Kapitalismen i siste fase?

En skal ikke gå lenger tilbake enn våren 2007 for å lese gjentatte forsikringer om at det var nær sagt skyfritt på kapitalismens himmel. Så kom boligkrakket i USA som igjen utløste ei finanskrise. I dag er hele verdensøkonomien rammet av krise, og det går ikke en dag uten at man kan lese om sammenbrudd og kollaps. Den nåværende krise er i følge Mervyn King i Bank of England den største krisa noensinne.

(Jeg skrev en artikkel om dette høsten 2008 under tittelen Systemkrise. Bortsett fra at alle negative tall er blitt verre siden da, er det ikke stort å legge til.)

Krisa har avslørt at USA ikke lenger har den økonomiske styrken som landet har hatt siden 2. verdenskrig. Landet er forgjeldet til langt over pipa, med en bruttogjeld på 15000 milliarder dollar. For de fleste er den amerikanske drømmen knust. 49 millioner amerikanere er fattige, arbeidernes reallønninger ligger på 1960-tallsnivå. Industrien er i stor grad nedlagt og/eller flyttet til Kina og infrastruktur, veinett, strømnett og annen livsviktig struktur forfaller i stort tempo. Men de rikeste 1% er rikere enn noen gang.

Vi har tatt et langt skritt framover...

EU, som skulle garantere for vekst, velstand og demokrati, står i ferd med å gå i oppløsning. Hellas og Italia er allerede satt under administrasjon og har fått regjeringer som skal sikre at finanskapitalens behov blir ivaretatt og de offentlige budsjettene skåret til beinet. Portugal, Spania og antakelig flere til står på vippen til å lide samme skjebne. Og heller ikke Frankrike er trygt. Italia skylder franske kreditorer et beløp på størrelse med tre ganger det norske oljefondet. Ryker Italia overende, er også Frankrike ille ute. Og ryker Frankrike, er det vanskelig å se at EU vil la seg berge i sin nåværende form. Revisjonsfirmaet Deloitte har beregnet at europeiske banker sitter med 1500 milliarder pund (2300 milliarder $, folkens!) i råtne lån. Det er mer enn hele Storbritannias økonomi. IMFs Christine Lagarde varsler om ti år med økonomisk permafrost.

I Spania er halvparten av ungdommen uten arbeid, og det betyr at i fattige områder er det knapt en ungdom som har jobb. Og dette er før de virkelig store nedskjæringene begynner. I stedet for å nasjonalisere bankene og la aksjonærene tape pengene sine, har land etter land slått ring om de rikes eiendom og legger opp til at det er befolkninga som skal få betale i form av tapte jobber, nedlegging av offentlig service og rasering av velferdsordninger. Dette er en dødsspiral som bare fører videre nedover i avgrunnen.

I løpet av rekordtid har Kina seilt opp til å bli USAs store utfordrer. På område etter område går Kina forbi USA, også på områder der USA tidligere var helt enerådende. Kina har gått forbi som stål- og sementprodusent og -forbruker. Som bilprodusent har Kina stilt USA fullstendig i skyggen. Til nå har det mye vært enkel masseproduksjon som har vært Kinas væremerke. Men nå rykker landet fram som høyteknologiland. Kina satser mer på høyhastighetstog enn hele resten av verden til sammen. Kina investerer mer i fornybar energi enn resten av verden. Kinas flyindustri rykker fram, mens USA neppe har råd til å betale for sin neste generasjon jagerfly. Og det er symptomatisk at USA trapper ned sitt romfartsprogram, mens Kina trapper opp sitt.

Det er et maktskifte i gang i verden. Det ble pinlig tydelig etter EUs toppmøte om gjeldskrisa. De reiste og ringte EU-lederne til Kina for å tigge kineserne om å kjøpe europeisk gjeld. Men kineserne så naturligvis ingen grunn til å kjøpe papirer som europeerne sjøl ikke ville kjøpe. At USA skulle kunne komme EU til unnsetning er det ingen som drømmer om en gang.

