.nu
Hei Pål,
Er enig i din fordømmelse av dobbeltmoralen og amerikanernes tidligere bruk av kjemisk krigføring. Jeg tror også at vestmaktene, på tross av de siste dagers mer aggressive toner, vil tenke seg om en gang til. her noe som jeg sakset fra dagens aviser:
President Barack Obama told PBS on Wednesday that he “had made no decision” about any strike but the options that he had been given by his military would allow him to send “a pretty strong signal that (Syria) had better not do it again”.
Og:
In the first real sign of substantive congressional concern, John Boehner, the Republican House Speaker, released a letter to Mr Obama demanding he explain in detail any rationale for military action ahead of an attack.
Men hva tenker Assad når han bruker slike våpen, for det er vel nå nærmest bevist, gjennom FNs undersøkelser, at det har han gjort? Ønsker han å provosere frem en vestlig intervensjon slik at frontene i regionen tilspisses, og han kan vinne den sympatien han nå mangler på arabisk side? Eller er han bare en ond jævel som ønsker å drepe flest mulig og knuse sine motstandere?
Obama har gått så langt i sine trusler at USA står i fare for å bli oppfatta som en papirtiger hvis han nå avstår fra bombing. Jeg har ikke sett noe endelig bevis for at regimet har brukt giftgass. Vi får avvente nøytrale rapporter basert på fakta. Det jeg ser er at regimet langsomt ser ut til å vinne krigen og at opposisjonen er ganske desperat etter å trekke Vesten direkte inn i krigen.
Hva får deg til og tro at det er Assad som har gitt dem våpnene. Tenker ingen at «Usa» står bak det, og at de bare bruker det som grunn til å komme inn i landet?
På lista over mistenkte bakmenn står vel Saudi-Arabia ganske høyt.
Jeg kan ikke verifisere denne meldinga, men det er flere som har påstått dette: http://www.occupy.com/article/syria-witnesses-gas-attack-say-saudis-supplied-rebels-chemical-weapons
http://www.washingtontimes.com/news/2013/may/6/syrian-rebels-used-sarin-nerve-gas-not-assads-regi/#ixzz2dJMgbcmt
denne artikkelen er fra tidligere angrep, men likevel..
Reblogged this on getbye.
Nå trappes det opp til krig igjen!
De har hele tiden vert på jakt etter et påskudd til krig. Den nye og de gamle kolonimaktene har problemer med å innse at verden har forandret seg. Vi husker hvordan Irak, Afganistan, og Lybia ble bombet sønder og sammen. Det hele basert på løgner.
Nå er det Syrias tur. DE er motbydelige spør du meg.
En opprørsbevegelse som er på vikende front trenger et flyvåpen, på samme måte som i Lybia.
De samme som brukte kjemiske våpen mot Vietnam og drepte millioner. Som fremdeles dreper mennesker og som gjorde store deler av landet ubrukelig for landbruk. Nå vil «Humanistene» trå til igjen.
Assad er, på samme måte som den drepte lederen i Lybia sikkert en man som kan kritiseres. Men i forhold til «Lederne» av den nye og de gamle kolonimaktene framstår han som en mann med integritet.
«Fredsnasjonen» Norge vil vel opptre som leiesoldat igjen ved å sette inn bombeflyene. Problemet er nok ikke Assad, men den «Frie» vredens ledere!
Syria er ett av få land som mangler en Rothschild-kontrollert sentralbank. Det er viktig å få installert dette, samt sikre seg kontroll over landets naturressurser, og øke dets gjeld til Verdensbanken, IMF, BIS, Goldman Sachs og andre megabanker. Dessuten skal Lockheed Martin og diverse andre militærindustrielle aktører maksimere sin profitt, og en evigvarende krig sikrer fete kontrakter til alle som lager krigsmaskiner og ammo — samt entreprenører som bygger opp igjen veier og annen infrastruktur etter at landet er bombet sønder og sammen.
Påskuddene som brukes er, som vanlig, at man skal spre «fred og demokrati» til et herjet folk som er undertrykket av en brutal diktator. Business as usual.
Nå har jeg forresten endelig lest «Sammenbruddet». God bok, men jeg kan ikke huske å ha sett deg nevne overbefolkning? Ser du ikke på overbefolkning som et problem? Kan biologisk mangfold ivaretas på en planet med 7 mrd. mennesker eller mer?
