Den forunderlige fascismediskusjonen (del 2)

Den svenske forfatteren Henrik Arnstad har i boka «Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia» redusert fascismens kjerne til ultranasjonalisme. Det er historisk ukorrekt og det fører svært galt av sted.

Del 1 av denne artikkelen leser du her.

(Refusert i Klassekampen)

Den italienske fascismen

Fascismen som ideologi og program oppsto i Italia, og det er fullt mulig å studere fascismens dokumenter, erklæringer og praksis for å se hva  den sto for, og det er ikke riktig å redusere den til ultranasjonalisme. (Ultranasjonalismen var normen og ikke unntaket blant de imperialistiske statene på den tida.)

Ordet fascisme er avledet av fasces, som var et maktsymbol i Romerriket. Det var et

Partisymbolet til Mussolinis parti, Partito Nazionale Fascista

knippe av kjepper bundet sammen med ei øks. Kjeppene symboliserte embetsmannens rett til å utøve piskestraff. Øksa symboliserte dødsstraffen.

Dette viser i hvor stor grad autoritet og vold er sentrale for fascismen. Benito Mussolini mente at mens det nittende århundre hadde vært sosialismens og liberalismens århundre, så skulle det tjuende århundre være århundret til den totalitære og voldelige staten.  Samfunnet skulle være militarisert.

Mussolini erkjente at fagforeningene hadde spilt en viktig historisk rolle, men i fascismen skulle klassekampen erstattes av klassesamarbeid. Arbeidere, sjefer og eiere skulle organiseres i korporasjoner ovenfra og ned. Disse korporasjonene skulle igjen underordnes den autoritære fascistiske staten. Fagforeninger utenom korporasjonene skulle forbys.

Den fascistiske staten skulle være altomfattende og ta seg av alle sider ved livet til undersåttene, alt fra det åndelige til idrett, kultur, arbeid og økonomi. Samfunnsborgerne hadde å vise disiplin og lydighet. Til gjengjeld ville den fascistiske staten være en sosial stat, som sørget for velferd, skolegang, boliger, helsevesen og så videre.

Mussolini ville gjenreise Romerrikets storhet, og det er lett å se i alle symbolene og proklamasjonene. I dette inngikk det også en revansjisme for å gjenerobre områder som Italia hadde tapt i historias gang, som den franske rivieraen inkludert Nice, Korsika, Ticino i Sveits, Dalmatiakysten i Jugoslavia, Malta pluss en del til. I denne forstand var fascismen ultranasjonalistisk, men dette trekket skiller den ikke fra annen imperialisme i samtida. (Husk at på denne tida hersket Storbritannia over store deler av verden, og så på det som sin naturlige rett.)

I familiepolitikken var fascismen sterkt patriarkalsk. Kvinner fikk statlig støtte til å være hjemme og føde barn.

Fasistisk modernisme: Casa del Fascismo, Como. Foto: Pål Steigan

Oppsummert noen hovedpunkter ved fascismen:

• Den autoritære, voldelige og militariserte staten
• Klassesamarbeid i stedet for klassekamp
• En korporativ stat med en sammensmelting ovenfra mellom staten og næringslivet
• En patriarkalsk og altomfattende stat
• Førerprinsippet, Mussolini så seg i rollen som en romersk keiser, Il Duce, fyrsten
• Modernisme og futurisme, fascistene så på seg sjøl som en morderniserende kraft
• En patriarkalsk familie, anti-homofili
• Revansjistisk, imperialistisk, nasjonalistisk og rasistisk
• Anti-demokratisk
• Anti-liberalistisk
• Anti-sosialistisk
• Anti-kommunistisk

Fascismen var et svar på klassekonfliktene i samtida. Det var en mulig løsning på kapitalismens problemer. For å slå ned klassekampen og hindre en sosialistisk revolusjon og samtidig revitalisere den italienske kapitalismen, fant fascismen løsninga i en korporativ, altomfattende og autoritær stat.

Henrik Arnstad sier til Klassekampen at «- Fascismen er en utpreget middelklasseideologi.» Dette er så upresist at det blir helt feil. Fascismen var først og fremst til fordel for de store kapitalistene i industrien og de store jordeierne, latifundistene. Det var ingen tilfeldighet at Italias største industrikapitalist Giovanni Agnelli (FIAT) var en sterk tilhenger av fascismen og sørget for å profittere på den.

