Varmere, våtere og villere. Dette har klimaforskerne sagt i over tretti år om det klimaet vi kan regne med dersom klimagassutslippene får fortsette. Monsterstormen Sandy har nå satt sitt dødbringende spor gjennom det karibiske øyriket og nordøstkysten av USA. Er Sandy Frankenstorm et barn av den globale oppvarminga?
Vær og klima
Det er ikke så lett å knytte et enkelt værfenomen til endringene i klima. I et bestemt klima vil været variere mellom ytterpunktene. Det vil være kalde somre og varme somre, mye nedbør og lite nedbør, mye vind og mindre vind. Men hvis temperaturen øker, vil det bli flere unormalt varme år. Det skjønner man enkelt ved å se på denne grafen:
Når gjennomsnittet forskyver seg blir hyppigheten av ekstremvær større
Men hva er sammenhengen mellom økt temperatur og stormer?
For å svare enkelt: det er høye temperaturer som driver stormene. Tropiske orkaner oppstår når overflatetempeaturen i havet når 26,5oC. Dette setter i gang en prosess der varm, fuktig luft stiger raskt og blir avkjølt. Når havet i gjennomsnitt blir varmere vil det oftere finnes områder med tilstrekkelig høy overflatetemperatur. Altså: mer varme, oftere og sterkere stormer.
Sesongmessige juni-juli overflatetemperaturer målt mot snittet for 1951–70
Forskerne diskuterer om Sandy skyldes den globale oppvarminga eller ei. Det er for tidlig å konkludere. Stormen ble tidlig kalt Frankenstorm, antakelig for å si monsterstorm på en fengende måte. Men da Mary Shelley skrev boka Frankenstein, hadde hun et djupt moralsk budskap om hva som skjer dersom mennesket utfra egoistiske og kortsiktige interesser starter å tukle med naturen. Da mente hun at vi kan utløse krefter vi ikke er herre over. Og dette skjer i dag, enten det nå gjelder Sandy eller ikke.
Eller som Karl Marx og Friedrich Engels sier i Det kommunistiske manifest:
De borgerlige produksjons- og kommunikasjonsforhold, det moderne borgerlige samfunn som har framtryllet disse veldige produksjons- og utvekslingsmidler, likner trollmannen som ikke lenger kan betvinge de underjordiske makter han har manet fram.
Det vi kan si er at stormer av typen Sandy er det vi kan vente oss mer av når den globale oppvarminga øker.
«It’s global warming, stupid!»
2012 har vært ekstremt
Som jeg har rapportert tidligere på denne bloggen har 2012 vært et år med ekstremt høye temperaturer i store deler av verden. Les bloggen: Global oppvarming kommer ikke – den er her.
Juli 2012 var den 29ende juli på rad og den 329ende måneden på rad med en global temperatur over gjennomsnittet for det tjuende århundre. I USA, Russland, India og en del flere land ble det satt tusenvis av lokale varmerekorder. Issmeltinga på Grønland og i Arktis har vært den mest omfattende siden målingene begynte. Folkens: slutt å snakke om global oppvarming i futurum eller hypotetisk konjunktiv. Global oppvarming er NÅ, i et høyst urovekkende presens.
Jeg skrev om dette i boka Veiskille som kom ut i 1990: «Vi står faktisk oppe i et eksperiment der planeten er laboratoriet og der, vi og ikke minst våre ufødte etterkommere, er forsøkskaninene.»
Det en del av oss innså allerede på 1980-tallet var at med den globale oppvarminga ville været bli våtere, varmere og villere. Og der er vi nå. Men marxistene blant oss innså også at klimakatastrofene kom til å være ganske så «klassebevisste», i den forstand at de vil ramme de fattige mye hardere enn de rike. Det er de fattige som må bosette seg i de mest utsatte områdene. Det er de fattige som ikke ha råd til sikre hus. Det er de fattige som ikke har råd til gjenoppbygging. Dette så vi på en grell måte under og etter orkanen Katrina i 2005. Det var de fattige som ble rammet aller mest knusende.
Aftermath of hurricane Sandy leaves Haiti facing new disaster
Og sånn er det nå også. I mediene har vi knapt hørt om ofrene for Sandy i Cuba, Jamaica, Haiti og resten av det karibiske øyriket. Men vi har sett hva hun gjorde med New Jersey og New York.