Alt dette er velkjent. Og det er mer enn tilstrekkelig til å snakke om et sammenbrudd i den kapitalistiske verdensøkonomien. Det er gått så langt at selv Aftenpostens Kathrine Aspaas skriver at «Kapitalismens tid som bærende, globalt samfunnssystem nærmer seg slutten.» (19.11.2011)

Men likevel er perspektivet langt dystrere for det økonomiske systemet som rår i verden i dag. Økonomene snakker og skriver bare om økonomi. I boka Sammenbruddet, som jeg ga ut i høst, har jeg sett økonomi, stormaktsrivalisering og de økologiske krisene i sammenheng, og det er da man virkelig ser at dette regnestykket går ikke opp. Kapitalismen har hatt sin tid, nå er det på tide å diskutere hvordan samfunnet skal se ut etter kapitalismen, og hvordan vi skal rydde opp etter de enorme skadene som rovdriften har påført planeten.

Det er velkjent at verden er på vei inn i ei klimakrise. Det er ikke et dystert framtidscenario, det skjer nå, og det pågår over hele verden. 2011 har vært et forferdelig år når det gjelder naturskader som antakelig skyldes global oppvarming. Fra enorm varme og tørke i Texas til gjentatt katastroferegn i Italia, fra flom i Pakistan til drepende varme i India. Nedsmelting av isen i Arktis går langt fortere enn de største pessimistene hadde trodd, og nylig kom det internasjonale energibyrået IEA med en advarsel om at vi er i ferd med å tape kampen om togradersmålet. IEA, som knapt kan regnes som rabulister, sier at dersom det ikke skjer vesentlige reduksjoner innen 2017, vil det ikke bli mulig å holde den globale oppvarminga under 2 grader. Og hva som da vil skje, er det knapt noen som våger å tenke på.

I 1920 var kanten av Steindalsbreen ved den røde streken. Siden den gang har breen trukket seg tilbake ca 1100 meter. Bildet er fra 2008. Foto(c)Jan R Olsen.

Planeten står på et vippepunkt. Men dessverre er det flere slike vippepunkter, og vi er farlig nær dem.

Verdens oljeproduksjon har nådd toppen. På tross av ekstremt høye oljepriser har det ikke vært mulig å øke produksjonen. Kapitalismens glanstid faller sammen med den fossile energiens glanstid.

Biologisk mangfold – artsrikdommen på jorda er truet. Dyre- og plantearter forsvinner så fort at det er snakk om den sjette store utryddelsen i jordas historie.
Nitrogen/fosfor – det slippes ut for mye, samtidig som fosformangelen rykker nærmere. Forholdet mellom fosfor og matproduksjon kan enkelt uttrykkes slik: uten fosfor – ingen mat.
Ferskvann – milliarder vil tørste om en generasjon, men milloner merker det allerede.
Jord og mat – jorda utpines, matproduksjonen står i fare. Matjorda forsvinner,
Livet i verdenshavene – havet blir surt på grunn av CO2, planktonet forsvinner, næringskjeden står i fare. De store fiskeartene kan være utryddet om noen få tiår.

Dette betyr at det ikke vil være rom for forsatt vekstøkonomi. Forbruket av ressurser må reduseres drastisk. Men uten vekst vil det heller ikke kunne finnes noen kapitalisme.

Les mer om dette i Sammenbruddet

(Denne artikkelen sto i Klassekampen som kronikk 9.12.2011 under tittelen Kapitalismen på sotteseng.)

Dette innlegget ble publisert i Økonomi, EU, Kina, Miljø, Opprør, USA. Bokmerk permalenken.

22 svar til Kapitalismen i siste fase?