Det man kan si er at fascismen svarte på småborgerskapets redsel for krisa og for arbeiderbevegelsen, og at det derfor utgjorde et massegrunnlag for fascismen. Men fascismen var en ideologi for storkapitalens uinnskrenkede og voldelige diktatur.

I sitt opprinnelige manifest tok fascistene også opp progressive saker, som stemmerett for kvinner, minstelønn, førtitimers uke og lavere pensjonsalder. Til å begynne med fantes det også ei gruppe med fascistiske feminister, men de ble fort marginalisert. Fascismen var opprinnelig ikke spesielt anti-semittisk. Fem framtredende jøder var blant partiets første medlemmer, og grupper av jøder var også med på den fascistiske marsjen mot Roma i 1922. Fascisten Italo Balbo, som ble generalguvernør over det erobrede Libya, var prinsipiell motstander av de anti-jødiske lovene som ble innført med Mussolinis allianse med Hitler. Fra siste halvdel av trettiåra var den italienske fascismen utvetydig anti-semittisk.

Da Italia erobret Libya ble svært mange muslimer drept, men siden forsøkte fascistene å etablere et godt forhold til islam. Staten bygde moskeer og da Mussolini besøkte Libya i 1937, erklærte han seg som Islams beskytter og lot seg overrekke et sverd («islams sverd») som skulle symbolisere dette. Muslimer ble oppmuntret til å slutte seg til fascistpartiet. Italia rekrutterte 30.000 muslimer som sloss på aksemaktenes side i Nord-Afrika.

Benito Mussolini i Tripoli i 1937 da han lot seg utrope til «Islams beskytter» og som symbol på dette fikk ovverrakt «Islams sverd».

Fascismen var også et svar på konfliktene i Italia. (På kapitalistisk grunn, naturligvis.) Gjennom Il Risorgimento, Italias samling i 1861, hadde man «skapt Italia, men det gjensto å skape italienere». Det var store regionale forskjeller, landet var tilbakeliggende på mange områder, det manglet skolegang, helsevesen og lovverket var så som så. Fascismen stilte seg som oppgave å løse disse problemene samtidig som man holdt arbeiderklassen nede og deporterte og drepte sosialister og marxister.

Arven etter fascismen

Fascismen døde ikke i 1945, og i Italia etablerte Mussolinis tilhengere i 1946 det fascistiske partiet Movimento Sociale Italiano, som var et støtteparti for utallige kristelig-demokratiske regjeringer. Det var Italias fjerde største parti i en lang periode. Mange av fascistenes ideer er også videreført av andre. Den moderne kapitalistiske staten er for eksempel både basert på korporativisme og forbud mot klassekamp, uten at man kan kalle den fascistisk av den grunn.

Kapitalismens krise og fascismen

Fascismen var liksom nazismen i Tyskland et autoritært svar på den daværende krisa i kapitalismen. Dagens kapitalisme er oppe i ei krise som antakelig er mye verre, og som kan se ut til å vare veldig lenge. I dag finnes ikke det småborgerskapet som fascistene kunne bruke som massegrunnlag mot arbeiderbevegelsen. Kapitalismen er blitt enormt mye mer konsentert og monopolisert. Derfor ser vi at dagens kapitalisme henter verktøy fra fascismens verktøyskuff. Vi ser:

• Imperialistisk krigføring som en permanent tilstand
• Militarisering av samfunnet
• Økninga av den voldelige undertrykkinga
• Innskrenkning av de liberale, demokratiske rettighetene (Patriot Act et al.)
• Hel eller delvis opphevelse av det parlamentariske demokratiet til fordel for en ikke-valgt elite (Hellas, Kypros osv.)
• Rasisme

I dagens Europa er foreløpig den ikke-valgte europeiske eliten med EU-kommisjonen og Troikaen i spissen en større trussel mot demokratiet enn svartskjortene på høyre fløy.

Dagens kapitalisme har ikke hatt noen grunn til å revitalisere enkelte andre sider ved fascismen, som førerprinsippet, ettpartisystemet og uniformeringa. Derimot ser vi at disse ideene finnes i rikt monn i diverse reaksjonære bevegelser som viderefører et større spekter av det fascistiske tankegodset. Skulle kapitalismen trenge dem, så er de der.

Les også: Det muslimske ekstremhøyre