Bilder av kysten av New Jersey før og etter Sandy (Google Maps)
Instant stone age
Det som skjedde i New York var skremmende interessant. Det ene øyeblikket har du «byen som aldri sover» med høyteknologi, lysende skyskrapere og pulserende høyt tempo. Det neste øyeblikket har du en by (sør for 34. gate) uten strøm, uten vann, uten oppvarming, uten kommunikasjoner. Supermarkedene kunne ikke redde maten fordi fryserne sluttet å virke. Gamle folk sitter strandet i 20. etasje og kommer ingen vei. Ikke har de mat, ikke har de vann, ikke har de varme. Og når vannet forsvinner merker du fort hva som er problemet med vannklosetter!
Dette er også et bilde på framtida. Det moderne, kapitalistiske samfunnet er så komplekst at det også er uhyre sårbart. Uten tilstekkelig energi, eller når energisystemene svikter, går byen i oppløsning. Da er sulten og barbariet rett rundt hjørnet. Flertallet av verdens befolkning bor nå i byer, dvs. over 3,5 milliarder mennesker. De er totalt avhengige av at infrastrukturen fungerer. Men denne infrastrukturen er svært sårbar og den er nesten totalt avhengig av fossil energi. India, verdens nest mest folkerike land, hadde i juli 2012 et sammenbrudd i strømnettet som rammet 670 millioner mennesker, dvs. halve landets befolkning eller ca 10% av jordas befolkning. Den globaliserte kapitalismen har skapt en eventyrlig vekst, men denne veksten er ikke bærekraftig, den har svært mange likheter med en kreftsvulst som vokser ukontrollert og truer det legemet den suger næring fra.
Hva gjør du hvis du bor i en av disse megabyene og ikke får vann og energi, hvis transportsystemet ikke virker, hvis frysediskene og kjøleskapene konker ut, hvis matvarer knapt er å få tak i? Hvor mange dager tar det før livssituasjonen blir desperat?
Sandy og privatisering
Ødeleggelsene etter Sandy viser hva privatiseringa har gjort med det amerikanske samfunnet. De private selskapene som eier mye av infrastrukturen har gitt fullstendig f i å investere langsiktig. For dem har det eneste målet vært kortsiktig profitt. Derfor er så mye av strømnettet så dårlig at det svært lett blir overbelastet og konker ut. Det samme gjelder veier, broer, diker, vannledninger og kommunikasjon. En del av pumpesystemet i New York, som byen er avhengig av for å fungere, er over hundre år gammelt.
American Society of Civil Engineers ga nylig den amerikanske infrastrukturen karakteren D, altså ganske nær stryk. Sandy har demonstrert at rapporten ikke var noen svartmaling, men en dyster beskrivelse av virkeligheten.
Et døende system
Kapitalismen av i dag klarer ikke å levere velferd for det store flertallet. Sikkerhet for liv og helse, utdanning, en sikker jobb eller et sted å bo og en trygg alderdom er på ingen måte sjølsagte goder. Den rikeste promillen driver ekstrem rovdrift på verdens ressurser og setter framtidige generasjoner i livsfare, mens den overlater det store flertallet til usikkerhet, arbeidsløshet og fattigdom. Likheten mellom dagens globaliserte kapitalisme og Romerrikets siste tid blir stadig mer slående.
Ingen klimapolitikk
Løftene fra København, Durban og Rio om å senke utslippene av klimagasser er bløff fra ende til annen. Det gjøres absolutt ingenting av betydning. Obama og Romney har brukt vakgkampen til å forsikre om at de er coal guys. Ønsker vi å gjøre noe for at barn og barnebarn ikke skal bli ofre for større og villere økonomiske og økologiske kriser, må vi forsterke kampen mot kapitalismen nå. Vi har ingen tid å miste.
Oppdatering 11.11.2012:
Kasinoene fikk stormdiker på skattebetalernes regning, fattigfolk fikk ingenting.
Les også: Sammenbruddet
Steigan blogger 
Den siste delen, om kapitalismens rovdrift, er jeg fullstendig enig i. Men hva blir gjort fra sosialismens side? Alle verdens problemer skal løses med skatter og avgifter, enkeltindividets frihet er underordnet og kapitalismen gis nærmest frie tøyler. For Norges del virker det av og til som om det ikke er noen forskjell på de «blå» og de «rød». Jeg har ikke noe problem med at private overtar, det jeg har problem med er at det offentlige ikke ser ut til å være kapable til å kontrollere dem. Men hva skal til for at kommunisme 5.0 skal bli en realitet? Så lenge folk flest ser på «venstresiden» som undertrykkende og maktarrogante vil det ikke bli en realitet før kapitalismen har fortært alt og vi ligger i ruiner.