  1. Lars Hektoen sier:

    Hei Pål,
    Du legger jo tunge fakta på bordet for å underbygge din påstand om kapitalismens sammenbrudd, men tro om det ikke bare vil gjenoppstå en form for sunn kapitalisme som er mindre avhengig av vekst bygget på stadig mer gjeldsoppbygging. Akkurat som det vel finnes en ideell ur-kommunisme så finnes det også en form for kapitalisme som er samfunnsbyggende, dynamisk og produktiv. Kall det gjerne sosial-kapitalisme. I denne formen for kapitalisme balanseres grådigheten og trangen til høyest mulig profitt med etiske normer og samfunnsansvar. Vi ser i dag bedrifter som drives, og drives godt, på denne måten. Når det er sagt så er jeg enig i at vi først må sanere store deler av verdensøkonomien, og denne prosessen, som vi allerede kan se er i gang, vil bli smertefull for store befolkningsgrupper. Så kanskje er det heller kapitalisme 5.0 enn kommunisme 5.0 blir det endelige resultatet?

    • psteigan sier:

      Hei
      Det finnes en reell fare for at vi kan få en MadMax-kapitalisme, som fungerer i ghettoer rundt omkring og der resten av menneskeheten for lov til å overleve eller forgå utenfor murene. Jeg tar opp dette i boka, men da handler det ikke om kapitalisme slik vi har sett den til nå. Når oljeøkonomien bryter sammen vil en slik kapitalisme sikre det som er igjen av olja til sine soner og la resten gå til helvete. Det vil være en planet som bare vil kunne brødfø en brøkdel av det antallet som lever på kloden i dag. Framtida er ikke determinert. Det er fullt mulig at det hele vil ende med menneskehetens endelikt. Det er en av grunnene til at vi må slåss politisk. Men det vinduet som heter business as usual er i ferd med å stenges, og det ikke allerede er stengt. Dette må folk åpne øynene for.

  2. djiihaa sier:

    Tips til videre lesing: NRK’s Steinar har en bra kommentar i dag: http://www.nrk.no/okonomi/_-ser-pa-eurosonen-som-et-fengsel-1.7909235.html
    «…for hvert eneste krisemøte, er det som om man i Eurosonen roter seg inn i en rottefelle. Man går dypere og dypere inn i fellen, og det blir dyrere og dyrere å komme ut av den»

    Som jeg har vært inne på i mine kommentarer på denne bloggen tidligere, så tror jeg at den rådende OPTIMISMEN i begge leirer, både blant kapitalister og anti-kapitalister, utgjør en av de største hindringene mot djuptgripende endringer: Kapitalistene klarer fortsatt på mirakuløst vis å lure folk flest til å tro at dette ordner seg bare vi får tilbakelagt den inneværende krisa. Og anti-kapitalistene bidrar til å utsette det endelige vendepunktet ved enten å preke om «en kapitalisme med et menneskelig ansikt» – ELLER ved å mane fram utopiske ønskedrømmer (kommunismen 5.0). Problemet er at begge veger er blindgater. En kapitalisme med et menneskelig ansikt finnes neppe, og kommunismen 5.0 er i beste fall et ubrukelig navn på en opprørs-bevegelse som muligens er i kjømda, men som fortjener en mindre belastet betegnelse.

    • psteigan sier:

      Hei
      Vi er svært enige om analysen. Mitt Kommunisme 5.0-begrep er et forsøk på å knytte dagens higen etter et post-kapitalistisk samfunn til en mer enn totusenårig kommunistisk tradisjon som går tilbake til førkristen tid, og som finnes som tendenser og ansatser over hele verden i dag. Den opprørsbevegelsen vi begge mener trengs vil komme til å velge sine egne begreper helt uavhengig av meg, så det tar jeg med knusende ro. Men jeg synes det er interessant at begrepet «commonism» (etter The Commons) har dukket opp i Occupy-bevegelsen. Det er det samme som det Tron Øgrim snakket om i sitt siste leveår da han lanserte begrepet «sammenisme».