Overbefolkning er et problem, og i virkeligheten har jeg vært innom det flere steder. Jeg nevner Kinas ettbarnspolitikk som fordelaktig for verden og jeg nevner at aldri har noen mettet 7 milliarder – for ikke å snakke om 9 milliarder – uten olje. Det finnes sikkert absolutt overbefolkning. Hvis Norges befolkning hadde økt 4% i året siden 1821, ville vi i dag ha vært 2,55 milliarder mennesker i Norge. Det ville utvilsomt ha vært absolutt overbefolkning. Men jeg synes det er mer fruktbart å snakke om relativ overbefolkning, for da får du på en annen måte opp debatten om tåleevne. Et jordbruk basert på svedjebruk hadde nok ikke tålt så mange folk på kloden. Jeger- og sankersamfunnet heller ikke. Det er jordbruksrevolusjonen som har gjort det mulig å fø på millionebefollkninger. Men jorda i Europa begynte å bli utpint da det var under 1,4 milliarder mennesker på jorda (Kinas befolkning av i dag). Nå er vi over 7 milliarder og det er særlig kunstgjødsel og kunstig vanning som har gjort dette mulig. Men når oljeproduksjonen faller og grunnvannet forsvinner vil det bli umulig å mette så mange mennesker. Det blir et sammenbrudd, slik jeg beskriver i boka. Det blir hungerkatastrofer uten historisk sidestykke. Jeg har ikke villet utmale dette i detalj. Den intelligente leseren skjønner det allikevel. Jeg har ønsket å beholde oppmerksomheten rundt det som kan gjøres og ikke fortape meg/oss i hvor gærnt det kan gå.
Ta Egypt nå. Landet er en katastrofe. Det var en av menneskehetens fruktbare vugger. I dag er landet ute av stand til å brødfø sine over 80 millioner, og på grunn av en reaksjonær familiepolitikk og fattigdom har innbyggertallet økt med 4 millioner siden 2011. Det er det glade vanvidd
Jo, men selv om vi bare forble 7 mrd. mennesker, stoppet alle CO2-utslipp og gikk over til global kommunisme og såkalt miljøvennlige teknologier, ville artsutryddelsen fortsatt i omtrent samme tempo som i dag. Selv 7 mrd. er altfor, altfor mye.
VHEMT har den eneste (teoretiske) løsningen, slik Zapffe i sin tid hadde den.
Men sannheten er selvsagt at det ikke finnes vilje, selv hos de aller fleste såkalte miljøvernere, til å gjennomføre noe så drastisk som sterilisering av alle mennesker, så dette bærer nok lukt ned i avgrunnen. Vi er på vei mot en grå, forurenset og artsfattig verden hvor radioaktive kakerlakker spiser de råtnende kroppene til milliarder av mennesker.
Hvorfor krig mot Syria?
Dette er milliondollar-spørsmålet, som ingen spør og ingen svarer på. Det som er opplagt, er at de amerikanske, britiske og franske myndigheter, som har gitt kontinuerlig støtte til diktatoriske regimer som tjener deres formål, ikke er det minste bekymret for diktaturer.. De demoniserer Assad som en diktator med den hensikt å diskreditere ham for de hjernevaskede vestlige massene. Samtidig støtter USA, Storbritannia og Frankrike en rekke diktatoriske regimer, slik som de i Bahrain, Saudi-Arabia, og nå militærdiktaturet i Egypt som nådeløst dreper egypterne uten at vestlige regjeringer snakker om å invadere Egypt, fordi de «dreper sitt eget folk .» Gjennom historien har USA heller aldri hatt noen problemer med å opprette diktaturer, som i Iran i 1953, da den demokratisk valgte presidenten Dr. Mohammad Mossadegh ble avsatt til fordel for sjahen av Iran, eller i Chile i 1973, da den demokratisk valgte Salvador Allende ble fjernet av CIA til fordel for diktatoren Augusto Pinochet. Derfor har det kommende vestlig angrep på Syria overhodet ingenting å gjøre med å bringe «frihet og demokrati» til Syria, akkurat som «frihet og demokrati» heller ikke var årsakene til angrepene på Irak og Libya, som verken har fått frihet eller demokrati.
Den vestlige angrep på Syria har heller ingen forbindelser med menneskerettigheter, rettferdighet eller noen av de høyttravende frasene som Vesten skjuler sine kriminelle handlinger bak.
De vestlige pressehorene har aldri spurt Obama, Cameron, eller Hollande hva den virkelige agenda er. Det er vanskelig å tro at noen reporter er tilstrekkelig dum eller godtroende nok til å tro at agendaen er å bringe «frihet og demokrati» til Syria eller å straffe Assad for angivelig å bruke kjemiske våpen mot morderiske kjeltringene som prøver å styrte den syriske regjeringen.
Selvfølgelig ville ikke spørsmålet bli besvart hvis man spurte. Den opprinnelige unnskyldningen for USAs kriger var «krigen mot terror», dvs. å holde amerikanerne og Vesten trygge for terrorister, men nå støtter og finansierer USA og Vesten (herunder Norge) al-Qaida terrorister i Syria med penger og våpen, og hjelper al-Qaida terroristene med å styrte den sekulære, ikke-terroristiske Assad regjeringen. Hva er agendaen bak USAs og Vestens støtte til terrorisme?