Vet ikke om du har lagt merke til det, Pål, at klimakrisehypotesen er på retrett. Mathismoen har lagt merke til det. Terje Berntsen, klimaforsker ved UIO, har tatt konsekvensen av det og laget en rapport der følsomheten for CO2 får langt mindre betydning. Judith Curry har kritisert konsensusen ved IPPCS. IPCCs rapport i november fastslo at det var ingen grunn til å vente økning i ekstremvær. Norske forskere (Humlum m fl ) har konstatert at temperaturen øker før CO2. Det er rekord med is i Antarctis. Det er satt mange kulderekorder i oktober. Alt dette siste er vær, men det er også Sandy.
Veldig mye av det du skriver er bra, men ta noen dypdykk på klimabiten.
Diskusjonen om hvorvidt ekstremvær er menneskeskapt eller «naturlig», har blitt en gjenganger etter hver runde som rammer oss, nært nok. Totalt ufruktbar retorikk! Vi kommer antagelig aldri til å med sikkerhet kunne vite i hvilken grad våre utslipp er i skyld i oppvarmingen, som faktisk skjer, og hva som er vær, siden været er en uforutsigbar faktor. De som uttaler seg om saken kan være godt betalt for å så tvil ved alvoret, ja, vi har intet å frykte, sies det fra visse hold. Det burde ikke være vanskelig å vite at om man slipper avgasser ut i atmosfæren blir kvaliteten forringet. Om vi slipper gift ut i havene, blir det forsuret. Om vi sprøyter gift på et eple, er det mindre sunt enn et et uten. Vi vet så utmerket hvilke av våre handlinger som har uheldige konsekvenser. Men hva gjør vi? Når alle tilsynelatende er fanget i et system, i et spill, som gjør oss maktesløse? Politikere like så. Rødt, grønt og blått går for det samme, om ikke mange nok klarer å stå sammen og tvinge gjennom endring ved hjelp av fredelige midler. Det hjelper lite å være rasende, redd, oppgitt, sorgfull. Jeg har vært gjennom alle disse følelsene. Vi har vondt for å stå sammen om noe, for ikke en gang de som taler samme tungemål klarer det. Tror dessverre ingen riktig våkner før virkeligheten kommer stormende, inn over våre egne dørstokker. Om noen har tanker om hva som må til, hvordan vi kan forberede oss, hvordan vi kan undergrave dette systemet før det undergraver oss, vil jeg gjerne høre. Jeg tenker mye på hva som kan virke imot. Her burde vi utveksle erfaringer og tanker.
Jeg kjenner meg mye igjen i det Kari skriver. Har vært klar over fysikken bak klimaendringene siden en gang på 80-tallet og har som lekmann fulgt godt med siden da. I alle år har jeg tenkt på at nå må vel politikerne og folk våkne opp. Men som Pål påpeiker skjer det forferdelig lite bortsett fra litt symbolpolitikk og fine resolusjoner. Jeg har vanskelig for forstå hva som skal til få folk til å reagere og si at nok er nok. Jeg trur ikke at det mangler formasjon til at store deler av befolkninga i vår del av verden skal være i stand til å ta stilling til klimaproblematikken. De som følger med litt vet jo at det med klimaet jevnlig har vært oppe i den offentlige debatt gjennom ti-år nå. Fjernsynsbildene har vist oss den ene katastrofe etter den andre som kan relateres til klimaforandringer. Selv blandt den den akademiske «elite», eksisterer apatien og ignoransen i alminnelighet. Jeg ser bort fra et bitte liten minoritet blandt klimaforskere som er kommet ut fra det akademiske elefentbenstårn og blitt aktivister som f.eks NASA-forskeren James Hansen. I likhet med Kari har jeg begynt å helle til at vi først reagerer når vi får «våte tær», men da er det alt for seint å gjøre noe med de mekanismer som styrer klimaet. Liksom det er for seint å manøvrere titusen-tonneren vekk fra skjæret når rormannen får øye på det.
Noen psykologer med ståsted i peak oil-miljøet har skrevet en del om at mennesket psyke ikke er gearet for å reagere og ta inn over seg trusler som ligger et stykke inn i framtida. Vår «steinalderhjerne» er innstilt på å reagere på trusler som er direkte og synlige for oss her og nå. Kanskje er dette en del av forklaringa? Selv om dette lyder pessimistisk, er det ikke ment som et forsvar for at vi ikke skal gi opp heller. Ære være mennesker som f.eks. Pål Steigan som blir stående oppe og kjemper. Min fornuft sier at mennesker burde kunne overbevises av rasjonelle argumenter og derved ta affære i forhold til disse, men jeg vet om det er nok og hva som eventuelt skal til?