    • Jeg trur også det er et viktig poeng at optimisme faktisk kan være mer til skade enn nytte. Det gjelder ikke bare optimistiske ønsker om nye og bedre varianter av samfunnssystemer med den ene eller andre fargen, men også den teknologioptimismen som rår, både blant systemkritikere og de som støtter status quo. «Bare vi får på plass høyhastighetstog/fornybar energi/krisepakke/boretillatelse/tobinskatt/kald fusjon/reformert kapitalisme/reformert kommunisme/global bevissthet/sparepærer/klimakvoter/bæreposer av mais, så vil det nok løse seg».

      Løsninger som tar utgangspunkt i det biologiske mennesket som det er og oppfører seg etter tusenvis av år med evolusjon kan sannsynligvis ha mer for seg. Ikke minst er det viktig å innse at mennesker har store begrensninger når det gjelder ting som global bevissthet, moderne teknologi og overforbruk av naturressurser, problemstillinger som aldri tidligere har vært store nok til å sette noe større genetisk avtrykk i oss.

      • psteigan sier:

        Hei
        Jeg er enig med deg på begge punkter. Teknologioptimismen dekker over faktiske problemer i den nåværende produksjonsmåten. Mye av det som antydes strider med fysikkens lover, og kanskje spesielt mot termodynamikkens annen lov.
        Kommunisme 5.0 er ikke den typen prosjekt, det er en tenkemåte som er basert på humanisme og som har som utgangspunkt at alle har rett til omtrent like stort økologisk fotavtrykk. Dette er et forslag om å prøve å organisere seg innafor de rammene fysikkens lover setter. Jeg er ingen genial samfunnsreformator. Jeg bare foretrekker et rasjonelt fellesskap framfor et katastrofalt anarki.
        Når det gjelder menneskets evolverte svakheter, så har Terje Bongard skrevet veldig interessant om dette i Det biologiske mennesket, og jeg mener at han skisserer en mulighet for hvordan disse svakhetene til en viss grad kan kompenseres. Jeg ser hans skisse som i samsvar med slik jeg tenker Kommunisme 5.0, uten dermed å tillegge ham meninger han ikke har. Jeg snakker om min lesning av boka.

  3. Lars Hektoen sier:

    Hei,
    Kampen mellom egennytte og samfunnsnytte vil vel bestå til evig tid. den store utfordringen nå er at samfunnet er blitt globalt og at vi har kniven på strupen i miljøspørsmålet. Det er riktig som djiihaa sier at myndigheter og (finans)industriens lobbyister hele tiden gir inntrykk av at dette snart går over, noe stadig flere tviler på. Jeg tror desverre også at vi må gjennom mange skikkelig vonde år, og flere økonomiske sjokk før en ny bevissthet kan trenge igjennom, så optimist er det vanskelig å være. Men å jobbe konkret for å demonstrere at det er mulig å drive økonomisk uten å utbytte mennesker og natur er bedre enn bare å protestere uten å peke på mulige løsninger. Og, ikke minst, frivillig skru ned forbruket og kjenne gleden ved et enklere liv!

  4. psteigan sier:

    Hei Lars
    Jeg tror du har rett. Det vil bli mange vonde år og nye katastrofer, men det er å håpe at læringskurven så smått tar av, slik at det er mulig å begrense skadene og lidelsene. Ellerd har jeg mange fine diskusjoner om det gode liv i kjølvannet av boka. Det er faktisk mulig å få et rikere liv med et lavere forbruk, og da tenker jeg ikke på påtvunget fattigdom.

  5. Alexander Bye sier:

    «Det er faktisk mulig å få et rikere liv med et lavere forbruk, og da tenker jeg ikke på påtvunget fattigdom.»