Noe av hensikten med krigen er å radikalisere muslimene, og dermed destabilisere Russland og endog Kina. Russland har en stor muslimsk befolkning og grenser til muslimske land. Også Kina har en muslimsk befolkning. Etter hvert som radikale muslimer skaper strid i de to eneste landene som kan være et hinder for Washingtons higen etter verdensherredømme, vil de vestlige pressehorene og det store antallet amerikanske finansierte frivillige organisasjoner, kamuflert som «menneskerettighetsorganisasjoner», demonisere de russiske og de kinesiske myndigheter som blir nødt til å sette inn tøffe tiltak mot «opprørere».
En annen bakgrunn for radikalisering av muslimer er at det etterlater tidligere muslimske land i langvarig uro eller borgerkriger, som tilfellet er i dag i Irak og Libya, og dermed fjerner den organisert statsmakt som kan hindre Israels ekspansjon.
Utenriksminister John Kerry arbeider nå flittig med bestikkelser og trusler for å bygge aksept for USAs krigsforbrytelser mot Syria.
USA kjører verden nærmere atomkrig enn noen gang tidligere, selv i de farligste perioder av den kalde krigen. Når USA har bombet Syria tilbake til steinalderen, er det neste målet Iran. Russland og Kina vil ikke lenger være i stand til å narre seg selv til å tro at internasjonal lov vil stanse USAs og Vestens kriminalitet. Vestlig aggresjon tvinger Russland og Kina til å utvikle sine strategiske kjernefysiske styrker og å begrense de vestlig finansierte organisasjoner som kalles «menneskerettighetsorganisasjoner», men som i realiteten utgjør en femte kolonne som USA og Vesten bruker for å ødelegge legitimiteten til den russiske og kinesiske regjering.
Russland og Kina har vært svært uforsiktig i sin omgang med USA. I hovedsak er den russiske politiske opposisjonen finansiert av Washington. Også den kinesiske regjeringen blir undergravd. Når et amerikansk selskap åpner et selskap i Kina, sørger de for at styret i bedriften er sammensatt av slektninger av de lokale politiske myndigheter. Disse styrene skape en kanal for bestikkelser til lokale og regionale partimedlemmer. USA har infiltrert kinesiske universiteter, for eksempel er The Rockefeller University aktiv i Kina. Dissentere blir skapt av USA, og krav om «liberalisering» undergraver den kinesiske regjeringen.
Når Russland og Kina innser at de er splittet av amerikanske femte kolonner, diplomatisk isolert, og militært underlegne, vil atomvåpen bli den eneste garantist for disse landenes suverenitet. En atomkrig mellom Russland og Kina på den ene siden, og USA på den andre, synes derfor som den mest sannsynlige utgangen på konflikten. Gærningene som styrer USA har tidligere vist at de ikke viker tilbake for noen midler for å oppnå verdensherredømme, heller ikke atomkrig, selv om dette vil bety slutten for alt liv på jorden.
Goldman Sachs åpner snart ny filial i Damaskus, og i den anledning har de utlyst en stilling: Syrias nye president. Bankstere foretrekkes.
Obama kommer til å gjøre akkurat det Wall Street og militærindustrialistene har gitt ham beskjed om: Angripe Syria, med eller uten mandat fra Kongressen; få konflikten til å eskalere og bli så langvarig og blodig som overhodet mulig, for derved å maksimere profitten til militærindustrialistene og Wall Street-banksterne, altså folkene som har kjøpt og betalt Obama og resten av marionettene i Washington. Det handler kort fortalt om å bruke vestlige våpen for å bombe Syria (og etterhvert Iran, Russland, Kina, etc.) tilbake til steinalderen, for dernest å la vestlige kontraktører gjenoppbygge ruinene. Så skal Goldman Sachs og andre vestlige megabanker etablere filialer i Damaskus og Aleppo, mens IMF og Verdensbanken m.fl. sørger for å sette et nesten desimert syrisk folk i bunnløs gjeld til vestlige bankstere. Omtrent samme oppskrift som de har brukt i en rekke andre land. Jo større ødeleggelser og blodsutgytelser, jo bedre.
Den langvarige propagandafasen og fabrikkeringen av «bevis», er nødvendige ledd i denne prosessen. Lå gå at «bevisene» som hittil er fremlagt er enda mye tynnere enn de beviselig fabrikkerte «bevisene» Colin Powell i sin tid la frem for å legitimere angrepet på Irak — sånt er uvesentlig i den store sammenhengen. Husk at Obama bare gjør som han får beskjed om av sjefene — megabanksterne og militærindustrialistene som kun har ett mål for øye: Profittmaksimering.