Jeg er far og bestefar, om ikke annet av den grunn må jeg stå oppe og slåss. Men jeg ser faktisk også muligheter til å gjøre noe. Tida er så knapp at vi ikke kan vente på en fjern framtid. Når politikerne ikke vil legge om politikken, må folket begynne å ta seg til rette og ta det nye samfunnet «på forskudd». Ja, vi mennesker er dårlig utrusta til å ta globale kriser inn over oss. Vi er ikke evolvert til det. Det forelå ikke noe sånt behov da hjernene våre ble utviklet. Derfor må det tas grep for å kompensere for denne svakheten. Terje Bongard og jeg har argumentert for at dette betyr at det framtidige kollektive samfunnet må skapes gjennom at produsentene mest mulig styrer produksjonen nedenfra og at disse produksjonsenhetene inngår i forpliktende samarbeid med andre kollektiver i et nettverk nedenfra og opp.
Tilbaketråkk: Supermakt i solnedgang | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Tilbaketråkk: Bløffen om skiferrevolusjonen | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Tilbaketråkk: Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Tilbaketråkk: En impotent miljøbevegelse, en paralysert venstreside og de virkelige krisene | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Tilbaketråkk: Rekordøkning av CO2 i atmosfæren | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0
Tilbaketråkk: Infrastruktur i fritt fall | Steigan blogger
Det er nå dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at temperaturøkinga i atmosfæren skyldes økende konsentrasjon av CO2, som igjen skyldes menneskeskapte utslipp, i all hovedsak fra kull, olje og gass. Massevis av forskningsrapporter dokumenterer også at dersom denne temperaturstigninga får lov å fortsette, vil store deler av jorda bli ubeboelig på grunn av hete, tørke og økende havnivå. Det er ennå ikke for seint å gjøre noe med dette, men for hver dag som går uten at effektive tiltak blir satt i verk, må det mer drastiske virkemidler til. Enda det haster noe j…, skjer det ingenting som virkelig monner, og klimatoppmøtet i Warszawa ser ut til å ende i en katastrofe. Hvorfor reagerer «vi» ikke?
Det er så lett å skylde på vanlige folk, at vi er sløve og apatiske, osv. Jeg tror ikke på denne forklaringa. Det fins sterke krefter her i verden som ingen interesse har av å bekjempe klimakrisa: Exxon, Chevron, BP, Statoil,… De gjør tvert imot problemet verre ved å prøve å forlenge oljealderen så lenge de kan. De store kapitalgrupperingene sitter dessuten på enorme kapitalressurser som kunne vært brukt til å gjennomføre en omstilling til en utslippsfri økonomi – dersom de hadde villet. Det er millioner av arbeidsløse og arbeidsvillige som kunne vært satt i arbeid med klimatiltak. Men supermilliardærene skal tjene penger, ikke tjene folks interesser, derfor skjer det ikke. Oljefondet er en slik kapitalgruppering. Stortinget har gitt fra seg den politiske kontrollen over disse milliardene og vedtatt at målet for oljefondet er å tjene penger.
Enorme kapitalkrefter kontrollerer dessuten de viktigste mediene som sørger for å passivisere folk. De har lykkes i å få folk til å tro at demokrati er å gi fra seg den politiske makta til politikere som vi kan stemme på en gang hvert 4. år. Mellom valgene kan de gjøre som de vil – på papiret. Men idealistiske politikere som vi stå opp mot kapitalkrefter med milliarder i ryggen, er maktesløse uten kampvillige folkemasser bak seg. Men det er det ingen av dagens politikere som prøver å få til. Det må derimot være målet for dem som tar klimaproblemet på alvor og vil ha handling. Vi må få folk til å forstå at de ikke kan stole på dagens politikere. Det trengs andre politiske ledere som mobiliserer folkemassene og krever tiltak. Her i Norge kunne vi f.eks. rette oppmerksomheten mot Oljefondet og Statoil. Ta tilbake den politiske kontrollen.
Pål har dokumentert grundig nok at klimaproblemet ikke kan løses innafor vårt nåværende kapitalistiske system. Da er spørsmålet: Må vi kvitte oss med kapitalismen for å løse klimaproblemet (og mange andre problem også), eller vil kampen for å berge klimaet enten lide nederlag eller bli til en (seirende) kamp mot privat kontroll over kapitalen og mot produksjon for profitt?
Tilbaketråkk: Global oppvarming og arktisk kulde | Steigan blogger