Den arabiske vinteren

11. februar 2011 måtte Hosni Mubarak flykte fra presidentpalasset i Kairo etter at massebevegelsen på Tahrirplassen og ellers i Egypt hadde tvunget ham bort fra makta. Nå har Det muslimske brorskapet hatt makta i halvannet år, og ingen av de store problemene i Egypt er løst. Ikke en gang diktaturet er blitt borte, det har bare skiftet ut en del ansikter.

Mat, lønn, energi

Det var de store problemene som fikk folk i milliontall til å protestere. I 2010 hadde matvareprisene på verdensmarkedet blitt doblet og i et land som Egypt, der flertallet bruker 60% av inntektene sine på mat, var det en ulevelig situasjon. Samtidig gikk oljeprisen rett til værs etter å ha vært nede i en bølgedal etter finanskrisa. Dette falt sammen med at Egypt gikk fra å være oljeeksporterende til oljeimporterende land. Før hadde regimet eksportinntekter som kunne brukes til mat- og energisubsidier. I 2010 forsvant disse inntektene, mens behovet for subsidier var større enn noen gang. Slikt utløser revolusjoner!

Det muslimske brorskapet fører nyliberal politikk

De som trodde at det muslimske brorskapet ville føre en grunnleggende annen politikk enn Mubarak-regimet, må ha blitt skuffet, for å si det svakt. Brorskapet har ikke forsøkt å løse noen av Egypts grunnleggende problemer. De har ikke rørt ved makta og eiendommen til den ekstremt rike overklassen. Hærens makt er naturligvis ikke rørt, og i Egypt eier og kontrollerer hæren et sted mellom 10% og 40% av all eiendom. Tallene er så upresise fordi dette er militære hemmeligheter. Og Brorskapet viderefører den nyliberale politikken til Verdensbanken og Pengefondet. I forhandlinger om fortsatte låneavtaler har Brorskapet lovet å kutte ned på subsidiene og fjerne det som den globaliserte kapitalismen oppfatter som hindringer for fri handel. Dette burde ikke overraske noen, for så tidlig som på 1950-tallet kritiserte Brorskapet Gamal Adbel Nasser like mye for hans nasjonalisering av økonomien som for hans sekularisme.

Videreføring av den politikken som skapte problemene

Mubaraks nyliberale politikk hadde økt fattigdommen og de store sosiale forskjellene i Egypt. De rikeste hadde blitt svært mye rikere og internasjonal storkapital sikret seg kontroll over Egypts økonomi. Brorskapet viderefører denne politikken. Det Egypt trenger er det motsatte.

Egypt har en befolkningsvekst på over 2% i året. Det betyr en dobling hvert 35. år. I 2012 hadde Egypt 84 millioner innbyggere. Det er en økning med 16 millioner fra 2000. Bare siden opprøret startet er det blitt tre millioner munner mer å mette. Dette kan ikke fortsette. Landet har ikke mat, jord, vann eller energi til dette. Egypterne bor på de 3% av landområdet som er dyrkbart. På grunn av urbaniseringa forsvinner matjorda i stort tempo. Nilen, som er hovedpulsåra til 84 millioner egyptere, pleide å føre 32 milliarder kubikkmeter vann i året ut i deltaet. Nå er vannmengden nede i 2 milliarder kubikkmeter, 6% av hva det var!

Det Egypt trenger er både familieplanlegging og drastisk reduksjon av fattigdommen. Og da er et religiøst diktatur det stikk motsatte av det de trenger.

Kvinnene bærer minst halve himmelen. Skal Egypt løse sine enorme problemer, så trenger landet desperat frigjøring av kvinnene. Et regime som skal bygge på tenkning fra middelalderen vil naturligvis aldri sørge for dette.

Brødutsalg i Kairo

Det er sant at subsidiepolitikken ikke er bærekraftig. Egypt har bare utenlandsk valuta for tre måneders import – i beste fall, og oljeinntektene er blitt byttet ut med oljeutgifter. Landet har strategiske dieselreserver for tre dager! Det sier seg sjøl at dette ikke går ihop. Da finnes det to alternativer: enten å sosialisere rikdommen og sørge for en bedre fordeling av landets inntekter eller å tyne de fattige enda mer. Brorskapets løfte til IMF om å «effektivisere subsidiene» (nytale for å skjære dem ned) og vern om inntektene og eiendommen til de rike viser hvilken side de har valgt.

Egypt har et budsjettunderskudd på 28 milliarder dollar. Og brorskapet har lovt IMF å kutte drastisk i offentlige budsjetter. Det som skal bringe ny vekst i økonomien er å gjøre det lettere for utlendinger å investere og å skape ny vekst i turismen. (Religiøst diktatur og religiøst motivert vold er sikkert veldig attraktivt for turistene.)

Egypt er verdens største hveteimportør

Den globale oppvarminga har ført til tørkekatastrofer og sterkt reduserte avlinger i verdens kornkamre, USA, Ukraina, Russland og Australia. Egypt er totalt avhengig av å importere hvete og er verdens største importør. I nær framtid vil det bli vanskelig å få kjøpt nok hvete, og den hveten som er til salgs vil bli dyrere.

Den såkalte revolusjonen i 2011 ble aldri noe mer enn en palassrevolusjon. Hæren sitter like trygt ved makta som før. De rikeste kan være like trygge på formuene sine som før og globalisert kapitalisme kan være trygg på at den fortsatt kontrollerer Egypt.

Egypt styrer mot katastrofen

Uten oljeinntekter, med stadig mindre dyrkingsjord, med stadig økende matpriser, med stadig mindre vannreserver og en raskt voksende befolkning, så styrer Egypt mot katastrofen. Jo lengre tid det tar før en får radikale endringer, jo verre blir det. Det Egypt hadde trengt hadde vært en virkelig revolusjon med sosialisering av ressursene og en radikal endring av inntektsfordelinga. Og sjøl da vil de problemene det gamle regimet etterlater seg være så enorme at landet trenger å frigjøre all sin skaperkraft. Og da trenger Egypt religiøs obskurantisme like mye som en mann trenger et skudd gjennom hodet.