    Nettopp! Det finnes vel dessuten en del forskning rundt dette – at det ikke nødvendigvis er en korrelasjon mellom glede/lykke og materialisme? Idag herjer det en «mye-vil-ha-mer»-mentalitet i vestlige land. Vi skal selvsagt ha både iPad, iPhone og alt det nyeste innen teknologi. Disse «godene» blir også brukt som argument for kapitalistene – for i et «kommunistisk» samfunn, slik de liker å framstille det, så vil denne «friheten» til velge iPad forsvinne. (Akkurat *det* kan nok diskuteres, men det er irrelevant her.)

    Det er ønskelig med et mer filosofisk perspektiv på denne diskusjonen. *Hva* betyr kultur for vår selvfølelse? Hvordan har vi det *egentlig*? Dersom vi hadde levd i en verden uten McDonalds og Apple – ville vi savnet det? Går det an å savne noe som ikke eksisterer? Hvordan skapes kultur, er det av den jevne arbeider? Er det av eliten? Er det kulturen som skaper oss? Hva er egentlig frihet? Er vi frie nå?

    Jeg har selvsagt mine tanker rundt disse spørsmålene, selv om det ikke finnes enkle fasitsvar. Jeg mener uansett at 80-90% av verdens befolkning er «slaver» for de resterende 10-20 %. Vi blir fortalt hvordan vi skal leve livene våre, og forsøker vi å opponere mot denne levemåten, spytter vi i motvind – for vi har alle grunnleggende behov som må dekkes for at vi skal overleve. *Derfor* gjør vi oss (i Norge) ferdige med 9 års grunnskole, 3-4 års vgs, for så 3-6 års videre utdanning. Etter dette venter det «herlige» 8-16-livet med jobb resten av livet. Dvs, kun til vi er pensjonerte, for da er vi ikke lenger effektive nok. Hvor mange stiller spørsmål iløpet av denne perioden? Mitt inntrykk er svært få. Vi gjør som vi blir bedt om! Isolert sett høres det jo ikke ille ut – vi har god arbeidsmoral. «Livet er ingen dans på roser». Men *hvem* blir egentlig høyest belønnet av denne «indoktrineringen»? Det sies at det er på denne måten «hjula går rundt». Men hvilke hjul snakker vi da om? Hjula på det store kapitalistiske godstoget?

    Beklager denne kraftige digresjonen. Men i nær sagt alle diskusjoner jeg har med høyreorienterte får jeg opplyst «frihet» (herunder materialisme) som det kraftigste argumentet for kapitalisme – derfor forsøkte jeg å spinne noen tanker rundt dette.

    • psteigan sier:

      Hei

      Takk for kommentar. Jeg synes ikke dette var noen digresjon i det hele tatt. Folk i Norge er ikke klar over i hvor stor grad vår levemåte bygger på andres slaveri. Jeg har prøvd å synliggjøre dette, og det er kanskje en av grunnene til at boka blir usynliggjort av de hegemoniske mediene.

  6. Tilbaketråkk: Båtliknelsen | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  7. Tilbaketråkk: Godt nytt år – eller? | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  8. Tilbaketråkk: Soria Moria slott – eller sosialdemokratiet og krisa | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  9. Tilbaketråkk: “Det er stor uro under himmelen” | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  10. Tilbaketråkk: Finanskrisa – myte og realitet | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  11. Tilbaketråkk: Hvorfor faller oljeprisen? | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  12. Tilbaketråkk: ”Eiendom er tyveri” (La propriété, c’est le vol) « Nyheter for aktivister

  13. Tilbaketråkk: Kapitalismen, krigen og vi – innlegg på konferansen i Degerfors | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  14. Tilbaketråkk: Sammenbruddet fortsetter | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  15. Tilbaketråkk: De ti mest leste gjennom ett år | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  16. Tilbaketråkk: En impotent miljøbevegelse, en paralysert venstreside og de virkelige krisene | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

  17. Tilbaketråkk: 32.000 milliarder dollar i skatteparadiser | Sammenbrudd eller Kommunisme 5.0

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s