Nå er det mulig at Assad ikke har full kontroll over sine egne styrker. Mange i hans rekker kan fint leve videre om han skulle blitt drept. Det er derfor ikke helt usannsynlig at gass kan ha blitt brukt fra regimevennlig hold. Men hva gjør dette så mye verre enn de utallige andre måtene folk har blitt drept på der nede? Jeg forstår det er noe ekkelt med gass, som sender tankene til Saddams og nazistenes forbrytelser, men det er likevel noe underlig ved å si at «her går den røde linjen». Så er det jo også få som tror det blir noen stor suksess å bombe Syria nå. Det vil trolig ikke løse noe som helst.
I denne sammenhengen kunne det være på sin plass å sitere en seinere nobelprisvinner, riktignok i litteratur. Winston Churchill, britisk krigsminister, 1920: «»I do not understand this squeamishness about the use of gas. We have definitely adopted the position at the Peace Conference of arguing in favour of the retention of gas as a permanent method of warfare. It is sheer affectation to lacerate a man with the poisonous fragment of a bursting shell and to boggle at making his eyes water by means of lachrymatory gas. I am strongly in favour of using poisoned gas against uncivilised tribes. The moral effect should be so good that the loss of life should be reduced to a minimum. It is not necessary to use only the most deadly gasses: gasses can be used which cause great inconvenience and would spread a lively terror and yet would leave no serious permanent effects on most of those affected.»».
Ja, men problemet er at det er Assad som liksom har brukt gassen. Amerikansk gass mot syriske barn hadde selvsagt vært helt greit. Amerikanske bomber mot syriske barn er også greit. Slike bomber sprer jo fred og demokrati, må vite.
Men nå vet vi jo uansett at de som eventuelt har brukt gass i Syria, er terrorister sponset av USA og Israel. Obama griper etter halmstrå for å legitimere sin kommende evigvarende krig mot det syriske folk, en krig som kommer til å resultere i tapet av millioner av uskyldige menneskeliv, alt for å blidgjøre Israel og tilfredsstille banksterne og militærindustrialistene som trekker i trådene. Millioner av traumatiserte mennesker blir drevet på flukt og kommer etterhvert til å oversvømme Europa.
När de första oroligheterna i Syrien blev bekanta, så stod det klart för massmedia: Nu kommer den ”arabiska våren” till Syrien. Bara namnet av detta spöksubjekt, som föddes på Tahrir-platsen i Kairo 2011, tillhandahåller allt som behövs för att förstå det som hände! Ty med detta ord är det avgjort, att stater och regimer som rebellionen vänder sig emot, har förtjänat att störtas – likgiltigt om den stat det handlar om regerar som arabisk socialism, sekulär nationalism, västorienterad diktatur eller en redan före uppståndet s.k. ”failed state”. För att förstå och värdera upproren är det då också likgiltigt vilka krafter , med vilka skäl och med vilka trosbekännelser, som reser sig till motstånd emot makten i landet, ochdet är även likgiltigt, vilka delar av folket som måste vara rädda mera för rebellerna än för den härskande regimen. Och det gör heller ingen skillnad, att folk i de olika länderna i regionen som gör uppror, har olika orsaker vara missnöjd med sina olika regeringar. För där den ”arabiska våren” är på gång, ska det alltid handla om samma sak: Folket, detta befogade och helgjutna kollektiv, som står upp mot överheten, är gripen av viljan till friheten att bli regerad på det sätt som ”vi” uppskattar här och som ”vi” demonstrerar för världen. Och det system som upproret riktar sig emot, är just därför en avskyvärd diktatur.
Sedan den känsliga frågan har avgjorts, om ”vi” överhuvudtaget ska tillåta att gamla välförtjänta, västvänliga makthavare som i Tunesien och Egypten, (- i Jemen, Libyen och Syrien är det ju en annan sak-) störtas, har den ”arabiska våren” blivit chiffret för i västlig mening önskvärt kaos vid Medelhavets södra och östliga delar: Att regimer störtas och en hel region blivit mogen för nyordning, uppfattar politikerna i de västliga huvudstäderna som en chans, och överlåter inte rebellionens framgång till rebellerna. För när det nu är klart, var friheten och var förtrycket är hemma, och för vem ”vi” ska ta parti, då skadar det inte alls, att man får reda på, att de upproriska folken för det första inte själva är eniga, och för det andra, att de som för kampen inte gör det med egna medel, utan med vapen och soldater, logistik och pengar från utlandet. För självklart behöver och förtjänar den ”arabiska våren” stöd från alla goda makter i världen!
Men läget uppskattas numera som moraliskt labilt: USA är osäker på vilka oppositionskrafter som kan komma till makten efter det Assad har störtats – därför kan det hända, att straffangreppet inte kommer igång, innan saken med utlämningen av chemivapnen genom Assadregimen har fördröjt det hela…